Avlat er tilgivelse eller ettergivelse av straff for en syndig handling. På latin heter det indulgentia.

I den katolske kirken er avlat nøye knyttet til ideen om at kirken, representert ved paven, er Guds representant på jorden. Kirken kan derfor ilegge straff for synder som de troende begår, men også ettergi straffen.  

Ettergivelse av straff (avlat) forutsetter en straff (bot). Dette er grunnlaget for botens sakrament, et ritual som består av syndsbekjennelse og absolusjon, det vil si at presten (på Kirkens vegne og i Guds sted) tilgir de synder som er bekjent. Når Kirken har denne myndigheten til å gi avlat, er det fordi den forvalter Jesu  frelse og summen av alle gode gjerninger som særlig helgener og nonner og munker står for. Etter absolusjonen kan presten pålegge botsøvelser, som bønn, faste, almisser og lignende. Disse botsstraffene kan forkortes eller ettergis ved avlat.

Ideen om at den enkelte må gjøre opp for sine synder er også grunnlaget for ideen om skjærsilden. Mens man på jorden kan gjøre opp for seg gjennom ulike former for botsøvelser – fra å be Ave Maria ti ganger til å dra på pilegrimsferd eller arbeide gratis på et pleiehjem – betaler man for seg gjennom lidelse i skjærsilden. I middelalderen var skjærsildens pine en kilde til angst, men praksisen med avlat, åpnet også for ideen om at de levende kunne hjelpe sine kjære avdøde i skjærsilden ved å få avlat på deres vegne.

De første kildene til praksisen med full avlat (latin indulgentia plenaria) finner vi i forbindelse med korstogene, hvor korsfarerne ble gitt full avlat som belønning for sine tjenester.

Både botssakramentet og avlat i form av ettergivelse av synd er fortsatt en del av katolsk praksis. Det andre vatikankonsil (1962–1965) bestemte at det kun er paven som kan gi avlat, og innskjerpet ordningen slik at den moralske hensikten kommer tydeligere frem. Avlat skal ikke bare være en hjelp for de troende, men også bidra til bevisstgjøring omkring den enkeltes moralske ansvar og betydningen av gode gjerninger.

I middelalderen kunne botsøvelsene være meget strenge, men de ble etter hvert mulig å erstatte med pengegaver til kirken. Dette utartet i senmiddelalderen til avlatshandel hvor ettergivelse av synd ble en salgsvare som erstattet både anger og bot. Avlatshandel ble utført av profesjonelle selgere, som spredte forestillingen om at man ved avlat kunne kjøpe seg fri, ikke bare fra botsøvelser, men også fra skjærsildens lidelser.

De åpenbare misbrukene av avlat var foranledningen til Martin Luthers 95 teser i 1517, og ble dermed en av årsakene til reformasjonen.

Avlatshandel ble forbudt av pave Pius 5 i 1567.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.