Petersplassen. Av . Begrenset gjenbruk

Petersplassen

Panorama over Petersplassen og Roma sett fra kirken
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Piazza di San Pietro, plassen foran Peterskirken, i Vatikanstaten

Petersplassen
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Artikkelstart

Petersplassen er den barokke plassen foran Peterskirken i Vatikanet i Roma. I 1656 fikk Gian Lorenzo Bernini i oppgave av pave Alexander 7 å utforme plassen, som sto ferdig i 1667. Dette prosjektet var Berninis viktigste verk som arkitekt.

Faktaboks

Også kjent som

italiensk Piazza di San Pietro

Petersplassen består av to deler. Den største delen er ovalformet og er omgitt av to halvsirkelformete kolonnader med fire søyler i bredden. Mellom den ovale plassen og kirkefasaden er det en trapesformet forplass med rette korridorer på hver side og en bred trapp foran kirkefasaden. Midt på plassen står en egyptisk obelisk med en fontene på hver side. Petersplassen kan romme 300 000 personer.

Historisk bakgrunn

Antonio Tempesta: Utsnitt av kart over Roma fra 1593. Peterskirken ses til venstre med Michelangelos kuppel. Langskipet og fasaden er ennå ikke bygd. På plassen foran kirken ses obelisken og den gamle fontenen.
Rome Art Lover.
Lisens: Public Domain

Området mellom Castel Sant’Angelo og Petersplassen har siden senantikken hatt navnet Borgo. I 850 besluttet pave Leo 4 å bygge en 12 meter høy mur rundt Borgo. På restene av denne muren bygde pave Nicholas 3 i 1277–1280 en mur med innvendig passasje mellom kirken og Sant'Angelo, Corridoio di Borgo. På slutten av 1500-tallet var plassen foran den gamle Peterskirken et stort, uregelmessig kantet område, avgrenset mot nord av denne muren, med to porter inn mot plassen. På sydsiden sto forskjellige mindre bygninger og østover mot Borgokvarteret løp de to rette gatene Borgo Vecchio og Borgo Nuovo på hver side av en lang bygningsrekke kalt Spina. Foran kirken sto obelisken og en fontene reist i 1490. Slik så plassen ut da Carlo Maderno ga Peterskirken ny fasade i 1612.

Det var mange viktige hensyn å ta ved planleggingen av den nye Petersplassen. Vatikanpalasset, på nordsiden av plassen, måtte bevares mest mulig. Skrånende terreng gjorde det nødvendig med en trappekonstruksjon nærmest kirken. Obelisken var helt sentral i prosjektet og kunne ikke flyttes. Det var også nødvendig å ta hensyn til de to gateløpene fra Borgokvarteret til plassen. Balkongen på fasaden til Peterskirken, der paven ga velsignelsen urbi et orbi, måtte være synlig for flest mulig som oppholdt seg på plassen. Det samme gjaldt vinduet i Vatikanpalasset, der paven viste seg når han ved andre anledninger velsignet pilegrimer. Det var krav om overdekkete passasjer på hver side som kunne beskytte prosesjonene mot regn. Plassanlegget skulle også bidra til å bedre det uheldige forholdet mellom Michelangelos kuppel og Madernos fasade.

Den nyvalgte paven Alexander 7 overlot dette krevende prosjektet til tidens fremste kunstner og arkitekt, Gian Lorenzo Bernini, som igjen fikk stillingen som pavelig arkitekt. Det første utkastet laget Bernini i 1656, og allerede i august 1657 nedla paven grunnstenen.

Utforming

Fra den nordvendte kolonnaden på Petersplassen. Bildet viser tydelig at det er flere søyler i bredden.
Den nordlige kolonnaden sett fra porfyrskiven nedfelt i plassen. Det ser ut som det er bare en søylerad, og den gamle muren med Corridoio di Borgo kommer tydelig fram.
Skulpturer på toppen av kolonnaden
.
Lisens: CC BY NC 2.0
Fra den brede midtgangen i kolonnaden, beregnet på vogner

Grunnplanet på plassen er en oval. Denne formen var en god løsning på de mange praktiske problemene med terrenget og plassens funksjoner. Bernini skrev om valget av ovalformen at den var «…forening av det skjønne, det spesielle og det nødvendige». Den ovale plassen kalles Piazza Obliqua (Den skjeve plassen). Formen er ikke en geometrisk korrekt oval, men er sammensatt av to like sirkler som overlapper hverandre. Dermed blir den lengste aksen av plassen tre ganger radius av sirklene. Lengdeaksen går gjennom sokkelen til obelisken, som er plassens midtpunkt. Denne enkle konstruksjonen suppleres av to sirkelutsnitt som fyller ut rommet over skjæringspunktet til de to sirklene, og formen blir dermed en sluttet oval. Det var arkitekten Sebastiano Serlio som først konstruerte en slik oval. Bernini brukte denne metoden da han utformet Petersplassen til en 240 meter bred plass.

Kolonnadene langs sirkelbuen på hver av sidene består av til sammen 284 toskanske søyler, laget i travertin fra Tivoli, hver 13 meter høye, fordelt på fire rekker. Mellom søylene er det tre overdekte passasjer, de to ytterste er smale med flatt tak og beregnet for fotgjengere, mens den brede i midten med tønneformet tak har plass til vogner. Bernini var sannsynligvis inspirert av de overdekkete passasjene fra midten av 1500-tallet. De besto av høye stenger som bar et utspent stofftak, og ble midlertidig reist på plassen foran kirken ved spesielle anledninger for å gi en beskyttet adkomst til Peterskirken. Det var også viktig at plassen dekket arealet til den gamle kirkens forgård. Dermed var hele den gamle Peterskirken innlemmet i det nye kirkekomplekset.

Mellom obelisken og hver av fontenene er en rund skive i porfyr nedfelt i plassen. Fra den posisjonen ser det ut som om kolonnadene bare har én søyle i bredden, og byrommet rundt kommer tydelig til syne. Denne illusjonistiske effekten er typisk for barokken og viser Berninis mesterlige grep som scenograf.

Sammenkoblingen mellom den ovale plassen og kirkefasaden er en trapesformet forplass, Piazza Recta (Den rette plassen). Den er bredest inn mot kirken og gir et omvendt perspektiv, slik at plassen virker kvadratisk, og at fasaden er nærmere og smalere enn i virkeligheten. De rette korridorene, sidefløyene, som forbinder kirken med kolonnadene, er betydelig lavere enn fasaden. Dermed virker fasaden noe høyere og bidrar til at den bakenforliggende kuppelen til Michelangelo blir mer tydelig i høydevirkningen. Utformingen er inspirert av Kapitolplassen til Michelangelo. Gjennom den nordlige korridoren er det adkomst til Scala Regia (1663–1666), hovedtrappen fra Petersplassen til Vatikanpalasset. Den var Berninis siste arbeid for Vatikanet.

Kolonnadene og korridorene bærer til sammen 140 skulpturer, over tre meter høye, som representerer kirkens og troens persongalleri. Skulpturene er laget av Berninis assistenter og elever etter mesterens tegninger.

De to fontenene på Petersplassen står i den lengste aksen, på hver side av obelisken.

Bernini hadde opprinnelig planlagt en tredje arm, en kolonnade som skulle lukke plassen mot øst. Denne planen ble aldri utført. I dag løper en bred, rett gate, Via della Consiliazione (Forsoningens gate), fra Tiberen direkte fram til Petersplassen. Gaten var resultatet av det fascistiske regimets byggevirksomhet i 1930-årene, men ble åpnet først i 1950. Store deler av Borgokvarteret ble revet ned og ødela helt Berninis plan om en plass som skulle være en del av byarkitekturen rundt.

Fontenene

Fontenen på nordsiden av Petersplassen, bygget av Carlo Maderno i 1613
.
Lisens: CC BY SA 3.0

I 1613 fikk Carlo Maderno i oppdrag av pave Paul 5 å flytte og bygge om den gamle fontenen som hadde stått på plassen siden 1490. Fontenen, som nå kunne få vann fra den nyrestaurerte akvedukten Aqua Paola, måtte endres for å kunne tåle et større vanntrykk. Maderno beholdt det nederste store bassenget fra den tidligere fontenen, men snudde det lille øvre bassenget på hodet, lik hatten på en sopp. En vannstråle spruter opp fra toppen og renner så utfor kanten som et slør. Maderno erstattet også tidligere pavers våpen med våpenskjoldet (ørn og drage) til pave Paul 5.

I 1667 fikk Bernini i oppdrag av pave Clemens 9 å bygge en tilsvarende fontene på sydsiden av plassen. Den sto ferdig i 1677 og har samme utforming som Madernos fontene.

Obelisken

Freske i Hall of Papal Archives i Vatikanmuseet som viser flyttingen av obelisken
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Keiser Caligula flyttet i 37–41 den egyptiske obelisken i rød granitt (25,37 meter høy, cirka 326 tonn), som nå står på Petersplassen, fra Alexandria til Roma. Han stilte den opp på Caligulas sirkus, senere kalt Neros sirkus, en del av området der Peterskirken nå står. Ettersom obelisken ikke har hieroglyfer, er det ingen opplysninger som sier noe om opprinnelsesdato og hvor den kan ha stått før den kom til Alexandria. Der sto den på Forum Iulium og var det første romerske monumentet i Egypt. Obelisken sto oppreist rett syd for Konstantins basilika helt til 1586 da den ble flyttet til sin nåværende plass foran Peterskirken.

Arkitekten Domenico Fontana fikk oppdraget om flyttingen av pave Sixtus 5. Etter sju måneders grundige forberedelser, utført med stor teknisk innsikt og en imponerende logistikk, var obelisken, pakket inn i treverk, klar for å starte transporten. 30. april 1586 begynte flyttingen. Første trinn var å plassere obelisken i vannrett stilling på en vogn. Neste trinn var å trekke den 256,45 meter til sin nye posisjon ved hjelp av hester og arbeidere. Det tok seks måneder å fullføre den omfattende operasjonen. 10. september var 140 hester, 800 menn og 40 heiseanordninger i gang med å reise obelisken i loddrett stilling med et begeistret publikum til stede. 16. september var målet nådd, trestillasene og alt utstyr var fjernet, og paven kunne velsigne obelisken.

Med et to meter høyt bronsekors på toppen ble obelisken i 1588 innviet til et kristent monument, beskrevet med innskriftene på sokkelen. Opprinnelig var det en bronsekule på toppen, som ifølge legenden inneholdt Cæsars aske. Fontana undersøkte kulen, som viste seg å være støpt i ett stykke, og han kunne dermed avkrefte legenden. Kulen er i dag utstilt på Kapitolmuseet i Roma. Flyttingen av obelisken var en storartet bragd og gjorde Fontana berømt. Han beskrev hele prosjektet i en rikt illustrert bok som ble gitt ut i 1590. Obelisken på Petersplassen er den eneste av de egyptiske obeliskene i Roma som har stått oppreist helt siden den kom til byen.

Petersplassens symbolske betydning

De 140 skulpturene på kolonnadene og korridorene viser kristne martyrer, forsvarere av den kristne tro, grunnleggere og medlemmer av religiøse ordner og kirkefedre, biskoper og paver. De levende bevegelsene beskriver mangfoldet av kroppsspråk og uttrykk i den barokke kunsten. Obelisken med korset peker mot himmelen, og plassen blir et bilde på verden. Hvis obelisken tolkes som et solsymbol, kan plassen ses som et sentrum i hele universet. Bernini sammenlignet kolonnadene med kirkens åpne armer, som skal samle troende og vantro og forene alle trosretninger fra alle folkeslag på den store plassen. Arkitekten, kunstneren og scenografen Bernini iscenesatte Petersplassen til et teater der alle som var til stede, skulle være henrykte medspillere, helt i barokkens ånd.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg