Nikenske trosbekjennelse, trosbekjennelse fra oldkirken som brukes ved dåpshandlinger i den ortodokse kirke og i dens gudstjeneste, og som synges eller leses ved messen i den katolske kirke og ved nattverdgudstjenesten i den anglikanske kirke. Den nikenske trosbekjennelse er kristenhetens mest universelt anerkjente trosbekjennelse. Navnet skyldes at bekjennelsen er en videreutvikling av Nikea-bekjennelsen som ble vedtatt i Nikea i 325, men den nåværende formen ble vedtatt på kirkemøtet i Konstantinopel i 381. Derfor er det mer presise navnet den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelse, men dette navnet brukes lite i dag.

Den nikenske trosbekjennelsen trengte fra midten av 400-tallet igjennom i den østlige kirken og fikk snart etter den ledende stilling også i vest. Her føyde man etter en tid inn et nytt ledd i artikkelen om Den hellige ånd, at den «utgår fra Faderen og Sønnen» (filioque), noe som fremkalte rivninger mellom østkirken og vestkirken.

I den norske kirke hører den til bekjennelsesskriftene. I høymessen ble den lenge sunget i versifisert oversettelse (Landstads reviderte nr. 32, Nynorsk Salmebok nr. 22), men ble i 1889 avløst av den apostoliske trosbekjennelse. Prøveordningen for høymessen av 1969 gav adgang til å lese eller synge den nikenske trosbekjennelse, men Ny høymesseliturgi av 1977 tillater den bare brukt «ved særlige anledninger». Tekst med oversettelse i A. Brunvoll: Den norske kirkes bekjennelsesskrifter (1974).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.