Nikenske trosbekjennelse, trosbekjennelse fra oldkirken som brukes ved dåpshandlinger i den ortodokse kirke og i dens gudstjeneste, og som synges eller leses ved messen i den katolske kirke og ved nattverdgudstjenesten i den anglikanske kirke. Den nikenske trosbekjennelse er kristenhetens mest universelt anerkjente trosbekjennelse. Navnet skyldes at bekjennelsen er en videreutvikling av Nikea-bekjennelsen som ble vedtatt i Nikea i 325, men den nåværende formen ble vedtatt på kirkemøtet i Konstantinopel i 381. Derfor er det mer presise navnet den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelse, men dette navnet brukes lite i dag.

Den nikenske trosbekjennelsen trengte fra midten av 400-tallet igjennom i den østlige kirken og fikk snart etter den ledende stilling også i vest. Her føyde man etter en tid inn et nytt ledd i artikkelen om Den hellige ånd, at den «utgår fra Faderen og Sønnen» (filioque), noe som fremkalte rivninger mellom østkirken og vestkirken.

I den norske kirke hører den til bekjennelsesskriftene. I høymessen ble den lenge sunget i versifisert oversettelse (Landstads reviderte nr. 32, Nynorsk Salmebok nr. 22), men ble i 1889 avløst av den apostoliske trosbekjennelse. Prøveordningen for høymessen av 1969 gav adgang til å lese eller synge den nikenske trosbekjennelse, men Ny høymesseliturgi av 1977 tillater den bare brukt «ved særlige anledninger». Tekst med oversettelse i A. Brunvoll: Den norske kirkes bekjennelsesskrifter (1974).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.