Fransiskanerordenen, også kalt mindrebrødrene, minorittene, barfotbrødrene, gråbrødrene. Romersk-katolsk tiggerorden, stiftet 1209 av Frans av Assisi (1181–1226). Ordenen er i dag strukturert i Førsteordenene, som består av Småbrødrene (OFM, brun kutte; også kalt observanter eller spiritualer), Konventualer (OFM Conv., sort eller grå kutte) og Kapusinere (OFM Cap., brun kutte): Annenordenene, som består av kontemplative nonner, Klarisser (OSC) og Kapusinerinner: Tredje ordener, som faller i to grupper; regelbundne ordener eller tertiarer (f.eks. Terzio Ordine Regulare, TOR) og legfransiskanere, som uten å oppgi sin verdslige gjerning fører et liv etter bestemte forskrifter om daglige bønner og fromhetsøvelser. I begynnelsen av 2000-tallet teller førsteordenene totalt ca. 36 000 medlemmer, annenordenene teller ca. 18 000 og tertiarene utgjør ca. 120 000 medlemmer.

Det som særpreger ordenen er den ubetingede eiendomsløshet; brødrene skal utelukkende leve av almisser. Frans av Assisi laget først en regel for sine tilhengere ved å sammenstille en del skriftsteder som innskjerpet en fullstendig og selvfornektende etterfølgelse av Jesus. Denne første regel er gått tapt. I 1221 skrev han en ny regel som ikke ble bekreftet av paven. I 1223 ble ordenen stadfestet av paven, og regelen som skulle bli normgivende for Fransiskanerordenen frem til våre dager, ble forfattet i 1224.

Etter Frans' død (1226) brøt det ut strid om fortolkningen av fattigdomsløftet. De strengere observantene eller spiritualene holdt på den opprinnelige fullkomne eiendomsløshet, mens de mildere konventualene gav løftet en mer betinget forklaring. Ordenen delte seg etter hvert i to grener, og i 1517 fikk konventualene sin egen organisasjon. Fransiskanerordenen ble påny splittet i 1528, da kapusinerne brøt med de strenge observantene og ble anerkjent som en tredje selvstendig gren. Den kvinnelige orden, klarissene, ble stiftet av den hellige Klara i 1212, og den tredje orden, tertiarene, ble stiftet av Frans av Assisi i 1221. Fra observantene utviklet det seg en svermerisk retning som angrep pavedømmet som årsak til kirkens verdsliggjørelse (se fraticelli).

Fransiskanerordenen var opprinnelig fremmed overfor studier og lærdom, men frembrakte snart også store teologer som Bonaventura, Johannes Duns Scotus, William Ockham og Gabriel Biel. Blant ordenens yndlingsteser var læren om Marias ubesmittede unnfangelse. Ved sin misjon og ved folkelig forkynnelse og sjelesorg spilte fransiskanerne en enestående rolle i romerkirkens historie. Etter hvert fikk ordenen store privilegier, bl.a. rett til å holde gudstjeneste under interdikt (bannlysning av et område) og til å høre skriftemål overalt. Ordenen bredte seg raskt over hele Europa; ca. 1230 kom den til Norden, hvor det ble opprettet klostre i de fleste byer.

I Norge opprettet fransiskanerne kloster i Bergen og Tønsberg midt på 1200-tallet, senere også i Oslo og Nidaros. Som andre ordener forsvant fransiskanerne fra Norge under reformasjonen. I 1924 kom to fransiskanere til Norge og gjenopprettet ordenen med et kloster i Oslo.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.