øy i Oslo, innerst i Oslofjorden, rett sør for Akershus festning, bydel Gamle Oslo; 0,5 km2. Småbåthavn. Ruiner etter Hovedøya kloster. Fra reformasjonstiden var øya nyttet til forskjellige militære formål. Dens strategiske beliggenhet har gitt den en viktig rolle i krigstider, bl.a. under borgerkrigene og den nordiske sjuårskrig. Hovedøya ble 1952 overtatt av Oslo kommune. Båtforbindelse med øyene omkring og Vippetangen.

Øya er kjent for sin rike og interessante flora. Berggrunnen er kalkstein og skifer, og på dette tørre og varme underlaget finner vi flere reliktplanter fra den varmere klimaperioden for flere tusen år siden (se reliktflora). Her er bl.a. nordgrensen for kubjelle og bakkekløver. Andre planter, som berberiss og svarthyll, som nå finnes spredt i Oslo-området, kan allerede i middelalderen være innført av munkene ved klosteret.

Navnet kommer av norrønt hǫfuð i betydningen høyde, etter den vel 40 m høye Hovedøykollen på den østligste tangen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.