Hovedøya sett fra Ekeberg, av /Aktiv i Oslo. CC BY NC ND 2.0

Hovedøya

Hovedøya ligger rett sør for Oslo sentrum, i byens havnebasseng. Her er øya sett fra luften, fra øst-nordøst.

Hovedøya er en 469 dekar stor øy beliggende i indre havnebasseng i Oslo. Øya med anlegg eies i dag av Oslo kommune, og er et populært utfartssted for turgåing, bading og andre friluftsaktiviteter.

Hovedøya er spesielt kjent som naturreservat og for sine kulturminner med ruiner etter et Hovedøya kloster fra 1147 og militæranlegg fra 1800-tallet. Det er helårlig rutebåtforbindelse til Hovedøya fra Rådhusbrygga.

Navnet

Hovedøya har navn fra høyden på vestsiden av øya (til venstre i bildet).

Hovedøya nevnes flere steder i kongesagaene med det norrøne ordet hǫfuð i betydningen «hode», men også en avledet form i betydningen «høyde». På kart fra 1700- og 1800-tallet blir navnet på øya skrevet som Huøya, Hvøen og Hue Øe, deretter den dansk-norske skriveformen Hovedøen, men med fornorskningen endret til den nåværende Hovedøya.

Flora og geologi

Hovedøya anløpes av rutebåt fra Rådhuskaia i Oslo sentrum.

Hovedøya har en interessant geologi med mye rikt kalkberg fra ordovicium med innslag av den harde, vulkanske bergarten diabas, som også ble brukt til byggingen av munkeklosteret og de senere kanonbatteriene på øya.

Det er et variert kulturlandskap og en rik flora på øya, med gode vekstforhold for sjeldne plantearter som bare forekommer her.

Hovedøya ble fredet 19. mai 2006 og det er nå to reservater, ett naturminne, to plantefredningsområder og ett landskapsvernområde på øya.

Rekreasjon

Som et attraktivt rekreasjonsområde og kulturminneanlegg, har Hovedøya kiosk og kafé med servering i sommersesongen, og Oslofjordens Friluftsråd administrerer utleie av to kystledshytter.

Flere båtforeninger har fast tilholdssted like ved fergeleiet, Revierhavnens Baatforening etablerte seg her i 1905 og er Norges eldste båtforening, stiftet i 1853.

Historikk

Klosterruinene på Hovedøya.

Fra 1. utgave av Aschehougs leksikon (1906–13).

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Hovedøya ble ved flere anledninger brukt som base for angrep av Oslo i middelalderen, blant annet av kong Sverres birkebeinerhær i juli 1197.

I 1147 etablerte munker fra cistercienserordenen et kloster på øya, og bygget videre på St. Edmundskirken som allerede sto på stedet. Klosteret ble svært rikt, drev utstrakt handelsvirksomhet med inn- og utland og ble en stor eiendomsbesitter i Oslo og nærområdet.

I et politisk renkespill rundt kongemakten i Norge og i Danmark ble klosteret plyndret, brent og revet i januar 1532 av lensherren på Akershus, Mogens Gyldenstjerne. Alt gods ble overført til kongen og fra 1540-årene ble klosterruinene brukt som steinbrudd og stein brukt til utvidelsesarbeider på Akershus slott og festning.

Et midlertidig orlogsverft ble etablert på Hovedøya i 1645, da den skotske skipsbyggmester James Robbins i et kongebrev ble beordret til Christiania for å lede arbeidet med byggingen av tre orlogsskip til den dansk-norske flåten. Det tredje orlogsskipet, Sophia Amalia, som ble levert i 1651, var et regalskip og et av Europas største krigsskip. Mellom ni og tolv fartøy ble mellom 1635 til 1679 bygget på verftet, anlegget ble lagt ned i slutten av 1670-årene, og virksomheten gikk over til å bygge sivile fartøy til utpå 1700-tallet.

Da svenske styrker angrep og besatte Christiania under Den store nordiske krig i mars 1716, søkte soldatene ly bak Hovedøya fra de norske kanonbatterier. Etter en mislykket beleiring av Akershus festning, trakk svenskene seg ut av byen i slutten av april.

I 1808 ble det anlagt to kanonbatterier på Hovedøya som kontrollerte innseilingen til Christiania. I løpet av 1800-tallet ble det anlagt flere militære bygninger, og fra 1914 til 1940 benyttet HM Kongens Garde øya som øvingsområde for rekrutter.

En karantenestasjon ble i 1872 opprettet på Sandtangen, nordøst på øya. Ankomne skip fra utlandet som førte gult smitteflagg, bragt syke i land til det isolerte anlegget. Anlegget ble nedlagt i 1931 og revet i 1970-årene.

Til sommersesongen 1914 ble et kommunalt badeanlegg anlagt på sørsiden av Hovedøya, og den første sesongen ble anlegget besøkt av cirka 120 000 badende. I 1924 ble badeanlegget utvidet, men ettersom forurensningen av indre Oslofjord forverret seg, stengte helsemyndigheten badeanlegget i 1951.

En brakkeleir som de tyske okkupasjonsstyrkene tok i bruk under andre verdenskrig, ble fra oktober 1945 benyttet som interneringsleir for norske kvinner som hadde hatt samkvem med eller fått barn med okkupasjonsmaktens soldater. 1100 kvinner ble uten lov og dom holdt internert her i kortere eller lengre tid frem til april 1946.

Frem til midten av 1950-tallet ble deler av brakkeleiren benyttet til midlertidig boliger i en tid da det var stor boligmangel i Oslo. 150 familier bodde på Hovedøya i disse årene.

Kart

Hovedøya
Av /Statens kartverk.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Indrebø, Gustav (1928). Stadsnamn fraa Oslofjorden. Tilgjengelig på nb.no.
  • Thuesen, Nils Petter (1984). Hovedøya. Tiden Forlag. isbn 82-10-02573-2. Tilgjengelig på nb.no.
  • Ødemark, Erik (2018). Maritime Oslo: Fra vikingby til fjordby. Bok Circus.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg