sjel

Aristoteles betrakter ikke sjel og legeme som motstridende prinsipper, men mener at de forholder seg til hverandre som funksjon til organ. Sjelen tenkes som de levende tings livsprinsipp: plantenes vegetative sjel er ansvarlig for ernæring og vekst, dyrenes sensitive sjel står i tillegg for sansing og streben (målsøkende aktivitet), mens menneskets rasjonale eller fornuftige sjel har erkjennelse og tenkning som spesielle funksjoner. Prinsipielt utelukker Aristoteles at sjel og legeme kan atskilles, men han tilkjenner likevel den aktive, tenkende del av sjelen en form for udødelighet, idet han tenker seg strukturen i menneskets tanke og språk (logos) som noe overpersonlig.

Fra et materialistisk synspunkt ble begrepet sjel kritisert allerede av Demokrit og Lukrets, og senere av Hobbes. De mente at i prinsippet er de såkalte sjelsfunksjoner like lovmessige og mekanisk forklarlige som materiens bevegelser.

I nyere tids filosofi blir sjel identifisert med jegets eller bevissthetens prinsipp, ikke med livsprinsipper. Bare bevisste vesener, mennesker, kan da sies å ha sjel, og sjelen tenkes i en eller annen forstand å stå i motsetning til kroppen. Noen skjelner også mellom sjel og ånd (for eksempel Ludwig Klages). Ånden tillegges de høyeste intellektuelle funksjoner, mens sjelen blir bærer av de andre bevissthetsfunksjonene.

Spørsmålet om forholdet mellom det sjelelige og det legemlige er et av filosofiens klassiske problemer. Man kan skjelne mellom minst fire hovedstandpunkter:

A) Materialismen hevder at det sjelelige (psykiske) og bevisste er produkter av materielle (fysiske) prosesser.

B) Psykofysisk parallellisme antar at psykiske og fysiske prosesser forekommer i to parallelt løpende serier, som ikke er kausalt forbundet med hverandre. En variant er Spinozas syn: Det psykiske og det fysiske er manifestasjoner av samme tilgrunnliggende virkelighet; se identitetsfilosofi.

C) Visse idealistiske teorier hevder at det fysiske egentlig er noe psykisk, er epifenomener (biprodukter) av en underliggende psykisk virkelighet (Leibniz, Berkeley).

D) Dualismen hevder at det psykiske og det fysiske er to radikalt forskjellige substanser, som likevel står i et toveis årsak–virkning-forhold til hverandre (Descartes).

• materialisme
• psykofysisk parallellisme
• idealisme
• dualisme
• fysikalisme