Sjel, et flertydig begrep innenfor filosofi og religion. Hos antikkens grekere ble det opprinnelig (for eksempel hos Homer) brukt om det som et levende menneske har til forskjell fra et dødt, livspusten. I dualistiske menneskeoppfatninger (orfisisme, platonisme, gnostisisme) tenkes sjel og legeme som to selvstendig eksisterende og motstridende enheter. Sjelen blir her oppfattet som den udødelige, ikke-stofflige bærer av det spesifikt menneskelige, som kan og bør renses fra kroppens påvirkninger gjennom forskjellige øvelser: askese, kontemplasjon, innvielsesriter og så videre. Fra det hellenistiske miljøet overtok kristendommen i stor utstrekning denne dualismen, som er ukjent i jødisk tenkning. Den platonske sjelsoppfatning representeres i kristen idéhistorie av blant andre Augustin, Bonaventura og Descartes.

Aristoteles betrakter ikke sjel og legeme som motstridende prinsipper, men mener at de forholder seg til hverandre som funksjon til organ. Sjelen tenkes som de levende tings livsprinsipp: plantenes vegetative sjel er ansvarlig for ernæring og vekst, dyrenes sensitive sjel står i tillegg for sansing og streben (målsøkende aktivitet), mens menneskets rasjonale eller fornuftige sjel har erkjennelse og tenkning som spesielle funksjoner. Prinsipielt utelukker Aristoteles at sjel og legeme kan atskilles, men han tilkjenner likevel den aktive, tenkende del av sjelen en form for udødelighet, idet han tenker seg strukturen i menneskets tanke og språk (logos) som noe overpersonlig.

Fra materialistisk synspunkt ble begrepet sjel kritisert allerede av Demokrit og Lukrets, og senere av Hobbes. De mente at i prinsippet er de såkalte sjelsfunksjoner like lovmessige og mekanisk forklarlige som materiens bevegelser.

I nyere tids filosofi blir sjel identifisert med jegets eller bevissthetens prinsipp, ikke med livsprinsipper. Bare bevisste vesener, mennesker, kan da sies å ha sjel, og sjelen tenkes i en eller annen forstand å stå i motsetning til kroppen. Noen skjelner også mellom sjel og ånd (for eksempel Ludwig Klages). Ånden tillegges de høyeste intellektuelle funksjoner, mens sjelen blir bærer av de andre bevissthetsfunksjonene.

Spørsmålet om forholdet mellom det sjelelige og det legemlige er et av filosofiens klassiske problemer. Man kan skjelne mellom minst fire hovedstandpunkter:

A) Materialismen hevder at det sjelelige (psykiske) og bevisste er produkter av materielle (fysiske) prosesser.

B) Psykofysisk parallellisme antar at psykiske og fysiske prosesser forekommer i to parallelt løpende serier, som ikke er kausalt forbundet med hverandre. En variant er Spinozas syn: Det psykiske og det fysiske er manifestasjoner av samme tilgrunnliggende virkelighet; se identitetsfilosofi.

C) Visse idealistiske teorier hevder at det fysiske egentlig er noe psykisk, er epifenomener (biprodukter) av en underliggende psykisk virkelighet (Leibniz, Berkeley).

D) Dualismen hevder at det psykiske og det fysiske er to radikalt forskjellige substanser, som likevel står i et toveis årsak–virkning-forhold til hverandre (Descartes).

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

    Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

    Du må være logget inn for å kommentere.