Skjærsilden (1454) av Enguerrand Quarton. Falt i det fri (Public domain)

skjærsilden

Den guddommelige komedie. Skjematisk fremstilling av det hinsidige, slik det er skildret av Dante.

guddommelige komedie, Den av KF/Store norske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse

Dante Alighieri. Illustrasjon til *Divina Commedia*. Dante og hans ledsager Vergil lytter til de evig fortapte på vandringen gjennom Inferno.

av SCODE. Begrenset gjenbruk

I katolisismen er skjærsilden det stedet menneskene kommer til når de dør. Skjærsilden er et «mellomsted» mellom himmel og helvete hvor de døde må gjøre opp for sine synder mens de venter på dommedag.

Faktaboks

Etymologi: latin purgatorium, ‘rensende ild’

Forestillingen om skjærsilden var særlig viktig i middelalderens kristendom. Ideen har påvirket kunst og diktning som for eksempel Dante Alighieris verk Den guddommelige komedie og norsk folkedikting som Draumkvedet.

Det er bare den katolske kirken som har en forestilling om skjærsilden. Andre kristne kirker og trossamfunn har ikke en presis lære om hvor eller hvordan sjelen oppholder seg mellom den enkeltes død og dommedag.

Læren om skjærsilden

Menneskets skjebne etter døden avgjøres ifølge katolsk teologi av fire forhold: om man er døpt, hvordan man har levd, om man har gjort opp for sine synder samt om man har deltatt i nødvendige ritualer. Disse ritualene er søndagsmesse, bot, dåp, ferming, ekteskap eller klosterløfte, og sykesalving som tidligere ble kalt «siste olje». Sykesalvingen anses som spesielt viktig fordi det er den siste anledningen til å bekjenne sine synder i skriftemål og få tilgivelse. Presten har ikke myndighet til å tilgi alle synder, og de såkalte dødssyndene forblir en uoppgjort sak mellom den troende og Gud.

Bakgrunnen for læren om skjærsilden er forestillingen om at mennesket er syndig, at menneskesjelen er evig samt læren om dommedag. Menneskekroppen er forgjengelig, men skal ifølge kristen lære gjenoppstå på dommedag. Dette kommer blant annet frem i den apostoliske trosbekjennelsen, der det står at Jesus Kristus «… sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, og skal komme igjen for å dømme levende og døde».

Metaforisk tolkning

Ifølge felles kristen lære er døden en ventetilstand inntil dommedag når Jesus kommer tilbake og dømmer hvert menneske til evig liv i himmelen eller i helvete. I dag er det stadig flere som tolker dette i overført betydning og ser på helvete som et bilde på menneskelig ondskap og lidelse her og nå.

Det går et skille gjennom nær sagt alle kristne kirker og trossamfunn, inkludert i den katolske kirken, mellom de som tar himmel og helvete bokstavelig og de som har en metaforisk tolkning.

Opprinnelse

Læren om skjærsilden ble definert på kirkemøtet i Lyon i 1274, men ideene om skjærsilden oppstod tidligere. De er sannsynligvis knyttet til forfedrekult og eldgamle forestillinger om at de døde kan ha nytte av gjenlevende slektningers bønner.

Allhelgensdag

Et viktig bidrag til utviklingen av forestillingene om skjærsilden som et «sted» mellom himmel og jord – Gudsriket og menneskenes verden – var etableringen av allehelgensdag på slutten av 900-tallet. Gjennom kirkeritualer på allehelgensdag ble ideen om at de døde «lever» videre i en annen tilværelse konkretisert.

Allehelgensdag er en feiring av alle helgener – det vil si alle avdøde som anses som så hellige at de kommer rett til himmelen. På denne dagen minnes helgenene, og de troende ber samtidig om deres hjelp. Det er kirken som avgjør hvem som regnes som helgen, men det forhindrer ikke at vanlige troende kan ønske at en avdød slektning kommer rett til himmelen. I følge katolsk botslære kan gjenlevende slektninger bidra til dette ved å overta noe av boten for den avdødes synder og enten faste eller gi penger til veldedighet i hans eller hennes sted.

Bot

Læren om skjærsilden ble formulert for første gang på 1100-tallet og må ses i sammenheng med utviklingen av teologien rundt botspraksis. Botpraksisen vektla at man måtte gjøre bot for syndene ved å for eksempel faste eller be. Framveksten av denne praksisen bidro til utviklingen av forestillingen om skjærsilden som et «sted» hvor man gjorde opp for ubetalte synder.

I teologien

Forestillingen om sjelens lidelser etter døden finnes allerede hos Augustin av Hippo (354–430). Han referer til en «rensende ild» etter døden i Gudsstaten, bok 21, kapittel 26.

Gregorius den store (cirka 540–604) regnes som opphavsmann til kirkeritualer for de døde. Han mente at mindre synder vil bli renset i den «rensende ild» og oppfordrer til å feire nattverd for de døde.

Thomas Aquinas (1225–1274) videreutviklet læren om synd og bot. I et forsøk på å mane til et moralsk liv beskriver han skjærsilden som et fryktelig sted der den minste smerte er hundre ganger verre enn det man kan lide i levende live.

I kunst og litteratur

Dante Alighieri (1265–1321) utmaler lidelsene i detalj i sitt mesterverk Den guddommelige komedie (Divina Comedia). Dante var ikke teolog, og Den guddommelige komedie regnes ikke som et religiøst verk, men som en moralsk fortelling og det første litterære verket skrevet på italiensk.

I verket beskriver Dante menneskesjelens ferd gjennom alle mulige stadier av pine mot det endelige målet, som er å nå frem til stedet (grensen) hvor man kan se Guds herlighet. Den guddommelige komedie regnes som den viktigste fortellingen om skjærsilden, og den inspirerte både billedkunst og religiøse ritualer. Dante regnes ikke som opphavsmann til disse forestillingene – de ligger lenger tilbake i tid. Dantes fortelling ble imidlertid så populær at kirkens ledelse kort tid etter systematiserte disse forestillingene til en teologisk sammenhengende forklaring.

Draumkvedet er et norsk episk dikt fra senmiddelalderen og har flere likhetstrekk med Den guddommelige komedie. Diktet ble nedskrevet i Telemark på 1840-tallet av Jørgen Moe, men tilhører en muntlig tradisjon og har tydelige katolske referanser. Rammefortellingen beskriver hvordan Olav Åsteson faller i ekstase på julaften og våkner trettende dag jul, de hellige tre kongers dag.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Begreper i katolisismen

Anne Stensvold

Universitetet i Oslo