Lysekloster, storgård og tidligere kloster i Os kommune, Hordaland, ved Lysefjorden sør for Bergen.

Lysekloster er Norges eldste cistercienserkloster, grunnlagt 1146 av munker fra klosteret Fountains Abbey ved York, England. Klosterets bygninger ble reist på en gård som var en gave fra biskop Sigurd i Bergen, og det ble etter hvert et av landets største gods. Munkene i Lysekloster brakte fruktdyrkingen til Hardanger.

Klosterbygningene ble trolig bygd over en periode på flere hundre år, og klosterkirken ble gjort stor nok til også å kunne brukes som sognekirke. Da klosteret ble oppløst ved reformasjonen, ble dets siste abbed, Matthias, utnevnt til sogneprest i Os, mens jordegodset ble lagt under de kongelige lensherrer; en av dem, Erik Rosenkrantz, brukte materialer fra klosterbygningene blant annet til bygging av Rosenkrantztårnet i Bergen. Stein fra Lysekloster ble også brukt ved oppførelsen av Kronborg slott i Danmark.

Lysekloster ble pantsatt 1661 og 1670 solgt til stiftsskriver i Bergen Niels Hansen Schmidt. Ved hans sønns død 1699 overtok kjøpmann Jacob Anderssøn Widing godset, og hans sønner solgte 1724 til Hans Henriksen Formann. Slekten Formann døde ut i mannslinjen 1871, og hovedgården med en del bygselgårder gikk i arv til slekten Nicolaysen. Frøken Wibeche Nicolaysen solgte 1917 Lysekloster til skipsreder Georg von Erpecom, hvis etterslekt fremdeles eier gården.

Lyseklosters gods omfattet opprinnelig ca. 200 gårdsbruk, og fra 1833 også storgården Stedje i Sogndal. Godset ble delt flere ganger i løpet av 1800-tallet, og mot slutten av århundret ble leilendingsgodset frasolgt ved at staten overtok 36 000 dekar i Fana og Os, som ble solgt til leilendingene. Lysekloster omfatter i dag ca. 8000 dekar, hvorav 600 dekar dyrket mark.

Den gamle hovedbygningen på Lysekloster var et lavt trefløyet hus, oppført 1724. Dette ble revet 1939–40 og erstattet av en villa. Til anlegget hører et gårdskapell, innviet 1663. Ved siden av kapellet ligger familien Formanns gravkapell.

Klosterruinene ble utgravd 1822 og 1838, undersøkt av antikvar  Nicolay Nicolaysen (1888–89) og restaurert av arkitekt Johan Lindstrøm (1893–1958) omkring 1930, da også litt av korsgangen ble satt i stand.

Navnet. Første ledd i navnet er visstnok egentlig navn på fjorden utenfor; det betyr «den lyse». Klosteret ble i middelalderen på latin kalt Coenobium Vallis Lucidae (klosteret i den lyse dal).

Coldevin, Axel: Norske storgårder, b. 2, 1950, 337-48

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.