sølibat

Sølibat, (til lat. caelebs, 'ugift', eg. 'en som bor alene'), det å leve i avholdenhet fra seksuell aktivitet. I de fleste religioner finnes det sølibat i form av midlertidig seksuell avholdenhet, spesielt i forbindelse med bestemte rituelle tilstander (innvielse, sørgeriter). I buddhismen, hinduismen og kristendommen finnes livsvarig sølibat, men bare som livsform for spesielle grupper eller individer, f.eks. munker, nonner eller prester. Enkelte sekter praktiserer sølibat som universelt ideal, f.eks. Shakers og skoptsy.

En vanlig begrunnelse for livslangt sølibat, er at presten, munken eller nonnen skal være fri for forpliktelser som kan avspore ham eller henne fra den primære, religiøse oppgaven (kontemplasjon eller samfunnstjeneste). Dette gjelder hinduasketer (sannyasin) og munker og nonner i buddhismen (bhikkhu). Det gjelder også kristne munker og nonner i den katolske så vel som andre kirker, men innebærer i denne sammenheng ingen nedvurdering av ekteskapet som i den katolske, ortodokse og noen andre kirker sees på som et sakrament. Den katolske kirke har krevd sølibat av sine prester siden 1074; i den ortodokse kirke og i østkirkene kan en gift mann prestevies, men ikke bli biskop. Ugifte prester kan derimot ikke gifte seg.

Oppfatninger om at seksuell avholdenhet øker menneskets åndelige kraft, tjener også som motivasjon for sølibat, bl.a. i visse former for yoga. I kristendommen har den sterke tradisjonen som ser seksualitet som en form for urenhet også motivert sølibatet.

Periodevis sølibat er mest karakteristisk i islam, der avholdenhet fra seksuell aktivitet er en del av fasteforskriftene i måneden ramadan og således pålagt alle muslimer.

• sølibat (SML-artikkel)