Peterskirken. Av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

Peterskirken

Peterskirken
Av .
Peterskirkens fasade mot øst med hovedkuppel og sidekupler
.
Lisens: Public Domain
Donato Bramantes «Pergamentplan» til Peterskirken fra 1506. 112 x 55 cm. Originaltegningen er i Gabinetto disegni e stampe degli Uffizi i Firenze.
Tegning av Donato Bramantes grunnplan til Peterskirken
.
Lisens: Public Domain
Tegning av Michelangelos grunnplan til Peterskirken
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Artikkelstart

Peterskirken (Den nye St. Peters Basilika) ligger i Vatikanstaten i Roma. Den er apostelen Peters gravkirke og hovedkirken for den romersk-katolske trosretning. Peterskirken er Pavens kirke og et viktig pilegrimsmål, mens Laterankirken er Romas katedral (biskopkirke).

Faktaboks

Også kjent som

italiensk Basilica di San Pietro in Vaticano

Den nåværende Peterskirken er oppført under renessansen og barokken. Pave Julius 2 la ned grunnsteinen 18. april 1506. Kirken ble bygget over graven til apostelen Peter og skulle erstatte Den gamle St. Peters Basilika, reist av keiser Konstantin på 300 tallet evt. Etter en byggeperiode på 120 år ble Peterskirken innviet av pave Urban 8 18. november 1626.

Av de fjorten arkitektene som var engasjert i prosjektet, er Donato Bramante, Michelangelo, Giacomo della Porta, Carlo Maderno og Gian Lorenzo Bernini de mest sentrale for den endelige utformingen. Mye av den indre utsmykningen var i full gang lenge før selve kirkebygget var ferdig, men i 1624 overtok Bernini som ledende kunstner og satte sitt preg på kirkerommet med veggutsmykning og mange monumenter. I 1657 startet Bernini utformingen av den ovale Petersplassen foran kirken. Den storslåtte arkitekturen med Michelangelos kuppel, mengder av uovertrufne kunstverk og den historiske bakgrunnen har gjort Peterskirken til verdens viktigste og mest berømte kirkebygning.

Historisk bakgrunn

Apostelen Peter ble ifølge tradisjonen korsfestet i år 65 eller 67 evt. under keiser Neros kristenforfølgelser og deretter begravet på en nekropol ved siden av Neros sirkus i Vatikanet. Utgravninger mellom 1940 og 1949 under hovedalteret i Peterskirken viste en gravgate og blant annet deler av et lite minnekapell (memoria) fra cirka 160 fvt. som sto over det man antok var Peters grav.

Senere arkeologiske undersøkelser av området og gravrestene har vist at det med svært stor sannsynlighet er Peters grav. I en audiens 26. juni 1968 erklærte pave Paul 6 at det er de autentiske restene av Peter som befinner seg under høyalteret i Peterskirken. Det var over dette stedet keiser Konstantin den store, sammen med pave Sylvester, i årene 322 til 333 bygget den første Peterskirken. Den var en femskipet basilika med koret mot vest, over Peters grav, og en stor forgård mot øst.

Konstantin godkjente kristendommen som en lovlig religion og bygget først Laterankirken og deretter Peterskirken. I nivået mellom den nåværende kirken og den gamle er de Vatikanske grotter med rester av monumenter fra den tidligere basilikaen og flere pavegraver.

Grunnplanene til den gamle og nye Peterskirken. De dekker delvis området til Neros sirkus, som ses nederst.
Penn State University. Libraries Architectur.
Lisens: CC BY NC 2.0

Bygningshistorie

Den gamle Peterskirken forfalt etter hvert, og da veggene viste tegn til å rase sammen, startet pave Nikolaus 5 i 1452 med å bygge en ny kirke. De første planene ble sannsynligvis utarbeidet av skulptøren og arkitekten Bernardo Rossellino. Da paven døde i 1455, stoppet arbeidet derimot opp.

Donato Bramante

Pave Julius 2 gjenopptok planene i 1506 og ansatte Donato Bramante som ledende arkitekt for byggeprosjektet. I tillegg til å være et martyrium over St. Peters grav, var planen at kirken også skulle være rammen rundt Julius 2s egen grav.

Bramantes utkast var en sentralplan i form av et gresk kors der hver korsarm ble avsluttet med en apsis. Bramante hadde studert antikk arkitektur i Roma, og på samme måte som i de romerske termene, tegnet han korsarmene med store tønnehvelv. Over midten av rommet hevet det seg en hemisfærisk kuppel inspirert av Pantheon. I hvert hjørne var det et tårn.

Mellom de store korsarmene plasserte Bramante fire mindre kors med kuppel over. Disse sekundære kuppelrommene kunne dermed sees som selvstendige små sentralkirker inne i det store kirkerommet. Bramantes såkalte «pergamentplan» har fått navnet fordi tegningen er på pergament. Til tross for at den viser bare halve sentralplanen, er tegningen et fullkomment eksempel på renessansens idealer om utformingen av rommet. Planen er en av de meste studerte tegningene i arkitekturhistorien. I den nåværende Peterskirken er det ikke noen direkte spor etter Bramantes arkitektur. De fire murpillarene, som Bramante reiste i midten av sentralbygget, er senere utbygd og forsterket for å bære vekten av kuppelen.

Rafael

Etter Bramantes død i 1514 overtok Rafael byggeledelsen. Han fulgte hovedtrekkene i Bramantes tegning, men gjorde noen endringer på den opprinnelige planen. Rafael planla en treskipet langkirke i form av et latinsk kors.

Antonio da Sangallo den yngre

Arkitekten Antonio da Sangallo den yngre ledet byggeprosjektet etter Rafaels død i 1520. Med Baldassare Peruzzi som assistent videreførte Sangallo Bramantes opprinnelige sentralplan, men føyde til en halvåpen fløy avsluttet av en stor fasade slik at bygningsdelene til sammen dannet en langkirke. Rivingen av den gamle Peterskirken hadde startet fra vest samtidig med de første byggearbeidene til den sydlige korsarmen.

Michelangelo

Michelangelos kuppel ble utført av Giacomo della Porta og sto ferdig i 1590.
Michelangelos kuppel
Av .

I 1546 utnevnte pave Paul 3 den 71 år gamle Michelangelo til kirkens arkitekt. Michelangelo var svært kritisk til Sangallos planer og utformet raskt en ny modell med utgangspunkt i Bramantes utkast. Paven godkjente modellen, og Michelangelo fikk hans tillatelse til å utføre prosjektet nøyaktig slik han ønsket. Til gjengjeld ga Michelangelo avkall på honorar; arbeidet hans skulle være til ære for Gud.

Michelangelo gikk tilbake til Bramantes sentralplan, som han ga en svært rosende omtale. Han gjorde imidlertid noen radikale forandringer ved å forenkle planen og skjære bort alt som var overflødig. Dermed mistet de fire hjørnerommene sin selvstendighet og ble istedenfor trukket inn som en sammenhengende del av det sentrale rommet. Michelangelos grep førte til mer lys i kirkerommet.

Michelangelo planla først en kuppel inspirert av den spisse kuppelen på domkirken i Firenze over det sentrale rommet. En senere modell viser en hemisfærisk kuppel inspirert av Pantheon.

Michelangelo rakk ikke å fullføre kirken lenger enn til og med tamburen, som bærer dagens spisse kuppel. Det er fortsatt noe diskusjon blant forskere om hvilken form som var Michelangelos endelige avgjørelse. De fleste mener at det var arkitekten Giacomo della Porta som forhøyet Michelangelos opprinnelige hemisfæriske ribbekuppel til den spisse utformingen som sees i dag.

Giacomo della Porta

Flyttingen av obelisken fra Neros sirkus til Petersplassen. 1588. Freske i Biblioteca Apostolica Vaticana
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Etter Michelangelos død i 1564 var Pirro Ligorio bygningsleder i ett år, til Giacomo da Vignola overtok som arkitekt og videreførte Michelangelos prosjekt ved blant annet å starte med oppføringen av de fire hjørnekuplene. Giacomo della Porta, med Domenico Fontana som assistent, fikk i 1587, under pave Sixtus 5, ansvaret for byggingen. Fontana er mest kjent for i 1586 å ha flyttet obelisken fra Neros sirkus til sin nåværende plass foran Peterskirken. Della Porta sørget for å fullføre Michelangelos prosjekt med noen endringer. Den mest drastiske endringen var å forhøye kuppelen med syv meter slik at den fikk en høyere og spissere profil enn noen av Michelangelos utkast. Arbeidet ble utført i rekordfart, og i 1590 var kuppelen reist.

Carlo Maderno

I 1607 overlot pave Paul 5 oppgaven med å avslutte Michelangelos kirke til Carlo Maderno. Da hadde diskusjonen om det skulle være en sentralplan og langskipsplan, i form av et gresk eller latinsk kors, pågått i mange år. For Michelangelo var sentralplanen den perfekte formen. Ifølge motreformasjonens syn burde grunnplanen være det latinske korset, symbolet på kristendommen, lik de tidligkristne apostelkirkene, som den gamle Peterskirken til Konstantin. Både tradisjonen og praktiske hensyn veide tungt. Basilikaen ga mer plass og egnet seg bedre til prosesjoner og liturgiske handlinger. Dessuten var det viktig at den nye kirken dekket den gamle kirkens areal. Maderno bygget først fasaden og en stor forhall, deretter langskipet, med bredden bestemt av Michelangelos allerede ferdigbygde del. Samtidig ble resten av den gamle kirken revet og de verdifulle delene av inventaret fjernet.

Gian Lorenzo Bernini

Utsikt fra Peterskirken over petersplassen, utformet av Bernini 1656-1667.
.
Lisens: CC BY SA 3.0

I 1615 fremsto Peterskirken ferdig med sin nye ytre utforming, og interiøret var klart for kunstnerisk utsmykning. Gian Lorenzo Bernini fikk i 1624 av pave Urban 8 oppdraget med å lage en ny baldakin over Peters grav, det første barokke monumentet i Peterskirken. I 1629 overtok Bernini stillingen som sjefsarkitekt etter Maderno og arbeidet med diverse prosjekter der i 50 år. Bernini utformet i 1636 en plan for to tårn til Peterskirkens fasade, men sprekkdannelser gjorde imidlertid at prosjektet måtte stoppes. Hans øvrige arbeider, både innenfor skulptur og arkitektur, ble gjennomført og fremstår som barokke mesterverk. I 1657 valgte pave Alexander 7 Bernini til å utforme Petersplassen, som gjorde kirken og plassen foran til en sammenhengende helhet.

Peterskirkens eksteriør

Peterskirkens østfasade av Maderno. Bildet er tatt fra Petersplassen og viser at Michelangelos kuppel er delvis skjult.
.
Lisens: CC BY SA 4.0
Detalj fra Peterskirkens fasade. Over pedimentet står i midten Kristus med korset og til venstre Johannes Døperen med Korsstaven. Foran ses St. Peter med nøkkelen i høyre hånd.
Free Images.
Lisens: Creative Commons CC0

Michelangelos sentralkirke

Peterskirken har form av en basilika der Michelangelos sentralbygning har kuppelen mot vest og Madernos langskip og fasade mot øst. Den vestlige delen, som er bygd rundt Peters grav, har to soner. Veggene er delt av korintiske kolossalpilastre og veksler mellom smale og brede felt med henholdsvis tre høye, smale vinduer og to nisjer i mellomrommene. Ytterveggene bukter seg som et stort bølgeslag rundt kirken.

Pilastrene bærer en attikaetasje som følger samme rytme med pilastre og vinduer. Over denne kommer tamburen, fullført av Michelangelo, med koblete søyler og store vinduer. Øverst er den veldige kuppelen til Michelangelo, med 16 ribber, som Della Porta fullførte og ga en høyere og spissere form. Ribbene samles i en lanterne og avsluttes i en spiss hjelm som bærer jordkloden i form av en messingkule, og krones av korset. Over hjørnekapellene mot sør og nord er det to mindre kupler. Det er forbudt ved lov å bygge noe som hindrer utsikten til Michelangelos kuppel, som er et av de viktigste landemerkene i Roma.

Madernos fasade

Forhallen til Peterkirken med bronseporten laget av Filarete i 1430-årene
.
Lisens: CC BY SA 4.0

Peterskirkens hovedfasade mot øst, bygd under pave Paul 5 etter Madernos plan, sto ferdig i 1615. Den to etasjes fasaden er inndelt i ni travéer som er adskilt med kolossalorden. De syv midterste er adskilt med søyler og er til sammen like brede som langskipet. De to ytterste er markert med pilastre, bygd for å bære Berninis klokketårn som aldri ble fullført. I dag sees bare basen av tårnene kronet av to klokker designet av Giuseppe Valadier i 1790. Fem portåpninger, tre enorme firkantete porter og mellom dem, to mindre og avrundete, fører inn til den store forhallen. Denne rytmen gjentas i vinduene i den øvre etasjen.

Fra balkongen foran det midterste vinduet foretar paven velsignelsen urbi et orbi, etter pavevalget og til jul og påske. Over balkongen er det et pediment, trekantgavl, foran attikaen. På toppen av attikaen står seks meter høye skulpturer med Kristus i midten, flankert av Johannes Døperen og elleve apostler. Peter er representert med en gigantisk statue, foran trappen, ved fasadens sydlige hjørne. Langs frisen mellom øvre etasje og attikaen er det en inskripsjon tilegnet pave Paul 5. Selv om Maderno i utgangspunktet ønsket å forandre minst mulig på Michelangelos sentralkirkeplan, var det nødvendig å gjøre mange endringer for å utføre den endelige langkirkeplanen. Den største svakheten ved Madernos enorme fasade og langskipet var tap av utsynet til kuppelen. Fra Petersplassen er kuppelen bare delvis synlig.

Forhallen

Detalj fra øvre del av Filaretes bronseport i forhallen med de to øverste panelene som viser Kristus og Maria
.
Lisens: CC BY 3.0

Forhallen til selve kirkerommet er utsmykket med verk fra 1300- til 1900-tallet.

Bronsedørene

Fem bronsedører fører inn til selve kirkerommet. Midtdøren, fra den gamle Peterskirken, er dekorert av Filarete i 1430-årene. Den har relieffer med Kristus, Jomfru Maria, St. Peter og St. Paulus. Ytterst til høyre er Porta Santa, Den hellige dør, som åpnes bare i Hellige År. Panelene på døren er laget av Vico Consorti i 1950. De andre tre dørene er også laget av kunstnere fra 1900-tallet. Giacomo Manzù, som i 1963 utformet døren til venstre for midtdøren, er den mest kjente.

Navicella

Det eldste kunstverket i forhallen er Navicella, en mosaikk over midtportalen mot Petersplassen. Den var opprinnelig laget av Giotto di Bondone i begynnelsen av 1300-tallet og dekket hele veggen over inngangen til den gamle Peterskirken. Etter mange flyttinger i løpet av byggeperioden til den nye Peterskirken ble mosaikken sterkt skadet. Den versjonen som i dag ses i hvelvet over den midterste porten mot Petersplassen, er en barokk kopi av Giottos originale arbeid.

Rytterstatuene og utsmykning

I høyre ende av forhallen står Berninis rytterstatue av keiser Konstantin fra 1654–1670. I venstre ende står rytterstatuen av Karl den Store, laget av Agosto Cornacchin i 1725. Det buede taket i forhallen, hvelvet, er i stukkatur og rikt dekorert med motiver fra Peters historie. Det er den mest omfattende billedserien om Peter i hele kirken. I overgangen mellom hvelv og vegg er det til sammen 30 skulpturer av tidligere paver.

Peterskirkens interiør

Langskipet i Peterskirken sett fra inngangen
.
Lisens: CC BY SA 4.0
Interiør fra korsskjæringen i Peterskirken. Murpilaren med St. Helena ses til høyre for Baldakinen. Foran murpilaren lengst til høyre er Filaretes statue av St. Peter.
Av /NTB Scanpix.

Det indre av Peterskirken åpner seg som et enormt, strålende og overdådig rom, med gulv og vegger i mange varmt brune, røde og gule marmorsorter, forgylling i hvelv og kupler og 10 000 kvadratmeter utsmykning med mosaikk. Interiøret er fylt av skulpturer og utsøkte detaljer i forskjellige materialer, alt i barokkens ånd. Til tross for de enorme dimensjonene er det en harmonisk helhet fordi alt inventar er proporsjonert slik at det passer med arkitekturen.

Mosaikken i kuppelen over korsskjæringen er utført i 1603 til 1612 etter tegninger av Cavaliere d’Arpino. Motivet er del av en dommedagsscene med Kristus omgitt av Maria og apostlene, helgener, engler og kjeruber. Taket i langskipet er tønnehvelv med forgylte kassetter. Korsarmene har tønnehvelv dekorert med mosaikk, det samme er kuplene over kapellene. Enorme pilarer dekorert med to brede pilastre og relieffer står mellom de runde bueåpningene og skiller det brede hovedskipet fra sideskipene. I nisjer mellom pilastrene er det til sammen 39 statuer av grunnleggere innenfor religiøse ordener.

Baldakinen, Berninis første verk

Baldakinen, «Baldacchino», av Gian Lorenzo Bernini med de fire vridde bronsesøylene som bærer det illusjonistiske stofftaket
.
St. Peters stol (Cathedra Petri) av Gian Lorenzo Bernini fra 1656–1566. Peterskirken i Roma
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Den såkalte «Baldacchino», baldakinen, monumentet over Peters grav og høyalteret, Pavens alter, er det første som fanger blikket fra inngangen til kirken. Som en mektig, arkitektonisk struktur i bronse, 28,5 meter høy, ruver den under kuppelen midt i den sentrale delen. Urban 8 ga i 1624 Bernini oppdraget med å utforme baldakinen, det første barokke monumentet i kirken. Bernini samarbeidet en periode med Borromini om det gedigne verket, som sto ferdig i 1633. Baldakinen bæres av fire spiralsøyler i bronse, knapt elleve meter høye. Disse har samme form og proporsjoner som de små spiralsøylene i marmor fra den gamle Peterskirken, der de omrammet Peters grav.

Av opprinnelig tolv søyler er ni bevarte. Åtte sees i pilarene rundt baldakinen, og den siste er utstilt i kirkens skattkammer. Spiralsøyler, eller vridde søyler, kalles også salomonsøyler ettersom de er formet lik søyler som ifølge legender skulle stått i Salomos Tempel i Jerusalem.

I middelalderen var det bred oppfatning om at de tolv marmorsøylene stammet fra dette tempelet. Men sannsynligvis er det greske søyler fra 200-tallet, ført til Roma i keiser Konstantins tid. Søylene i baldakinen er tredelte der den nederste delen har vridde kannelurer og de to øverste er dekorert med laurbærgrener, små puttier og bier.

Biene var symbolet fra Urban 8's og Barberinifamiliens våpen. Søylene bærer et elegant illusjonistisk stofftak, mesterlig utformet i bronse, inspirert av de tidligere stoffbaldakinene. Fra hvert hjørne av taket stiger fire mykt buete former, rikt ornamentert, som møtes på toppen av monumentet og bekrones med den gylne jordkloden og korset.

Over hver søyle er det en engel, og på sidene av taket holder to puttier pavesymbolene tiaraen og nøklene. Bronsebaldakinen krevde store mengder med metall, som kom delvis fra Venezia, men etter Urban 8s befaling, også fra bjelkene i forhallen til Pantheon. Det førte til mye kritikk, og en kommentar fra Pasquino, en av Romas «talende statuer», er siden blitt et berømt sitat: «Det barbarerne ikke gjorde, gjorde Barberiniene».

Cathedra Petri. St. Peters stol

Gjennom baldakinen er det utsikt til St. Peters stol (Cathedra Petri), det andre barokke mesterverket av Bernini i Peterskirken. Sett på avstand er mellomrommet mellom de to monumentene nærmest utvisket slik at det ser ut som Cathedra Petri står under baldakinen. Det viser tydelig Berninis teatralske grep, typisk for barokken.

Murpilarene i korsskjæringen

Longinus av Gian Lorenzo Bernini fra 1631–1638
.
Lisens: CC BY 2.0

De fire enorme femkantete murpilarene som bærer tamburen med kuppelen, har balkonger og nisjer dekorert etter Berninis plan. To salomonsøyler fra den gamle Peterskirken er innfelt i de øvre balkongnisjene. I hver av de fire store nederste nisjene står en helgenstatue med relikvier knyttet til den enkelte helgen, laget mellom 1629 og 1640. Longinus, fra Berninis hånd, er det mest utsøkte verket. Draperiets viltre folder viser mesterens unike evne til å få fram et levende uttrykk. Francois Duquesnoy utførte St. Andreas, Francesco Mochi Veronica og Andrea Bolgi Helena. De fire relikviene er lansen til Longinus, hodet til Andreas, Veronicas svetteduk og en del av Kristi kors, som ifølge legenden ble funnet av Helena. Alle er oppbevart i et lukket rom bak balkongen på pilaren med Veronica, bortsett fra hodet til Andreas som i 1964 ble tilbakeført til kirken Sant’Andrea i Patra i Hellas.

Skulpturer

Peterskirken er fylt med skulpturer og over 100 gravmonumenter. Flere av dem er lokalisert i de Vatikanske grotter (krypten) og nekropolen under kirken.

I pilarveggen med Longinus er en bronsestatue av St. Peter som sitter på en marmortrone. Den utstrakte metallfoten til Peter er svært slitt etter kyss og berøring fra tusenvis av katolikker. Statuen ble lenge datert til 400–500-tallet evt., men restaureringen i 1990 viste at den mest sannsynlig er laget av Arnolfo di Cambio rundt 1296. I kapellet rett til høyre for inngangen står kirkens mest kjente skulptur, Pietà, som Michelangelo skapte 1597–1599. Det gripende verket med Jesus i Marias fang er den mest berømte fremstillingen av motivet. Det store Gravmonumentet til de siste medlemmene av slekten Stuart er laget 1817–1819 av Antonio Canova.

Pavenes gravmonumenter

Antonio Pollaiuolo: Gravmonumentet til pave Innocent 8, 1498. Peterskirken, Roma
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Det er til sammen 91 paver gravlagt i Peterskirken. Monumentet til pave Innocent 8 er et verk av Antonio Pollaiuolo og sto ferdig i 1498. Det er det eneste av pavemonumentene fra den gamle Peterskirken som ble gjenreist i den nye. Gravmonumentet til pave Paul 3 av Guglielmo della Porta er laget av forskjellig farget marmor og bronse og står på venstre side av apsis. Della Porta arbeidet med verket til sin død i 1577, men det ble først helt ferdig i 1628, betydelig redusert i størrelse. Bernini utførte gravmonumentet til pave Urban 8 i perioden 1628–1677. Det står på høyre side av apsis og har en utforming som svarer til Paul 3s grav på motsatt side. Berninis siste verk i Peterskirken er gravmonumentet for pave Alexander 7, utført mellom 1671 og 1678. Paven sees knelende på en pidestall over de allegoriske kvinnefigurene Kjærlighet på venstre side og Rettferdighet til høyre, alle i hvit marmor. Over døren nederst slynger det seg et draperi i mangefarget marmor. Under draperiet sees Døden, i form av et skjelett med et timeglass i hånden. Algardi utførte monumentet for pave Leo 11 i 1634. De livlige gevantene til figurene er tydelig inspirert av Berninis stil. Canova laget monumentet for pave Clemens 13. Det var ferdig i 1792 og førte til hans gjennombrudd som anerkjent skulptør. Bertel Thorvaldsen, som utførte monumentet for pave Pius 7 i 1824-31, var tydelig inspirert av Canova.

Gravmonumenter for kvinner

Alessandro Algardi: Pave Leo 1 fordriver Attila fra Roma, marmor relieff. 1646. Peterskirken, Rom.

Det er tre monumenter for kvinner i Peterskirken. Monumentet for Markgrevinne Mathilde av Toscana er tegnet av Bernini og utført av hans elever mellom 1633 og 1637. Det mest berømte er for Dronning Kristina av Sverige. Monumentet er laget av Carlo Fontana i 1697 til 1702. Dronningens portrett i profil er vist i et rundt bronserelieff over kronen i friskulptur, som hviler på en marmorpute. Monumentet for Maria Clementina Sobieski, som var gift med prins Jakob Edvard Stuart, er utført i 1742 av arkitekten og billedhuggeren Pietro Bracci.

Altertavler

Det er 45 altere i Peterskirken, men ingen av dem har malte altertavler. På 1600-tallet ble alle malte bilder erstattet av identiske mosaikk-kopier, da det viste seg at maleriene ikke tålte fuktigheten i kirken. Den mest kjente altertavlen i mosaikk er Transfigurasjonen, kopi etter en original av Rafael fra 1520. Den eneste originale altertavlen i Peterskirken er marmor-relieffet Pave Leo 1 fordriver Attila fra Roma, laget av Alessandro Algardi i 1646.

Peterskirkens dimensjoner

Peterskirken var verdens største inntil kirken Notre Dame de la Paix i Yamoussoukro i Elfenbenskysten, en moderne kopi av basilikaen i Vatikanet, ble innviet i 1990. Den har større flateinnhold, men mindre kapasitet.

Innvendige mål

  • flateinnhold: 20 139 kvadratmeter
  • lengde: 187 meter
  • bredde ved tverrskipene: 137 meter
  • høyde fra gulv til tak i langskipet: 45,50 meter
  • høyde fra gulv til toppen av korset på kuppelen: 133,30 meter
  • kuppelens innvendige diameter: 42,96 meter
  • forhallen: 71 meter bred, 12,80 meter dyp

Kapasitet

  • Det er plass til 20 000 personer.

Utvendige mål

  • fasaden: 118,60 meter bred, 45 meter høy

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (3)

skrev Sverre Nielsen

Artikkelforfatteren skriver at St. Peter ble korsfestet 65 eller 67 fvt. Er det ikke etter vår tidsregning som er korrekt?

svarte Thurid Vold

Hei Sverre Nielsen,
Veldig bra at du observerte denne ganske grove slurvefeilen. Den har tydeligvis gått alle korrekturlesere forbi. jeg skal rette den opp straks :)
Med hilsen Thurid Vold

skrev Sverre Nielsen

Det er nok ikke første eller siste gang noen roter med tidsregninga. Jeg må berømme rask korrigering!

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg