Karmelitter, romersk-katolsk orden, består siden 1593 av to grener, OCarm og OCD. Begge grener består av brødre, hvorav de fleste er presteviet, nonner som lever i lukkede klostre og såkalte sekularordener (tredjeordener). I tillegg er et stort antall kongregasjoner og institutter tilknyttet ordenen. OCD hadde i 2002 4051 brødre fordelt på 497 klostre og om lag 11 700 nonner fordelt på 823 klostre. Siden 1990 finnes et kvinnekloster, Totus tuus, i Tromsø (20 nonner). Ellers i Norden finnes kvinneklostre i Sverige (Glumslöv), Island (Hafnarfjörður) og Finland (Esbo), i Sverige er det også et mannskloster (Norraby).

Ordenen har navn etter fjellet Karmel i Israel der kristne eneboere tidlig slo seg ned. Under korsfarertiden sluttet en del europeiske eneboere seg sammen og valgte Brocardus til leder. De vendte seg til den latinske patriark av Jerusalem, Albert, og bad ham skrive en ordensregel (ca. 1209) som ble bekreftet av Honorius 3. Da sarasenerne overtok kontrollen med landet, flyttet mange av eneboerne tilbake til sine hjemland, de første allerede 1235, og opprettet klostersamfunn på Kypros, i Flandern, Italia, England, Sicilia og Sør-Frankrike. Der fortsatte de til å begynne med sitt opprinnelige eneboerliv, men tilpasset seg etter hvert europeiske forhold. En ny regel ble bekreftet av Innocens 4 1247 i bullen Quae honorem. Denne versjonen gjelder siden som karmelittenes opprinnelige regel. Opprinnelig skulle munkene leve atskilt, men de ble nå pålagt å be tidebønnene og innta alle måltider i fellesskap. Karmelittene fikk etter hvert samme status som tiggerordnene, og mange viet seg til teologisk forskning, forkynnelse og misjonsvirksomhet. Ordenen ekspanderte kraftig i løpet av 1300- og 1400-tallet. En egen provins for Dacia (Sverige og Danmark) ble opprettet i 1462.

I senmiddelalderen ble regelen og overholdelsen av den mildnet, og reformasjonen svekket ordenen sterkt. Ordensgeneralen Johannes Soreth prøvde å innføre reformer i 1450-årene, men huskes først og fremst fordi han oppnådde pavens tillatelse til å oppta kvinner i ordenen. Det første kvinnekloster ble opprettet i Firenze 1452. Det ble snart grunnlagt kvinneklostre i mange land, men det fantes ingen enhetlige ordensregler, og livsstilen varierte sterkt.

Teresa av Avila (1515–82) begynte i 1562 en reformbevegelse bygd på regelen fra 1247. Støttet av Johannes av Korset (Juan de la Cruz, 1542–91) grunnla hun også to mannsklostre i pakt med sine reformtanker. De reformerte («de uskodde») fikk sin egen provins, og Nicolaus Doria fremprovoserte etter hvert et brudd med resten av ordenen, «de skodde», og ordenen i 1593 ble splittet i de to grenene, «de skodde» (OCarm) og «de uskodde» karmelitter (OCD).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.