Cistercienserordenen

Ordenens styringsform ble fastslått i Carta Caritatis, den var i hovedsak utarbeidet av abbed Stephen Harding og ble godkjent av pave Calixtus 2 i 1119. Styringsformen var basert på årlige generalkapitler hvor samtlige abbeder møttes i Cîteaux, samt regelmessige visitaser i klostrene. Dette systemet fikk stor innflytelse på senere ordenssamfunn. Allerede i 1125 oppstod antagelig tilsvarende klostre for kvinner, senere kalt bernhardinerinner. På 1200-tallet var det over 1000 slike klostre. Begge ordener øvde streng askese med regelmessig gudstjenesteliv, og de var kjent for sin aktelse for Maria.

Cistercienserordenen ble rammet av forfall i senmiddelalderen. Sacer Ordo Cisterciensis (forktoret SO Cist. eller OCist) utgjorde etter hvert en mildere observans, mens klostre under innflytelse av reformklosteret La Trappe i Frankrike gikk inn for den opprinnelige strengheten. Disse samlet seg i en egen gren, Ordo Cisterciensium Strictioris Observantiae (OCSO, populært kalt trappister), som ble utskilt som selvstendig orden i 1894.

Som følge av Den franske revolusjonen forsvant Cistercienserordenen mer eller mindre i mange land. OCist har (2000) 92 munkeklostre og 57 nonneklostre. OCSO teller 2510 munker fordelt på 99 klostre og 1905 nonner fordelt på 67 klostre, hvorav ett på Tautra som ble grunnlagt i 1999. OCSO fikk sin konstitusjon godkjent av paven i 1902. En ny konstitusjon ble godkjent og tatt i bruk i 1990. Ordenens generalkapittel møtes regelmessig, vanligvis i ordenens moderhus i Cîteaux.

Cistercienserordenen kom til Norge fra England. Lysekloster ved Bergen ble anlagt i 1146, mens Sankt Edmunds og Sankta Marias kloster på Hovedøya ved Oslo ble anlagt i 1147. Nunnusetr (Nonneseter) i Bergen (1140-årene) var muligens også Cistercienserkloster. Munker fra Lyse grunnla kloster på Tautra i Trondheimsfjorden i 1207. Det allerede eksisterende Cistercienserklosteret på Munkeby ved Levanger (anleggsår og moderkloster ukjent) ble da sannsynligvis lagt under Tautra.

I 1967 etablerte den amerikanske OSCO-munken Robert K. Anderson (1932–2020) seg som eneboer ved Tinnsjøen i Telemark. Fra 1977 til 1995 leide han et nedlagt småbruk, Hylland, som i 1995 ble kjøpt av stiftelsen Munkelyd Ocisto. Etter Robert K. Andersons død i 2020 bor det to munker på Hylland som lever strengt kontemplativt. De bor i hver sin hytte, men deler måltider, bønn og messe som feires i en selvbygget kirke.

Cistercienserklosteret i Cîteaux oppretta sin første «filial» siden reformasjonen i september 2009, på Munkeby i Levanger kommune. Det er fire munker i klosteret (oppdatert 2021), som lever av osteproduksjon, på samme måte som moderklosteret i Cîteaux.

Cistercienserne drev også kloster på Storfjord i Lofoten (nær Stamsund på Vestvågøy) i noen år, dette var polske cisterciensermunker. Klosteret var i drift fra 2004 til 2019, det var i den tiden 3-4 munker tilknytta klosteret i Lofoten. En av munkene er igjen i Norge og fungerer som prest i Tromsø (katolske) stift.

• religiøs orden
• Cistercienserarkitektur
• kloster

• Munkeby Mariakloster
• Hylland munkelyd på Den katolske kirkes nettsider

• Fischer, Gerhard: Klosteret på Hovedøya: et cistercienseranlegg, 1974, isbn 82-90052-04-9, Finn boken
• France, James: The Cistercians in Scandinavia, 1992, isbn 0-87907-531-7, Finn boken
• Gervin, Karl: Klostrene ved verdens ende : Lyse, Nonneseter, Hovedøya, Munkeby og Tautra, 2007, isbn 978-82-530-3010-4, Finn boken
• Henriksen, Dag Sverre: Cistercienserordenen : den som har holdt seg skjult har levd godt, 2005 (Religiøse ordener i middelalderens Norge), isbn 82-92462-01-5, Finn boken
• Johnsen, Arne Odd: De norske cistercienserklostre 1146–1264 [...], 1977, isbn 82-00-01653-6, Finn boken
• Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingetid til reformationstid, 2:565–73
• Lange, Christian C.A.: De norske Klostres Historie i Middelalderen, 2. Udg., 1856
• Ortved, Edw.: Cistercieordenen og dens klostre i Norden, 1927–33, 2 b., Finn boken