Cistercienserordenen

Bernhard fra Clairvaux bidro til utbredelsen av Cistercienserordenen. Bernhards visjon, maleri fra 1486 av Filippo Lippi.
Bernhards visjon av . Falt i det fri (Public domain)

De gamle klosterruinene på Tautra.

av . CC BY SA 3.0

Lysekloster. Ruinene av cistercienserklosteret slik de fremstår i dag, etter restaurering omkring 1930. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Lysekloster av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse
Cârța kloster i Transilvania, et cistersienser-kloster fra 1200-tallet.
Cârța kloster av . CC BY SA 2.0

Cistercienserordenen, katolsk munkeorden som ble grunnlagt i 1098. Moderklosteret lå i Cîteaux, på latin Cistercium, i Bourgogne i Frankrike.

Faktaboks

Uttale
cisterciˈenserordenen

Den mest sentrale personen i utbredelsen av Cistercienserordenen var Bernhard fra Clairvaux. Sammen med cirka 30 av sine pårørende og venner avla han munkeløftene i 1112. Allerede i 1115 ble han utsendt for å stifte Cîteauxs tredje datterkloster som fikk navnet Clairvaux (latin Clara vallis). Herfra grunnla han 68 klostre.

Ordenen vant anseelse, og på sitt høyeste (1400-tallet) talte Cistercienserordenen nærmere 750 munkeklostre. Munkene ernærte seg ved hardt arbeid med jord og kveg og ble pionerer i landbruk.

Munkene i Cistercienserordenen ble kalt «de hvite munker» etter klesdrakten, i sagaene er de ofte kalt «gråmunker».

Styringsform

Ordenens styringsform ble fastslått i Carta Caritatis, den var i hovedsak utarbeidet av abbed Stephen Harding og ble godkjent av pave Calixtus 2 i 1119. Styringsformen var basert på årlige generalkapitler hvor samtlige abbeder møttes i Cîteaux, samt regelmessige visitaser i klostrene. Dette systemet fikk stor innflytelse på senere ordenssamfunn. Allerede i 1125 oppstod antagelig tilsvarende klostre for kvinner, senere kalt bernhardinerinner. På 1200-tallet var det over 1000 slike klostre. Begge ordener øvde streng askese med regelmessig gudstjenesteliv, og de var kjent for sin aktelse for Maria.

Cistercienserordenen ble rammet av forfall i senmiddelalderen. Sacer Ordo Cisterciensis (forktoret SO Cist. eller OCist) utgjorde etter hvert en mildere observans, mens klostre under innflytelse av reformklosteret La Trappe i Frankrike gikk inn for den opprinnelige strengheten. Disse samlet seg i en egen gren, Ordo Cisterciensium Strictioris Observantiae (OCSO, populært kalt trappister), som ble utskilt som selvstendig orden i 1894.

Utbredelse

Som følge av Den franske revolusjonen forsvant cistercienserordenen mer eller mindre i mange land. OCist har (2000) 92 munkeklostre og 57 nonneklostre. OCSO teller 2510 munker fordelt på 99 klostre, og 1905 nonner fordelt på 67 klostre, hvorav ett på Tautra som ble grunnlagt i 1999. OCSO fikk sin konstitusjon godkjent av paven i 1902. En ny konstitusjon ble godkjent og tatt i bruk i 1990. Ordenens generalkapittel møtes regelmessig, vanligvis i ordenens moderhus i Cîteaux.

Cistercienserordenen i Norge

Cistercienserordenen kom til Norge fra England. Lysekloster ved Bergen ble anlagt i 1146, mens Sankt Edmunds og Sankta Marias kloster på Hovedøya ved Oslo ble anlagt i 1147. Nunnusetr (Nonneseter) i Bergen (1140-årene) var muligens også cistercienserkloster. Munker fra Lyse grunnla kloster på Tautra i Trondheimsfjorden i 1207. Det allerede eksisterende cistercienserklosteret på Munkeby ved Levanger (anleggsår og moderkloster ukjent) ble da sannsynligvis lagt under Tautra.

I 1967 etablerte en amerikansk OSCO munk, Robert K. Anderson seg som eneboer ved Tinnsjøen i Telemark. Fra 1977 til 1995 leide han et nedlagt småbruk, Hylland, som i 1995 ble kjøpt av stiftelsen Munkelyd Ocisto. I 2018 bor det tre munker på Hylland som lever strengt kontemplativt, bor i hver sin hytte, men deler måltider, bønn og messe som feires i en selvbygget kirke.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Fischer, Gerhard: Klosteret på Hovedøya: et cistercienseranlegg, 1974, isbn 82-90052-04-9, Finn boken
  • France, James: The Cistercians in Scandinavia, 1992, isbn 0-87907-531-7, Finn boken
  • Gervin, Karl: Klostrene ved verdens ende : Lyse, Nonneseter, Hovedøya, Munkeby og Tautra, 2007, isbn 978-82-530-3010-4, Finn boken
  • Henriksen, Dag Sverre: Cistercienserordenen : den som har holdt seg skjult har levd godt, 2005 (Religiøse ordener i middelalderens Norge), isbn 82-92462-01-5, Finn boken
  • Johnsen, Arne Odd: De norske cistercienserklostre 1146–1264 [...], 1977, isbn 82-00-01653-6, Finn boken
  • Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingetid til reformationstid, 2:565–73
  • Lange, Christian C.A.: De norske Klostres Historie i Middelalderen, 2. Udg., 1856
  • Ortved, Edw.: Cistercieordenen og dens klostre i Norden, 1927–33, 2 b., Finn boken

Kommentarer (4)

skrev Olav Andreas Moen

Det er hevda at klosterne til Cistercienseordenen samarbeidet med tyskerne under 2. verdenkrig. Er dette riktig?

svarte Anne Stensvold

Dette er jeg ukjent med. Hvor har du denne opplysningen fra?

skrev Jon Halvor SVALBJØRG

Hei! Du kunne ta med noe om Hylland Munkelyd ved Hovin i Tinn i Telemark. Det er også Cistersiensermunker som er i full virksomhet.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg