trolldomsprosessene

Ei trollkvinne kaster heksegrytens innhold på havet og forårsaker slik uvær, forlis og «mannemiste».

Olaus Magnus, ca 1555. Falt i det fri (Public domain)

Hekssabbat på Blokksberg. Fjellet ligger midt i Tyskland og er blant de mest sentrale stedene for moderne «hekseturisme» natt til 1. mai. Tegning fra 1669.

. fri

Trolldomsprosessene, eller hekseprosessene, var rettslige undersøkelser av beskyldninger om trolldom. Dette ble ansett som en meget alvorlig forbrytelse i den vestlige verden i senmiddelalderen og tidlig nytid. Det vil si fra 1400-tallet og fram til om lag midten av 1700-tallet.

Perioden fra 1570 til 1680 blir regnet som kjernetiden for den store hekseforfølgelsen i Europa.

Hekseprosesser var en type kriminalitetsbekjempelse. Heksene var oppfattet som farlige forbrytere og ble dømt for å ha kastet sykdom og død på mennesker og dyr. Den vanligste anklagen gikk ut på at trollfolk brukte svart magi til å lage dårlig vær slik at avlinger ble ødelagt eller at sjøfolk omkom på havet. Påvisning av djevlepakt, det vil si at noen hadde inngått en pakt med djevelen (også omtalt som diabolisme), kvalifiserte ofte til dødsstraff

I flere land var også den hvite, helbredende magien forbudt. Tortur, psykiske pressmidler og vannprøve var blant de rettsmidlene som kunne bli anvendt i hekseprosessene. Dødsstraff ved brenning på bål var straff for heksekriminalitet i de fleste europeiske land.   

Man anslår at i underkant 60 000 personer ble dømt til døden for trolldom og hekseri i Europa og Nord-Amerika. Om lag 75 % av disse var kvinner.

I Norge er der registrert om lag 50 dødsdommer mot menn, mens litt i overkant av 250 kvinner fikk dødsstraff. Nord-Norge hadde til sammen over 40 % av kjente dødsdommene i de norske sakene. Her var også samer blant de dømte.

Den korrekte historiske og juridiske termen på forbrytelsen i Norge og andre nordiske land var trolldom. Forbryterne ble kalt trollkvinne eller trollmann, i flertall trollfolk. Det var først på slutten av 1600-tallet at man gradvis tok i bruk den tyske samlebetegnelsen hekseri for alle typer magi i de nordiske landene. Først under romantikkens tidsalder tidlig på 1800-tallet begynte heks å bli et vanlig brukt ord i Norge.

I norske rettsprotokoller blir kriminalitetsformen noen ganger beskrevet med det nordtyske begrepet tøveri, og forbryteren som tøverske. I gamle rettspapirer kan norske hekser gjerne bli omtalt som trolldjevler, men vanligvis har man i norsk sammenheng gjennom hele historien fram til 1700-tallet holdt seg til trolldomsbegrepet. I lovgivningen er det konsekvent trolldom og trollfolk som anvendes.

I andre land skiller man mellom eldre og nyere former for magi, for eksempel i England der begrepet sorcery svarer til mer arkaiske former for trolldom, mens witchcraft beskriver en ny type forbrytelsen som de lærde mente oppsto på 1400-tallet. I tyske trolldomssaker ser man en gradvis overgang fra Unhulde eller Zauberin til Hexe. De tyske betegnelsene hexe og hexerye kan rettslig sett spores tilbake til trolldomssaker i Sveits på begynnelsen av 1400-tallet. På latin brukes navn som Lamia og Strix («skrikende nattugle»).

Ei norsk heks som ble brent på bål i 1663 fikk tilnavnet Liren, som nettopp viser til en skrikende havfugl og til felegnål. Sorenskriveren har benyttet rettsprotokollen til å forklare tilnavnet. Liren er en person «som snakker for meget», skriver han. 

Tallet på hvor mange hekser som ble dømt til døden har blitt nedjustert i takt med ny forskning. Systematisk arkivgjennomgang de siste 30 årene tilsier at antallet av angivelige hekser som ble brent på bål i Europa og Nord-Amerika ikke har oversteget 60.000 mennesker. Den amerikanske historikeren Brian P. Levack (2006) som har skrevet standardverket om de historiske trolldomsprosessene, regner med at rundt 45 000 mennesker fikk dødsdom.

I gjennomsnitt ble noe under 50 % av de trolldomssiktede dømt til døden. Det totale antallet mennesker som kom i kontakt med rettsapparatet anklaget for trolldomsvirksomhet var dermed i underkant av 120.000.

Majoriteten av trolldomsforbrytere var kvinner. Andelen menn lå på nærmere 25 %.

Frankrike, Østerrike, Russland, De baltiske statene og Finland er land med en relativt stor andel menn blant de tiltalte – og på Island avsa retten dødsdom over flere trollmenn enn trollkvinner. Vi finner et lignende mønster med flertall av menn i sakene fra de samiske samfunnene på Nordkalotten. Hekseprosessene kan derfor ikke reduseres til forfølgelse av kvinner som sådan eller til forfølgelse av spesielle kvinnegrupper.

Mange slapp unna en hekseprosess med frifinnelse eller mildere former for straffereaksjoner. Det var nesten like vanlig med frifinnelse som dødsdom. Foruten dødsdom kunne trollfolk få straff i form av forvisning og bøter. Det var heller ikke uvanlig at trolldomstiltalte gjennomgikk en hekseprosess som endte med løslatelse og renvasking.

De fleste europeiske lokalsamfunn på 1500- og 1600-tallet opplevde aldri heksebrenning. I en større historisk sammenheng kan man betrakte fenomenet som marginalt. Men i enkelte regioner kunne hekseprosessene få en slik panikkartet karakter at det vil være forsvarlig å bruke karakteristikker som brutal menneskeforfølgelse. Vi finner slike intense prosessbølger i tyske byer som Würzburg og Bamberg, innenfor hertugdømmet Lorraine og Trier i det sørvestlige Tyskland. Den kvinnelige befolkningen i kystværene i Nord-Varanger i Finnmark ble også utsatt for svært hardhendt forfølgelse i perioden 1621-1663. Men dette er unntak.

Tabellen nedenfor gir et inntrykk av omfanget av henrettelser sammenlignet med folketallet i de enkelte europeiske landområder. Europakartet på 1600-tallet så noe annerledes ut enn hva det gjør i dag, slik at landoppdelingen i tabellen er en smule anakronistiske. Tallene for Frankrike inkluderer eksempelvis tall fra hertugdømmene France-Comté og Lorraine hvor trolldomsforfølgelsene var blant de verste i hele Europa.

Det forteller oss på den annen side at kjerneområdet til det folkerike Frankrike på 1600-tallet nesten unngikk større forfølgelsesbølger. Både Italia og Tyskland var svært fragmenterte landområder i tidlig nytid og eksisterte ikke som selvstendige og enhetlige nasjonalstater. Tallene for de italienske områdene dekker stort sett bare de nordligste regionene.

Land

Henrettelser

FOLKETALL RUNDT 1600

Norge 310 400.000
Danmark 400 570.000
Island 22 50.000
Sverige 300 800.000
Finland 120 350.000
Russland 300  15.000.000
Tyskland 25000  16.000.000
Polen 2000 3.400.000
Ungarn 1100 4.000.000
Italia 500  13.100.000
Spania 300 8.100.000
Portugal 7 1.000.000
Frankrike 3000  19.000.000
Sveits 4000 1.000.000
Østerrike 500 2.000.000
Luxembourg 358  300.000
Belgia 1600 1.600.000
Nederland 150  1.500.000
Jersey og Guernsey      
  90  15.000
Irland 4 1.000.000
England 300 5.000.000
Skottland 1300 1.000.000 

Tallmaterialet viser at trolldomsprosessene var relativt utbredt i de nordiske landene, mens det katolske Irland nærmest sto utenfor alle prosessbølgene. Et annet viktig trekk er at inkvisisjonen i Sør-Europa var mindre opptatt av å forfølge hekser.

Europas mest omfangsrike hekseprosesser fant sted i Baskerland i Nord-Spania i 1609-1611 hvor nesten 2000 mennesker var innblandet, herav et stort antall barn. De aller fleste gikk imidlertid fri takket være innsatsen til Alonso De Salazar Frías (1564-1636), storinkvisitor i regionen. 

Spania hadde et mindre antall alvorlige hekseprosesser og var for øvrig blant de første europeiske landene som begynte å stille strengere beviskrav i slike saker etter 1614. Frankrike og Holland er andre eksempler på land som tidlig innførte nye restriktive regler for bevis. Som det framgår av tabellen har disse landene relativt sett få henrettelser. I Portugal overstiger ikke antall henrettelser 10 mennesker til tross for at inkvisisjonen behandlet mer enn 800 saker med innslag av magi, hekseri og trolldom.                                        

Hekseforfølgelsene rammet flest kvinner. Dette skiller dem fra andre typer menneskeforfølgelse. Dette kan ha sin bakgrunn i datidens kjønnsrollemønster og oppfatningen av kvinner.

Både blant folk flest og de lærde hersket det forestillinger om endetid på store deler av 1500- og 1600-tallet. Disse gikk ut på at menneskene befant seg på slagmarken mellom gode og onde krefter – i det store oppgjøret mellom Gud og Satan. I denne apokalyptiske forestillingsverden fantes en oppfatning om at det helst var kvinner som lot seg friste av Satan. I et slikt perspektiv kan man oppfatte trolldomsforfølgelse som en brutal måte å disiplinere og sette grenser for akseptabel kvinneatferd.

Forestillingen hos for eksempel Martin Luther og John Calvin gikk ut på at enker og ugifte kvinner hadde en tilbøyelighet til å søke tilfredsstillelse hos demoner. De var ikke beskyttet av den hellige familien, husholdet og ekteskapet og kunne derfor lett la seg lokke av satans mange fristelser. Synspunktet var begrunnet med at ekteskapet kjølte ned kvinnenes hete lyster og skulle primært anvendes til menneskeproduksjon. Ei kvinne som ikke ville føde barn, var ei kvinne i Satans vold, påpekte en av de fremste dansk-norske teologene på midten av 1500-tallet.

Et sentralt moment i læren om hekser og demoner – demonologi – var at trolldommen gikk i arv. Det er noe av bakgrunnen for at man ofte ser slektsforbindelser mellom de trolldomsdømte. Mange av de menn som ble mistenkt hadde nære relasjoner til allerede dømte trollkvinner. Mor-datter forholdet var heller ikke uvanlig i slike saker. Barn som var involvert i de europeiske heksesakene stod ofte i  et slektskapsforhold til kvinner som allerede hadde  fått dødsdom.

De europeiske hekseprosessene var knyttet til konflikter i lokalsamfunnene. Oppfatningen gikk ut på at ei heks alltid hadde en eller annen form for samfunnsforstyrrende kraft. Vanligvis finner vi anklagede trollfolk blant personer som ikke hadde andre maktmidler å ty til enn forbannelser og verbale trusler. Anklager om ond magi rammet primært kvinner som på en eller annen måte forstyrret nabofreden og harmonien i sitt nærmiljø.

Når det gjelder alder på de som var involvert i hekseprosessene, finner vi ikke noe tydelig mønster, men de fleste europeiske heksene synes å ha vært noe opp i årene. At mange trollkvinner var over 40 år, kan ha sammenheng med et langt rykte som heks. I rettsprotokollene leser vi ofte om kvinner som har hatt heksestemplet på seg i flere tiår før domstolene grep inn. Blant heksene finner vi både gifte, ugifte og enker.

Omstreifere, tiggere og fattigfolk er å finne blant de trolldomsforfulgte på 1500- og 1600-tallet, men utgjør ingen betydelig andel. Europas hekser var ingen utpreget fattigdomsgruppe. I kildemateriale fra Finnmark gjenspeiler trollkvinnene et tverrsnitt av kystbefolkningen. Akkurat det samme har forskere konstatert fra undersøkelse av noen av de første masseprosessene i Valais på slutten av 1420-åra. I disse sveitsiske alpeområdene var det ikke eldre kvinner, men derimot relativt unge kvinner med en viss skolering som ble funnet skyldig.

I deler av det sydvestlige Tyskland ble dommere beskyldt for å lage gull av menneskeblod, det vil si at mange av ofrene kom fra høystatusmiljøer. Lignende trekk kan dokumenteres fra de 38 prosessene vi kjenner fra Bergen og eksempelvis fra Dalarna i Sverige.

Heksenes karakteristiske utseende som vi kjenner så fra eventyrenes verden er ei forestilling som går langt tilbake i tid. Den tyske legen Johann Weyer (1515-1588) som i 1563 fikk utgitt et kritisk verk rettet mot hekseforfølgelsen mente at heksene flest var uskyldige, gamle og senile kvinner. De led av melankoli og en forkvaklet innbillingskraft som ble mistolket av dommerne. Disse harmløse kvinnene trengte omsorg og pleie i stedet for bålflammer, skrev han.

Flere heksespesialister på 1500-tallet skrev at heksene ble heslige, utsondret en vemmelig lukt og fikk et ondartet utseende gjennom sin intime kontakt med Satan. Det var, ifølge demonologene, diabolismen som gjorde at kvinner raskt ble gamle og stygge. Denne typen skrifter både fra kritikere og fra forfølgerne har bidratt til det tradisjonelle bildet av trollkvinnen som en gammel person med stirrende øyne, utslått hår, lang neste, rynket ansikt og eiendommelig kropp.

I virkelighetens verden så de nok ut som folk flest på den tiden, uten spesielle karaktertrekk. Folketroens bilde av heksefiguren som en eremitt og enslig aktør er sjelden et trekk ved de kvinnene som trer fram gjennom rettsprotokollene. Foruten at de fleste dømte hekser var kvinner, finner vi ingen typiske trekk ved den europeiske hekseskikkelsen.

Hekseforfølgelse forekom svært sjelden under middelalderen. Mange paver og andre lærde tok avstand fra troen på hekser, og betegnet forestillingene om trollfolk som bedrageri og illusjoner. Inkvisisjonen var skeptisk til anklager om hekseri og behandlet stort sett mistenkte trollfolk med mildhet. Under middelalderen risikerte man å bli straffet for i det hele tatt å tro på hekser og trolldom.

Mot slutten av 1300-tallet forandret bildet seg gradvis. Dette skjedde i takt med at troen på svart magi og at det fantes en konspirasjon mot kristenheten økte blant folk. Oppfatningen spredde seg utover 1400-tallet og slo for fullt igjennom fra om lag 1570.

Gjennom hele middelalderen har vi spor etter trolldomsprosesser. Disse var imidlertid svært sporadiske og handler ofte om kjærlighetsmagi eller former for individuell ritualmagi. Prosessen mot Ragnhild Tregagås i 1325 fra Hordaland er et slikt eksempel. Masseomfang av moderne trolldomsprosesser tok til under renessansen på 1400-tallet og var for det meste lokalisert til grensesonen mellom Italia, Sveits og Frankrike.  

Kildeundersøkelser tyder på at om lag et par tusen mennesker ble siktet og henrettet i det som gjerne blir omtalt som de førreformatoriske trolldomsprosessene i perioden 1428 til 1517.

I 1563 ble det vedtatt lover rettet mot trolldomskunst i både Skottland og England. Samtidig dukker det opp rapporter om hekseforfølgelser fra ulike deler av Europa. Virkelige store forfølgelser i Tyskland og Mellom-Europa tok til ved inngangen til 1570-åra og økte i omfang de siste tiårene av 1500-tallet.

Perioden fra 1570 til 1680 blir regnet som kjernetiden for den store hekseforfølgelsen i Europa – med størst  intensitet mellom 1580 og 1630. Over halvparten av alle prosesser som er dokumentert foregikk i denne perioden. Religiøs oppsplitting, politisk og økonomisk ustabilitet og klimaforverring sammen med bølger av hungersnød, skal ifølge forskere ha lagt grunnlaget og rammebetingelsene for jakten på syndebukker. Det hele ble teoretisk understøttet av utbredt djevel- og hekselære.

Mønstret av prosesser etter 1630 er noe mer ulikt fra land til land. Skottland, Sverige og Norge opplevde eksempelvis store prosessbølger i løpet av 1660- og 1670-åra. En sein utløper av de europeiske prosessene er heksehysteriet i Salem i New England i 1692. Det er registrert prosesser mot trollfolk over hele Europa utover 1700-tallet, men i de aller fleste områdene tok henrettelsen av såkalte hekser slutt ved utgangen av 1600-tallet. Unntaket er Polen, Ungarn, Slovenia og Kroatia som hadde omfattende forfølgelse på første halvdel av 1700-tallet. De siste legale avrettingene av trollfolk er foreløpig registrert i Sveits, Polen og Ukraina på andre halvdel av 1700-tallet.

I Norge er der registrert om lag 50 dødsdommer mot menn, mens litt i overkant av 250 kvinner fikk dødsstraff. I Vest-Finnmark var det flere menn enn kvinner blant de dømte, noe som har sammenheng med den samiske befolkningen i området. I hele Nord-Norge utgjorde samene omlag en femtedel av prosessomfanget, og det var altså flest trollmenn blant personer med samisk herkomst. Det kan dokumenteres at rundt 770 mennesker ble anklaget for en eller annen type trolldom og fikk sine saker pådømt av en norsk rettsinstans. Sett i forhold til et folketall på rundt 440 000 i 1665 hadde Norge relativt mange trolldomsprosesser i europeisk sammenheng.

De aller fleste trollfolk i Norge ble dømt etter hovedforordningen mot trolldom fra oktober 1617. Her defineres «rette trollfolk» som de som har «bebundet» seg med djevelen. I perioden fra 1593 til 1617 hadde Norge blant Europas strengeste lovgivning i heksesaker. Da risikerte også signere, de som utøvde hvit magi, dødsdom. Etter å ha vært en sovende bestemmelse i lengre tid, ble trolldomslovene i Norge opphevet i 1842.

De første alvorlige prosessene med heksebrenning fant trolig sted i Skienområdet rundt 1570, mens den siste henrettelsen av en person dømt for trolldomskriminalitet var av Johanne Nielsdatter i Kvæfjord i Troms november 1695. Kjernetiden lå i perioden 1620-1665 og hyppigheten av saker avtok gradvis mot slutten av 1600-tallet.   

  • Behringer, Wolfgang: Witches and Witch-hunts. A Global History,Polity Press, Cambridge, 2004.
  • Gaskill, Malcolm: Witchcraft. A very Short Introduction, OUF, Oxford 2010.
  • Golden, Richard M. (ed):  Encyclopedia of Witchcraft. The Western Tradition I-IV, ABC-CLIO, Santa Barbra, Denver og Oxford 2006.
  • Hagen, Rune Blix: Dei europeiske trolldomsprosessane, Samlaget, Oslo 2007.
  • Kallestrup, Louise Nyholm (2009). I Pagt med Djævelen, København.
  • Larner, Christina (2000). Enemies of God, Edinburgh.
  • Levack, Brian P.: The witch-hunt in early modern Europe, Longman/Pearson: Harlow 2006.
  • Levack, Brian P. (ed.) The Oxford Handbook of Witchcraft in Early Modern Europe and Colonial America, OUP, Oxford 2013.
  • Roper, Lyndal (2004).  Witch Craze, New Haven.
  • Stokes, Laura (2011). Demons of Urban Reform. Early European Witch Trials and Criminal Justice, 1430-1530, Chippenham and Eastbourne.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.