interiørarkitektur i Norge

Det var Tegneskolen i Kristiania, etablert i 1818 (den senere SHKS, Statens håndverks- og kunstindustriskole, fra 1996 del av Kunsthøgskolen i Oslo), som på slutten av 1800-tallet la grunnlaget for det som senere ble interiørarkitektur som eget fagfelt. Skolen underviste på den tiden både i arkitektur, bygningsfag, møbeltegning og ulike kunstneriske håndverksfag. Noen av elevene som gikk ut av Tegneskolen omkring århundreskiftet, valgte å videreutdanne seg innen bygningsarkitektur, andre valgte å spesialisere seg i formgivning av interiør, møbler eller kunsthåndverk.

Marie Karsten var en av dem som gikk ut av Tegneskolen ved århundreskiftet. Hun konsentrerte sin virksomhet om interiør- og møbeltegning og regnes i dag som Norges første profesjonelle interiørarkitekt. Hun var internasjonalt orientert, og hennes interiør og møbler var inspirert av blant annet den engelske Arts & Crafts-bevegelsen, men også av svenske Ellen Keys kvinnepolitiske engasjement for praktisk, lysere, enklere, sunnere og mindre arbeidskrevende innredning av boliger. Internasjonalt vokste på denne tiden ideen om at bygningers og gjenstanders funksjon skulle være bestemmende for formen og estetikken. Disse form-ideene utviklet seg senere til det vi kaller funksjonalismen.

• Les mer om Arts & Crafts-bevegelsen

Det formelle stil-interiøret var likevel ennå rådende. Århundreskiftets interiør skilte seg klart fra historismens overmøblerte rom som rådet sent på 1800-tallet. Den tyske jugendstilen var en reaksjon mot historismen, og i norsk arkitektur og interiør falt den sammen med stiluttrykket kalt dragestil, som var inspirert av norrøn mytologi og dyreornamentikk. Stilen fantes også ellers i Norden, men ble særlig utbredt i Norge i en tid med unionsoppløsning, store vikingtidsfunn, og landet var preget av sterke nasjonale strømninger. Mange finere sveitservillaer fikk spisestueinnredning med rikt utskårne vegg- og takpaneler og møbler i eik, med dyrefigurer, slyngende linjer og motiver fra sagatiden. Et nasjonalt senter for jugendstil er etablert i Ålesund, hvor gjenoppbyggingen av byen etter en bybrann i 1904 skapte et av Europas mest karakteristiske bygningsmiljøer i jugendstil. I jugendstilsenteret vises hele interiør og møbler i denne stilen.

Arkitekter, møbeltegnere og kunstnere med bakgrunn fra Tegneskolen utformet møbler og hele interiør som visuelt sammenhengende verk. Interiørene i Historisk museum i Oslo (1903) er et eksempel, hvor arkitekturen og interiøret i alle detaljer danner en gjennomført kunstnerisk helhet i norrønt inspirert jugendstil. Arkitekten var Henrik Bull, som også var direktør på Tegneskolen og lærer for kommende arkitekter og interiørarkitekter. Han tegnet også Finansdepartementets bygning i samme stil, og han engasjerte Marie Karsten til å tegne møbler.

Billedkunstneren Gerhard Munthe tegnet møbler, tekstiler og veggdekorasjoner, og han utsmykket interiørene i en personlig, nasjonal og fargesterk stil. Han var genuint original i uttrykket, men var inspirert av norsk folkekunst, norrøn mytologi og dragestil med trekk av jugendstil. Interiørene i hans egen bolig Leveld på Lysaker i Bærum og Håkonshallen i Bergen (ødelagt i 1944) er eksempler. Også en kunstner som Gustav Vigeland designet møbler, tekstilmønstre og gjenstander. Han skapte komplette interiør i sin egen, enkle stil i leiligheten sin i Vigeland-museet i Oslo.

• Les mer om jugendstil

Foreningen Brukskunst ble etablert i 1918 og var samlende for dem som hadde bakgrunn fra Tegneskolens fagområder. Marie Karsten var en av initiativtakerne til stiftelsen av foreningen. Foreningens formål var å samle norske formgivere og industrien for å styrke en selvstendig norsk kunstindustriell produksjon. Utstillinger var et viktig virkemiddel for å fremme dette i boliger og interiør. Utstillinger som Jubileumsutstillingen på Frogner i 1914 og Østkantutstillingen fra 1920 og fremover, viste forbilder for boliginteriør og møbler som var enkle, praktiske og passende for moderne, vanlige mennesker.

Industrialiseringen av samfunnet på 1800-tallet hadde satt nye krav til produksjonsformer og materialer, og behovet for nye form-idealer i arkitekturen trengte seg frem. Arkitekten og billedkunstneren Le Corbusier var særlig den som proklamerte den nye retningen vi kaller funksjonalismen. Den ble arkitektur-programmet som i 1920–1930-årene representerte den nye tidsånden i Europa, hvor industrifremstilling, funksjon og enkelhet var bestemmende for formuttrykket.

Den klassiske arkitekturen var bygninger med dekor-elementer både i interiør og eksteriør, og med bærende fasader som grense mellom inne og ute. Med Le Corbusiers prinsipp om «den frie plan» (se Villa Savoye) ble interiørarkitekturen endret; bærende vegger ble erstattet med søyler av stål eller betong, slik at yttervegger kunne oppløses, og skillevegger og lysåpninger kunne plasseres fritt innenfor søylesystemet. Bygningskonstruksjonen oppløste dermed rommet som en avgrenset enhet. Rommets tradisjonelle form med begrensende vegger ble fjernet; interiøret var ikke lenger omsluttet av faste rammer, men var en integrert del av arkitekturens åpne plan og skiftende romforløp.

Faste møbler ble innbygget i arkitekturen, og løse møbler ble et uavhengig supplement. Ornament og dekor var ikke lenger ønsket. Bygninger formet i maskinalderens ånd med rene flater, mye lys, åpne rom og fastbygde innredningselementer ble etter hvert utbredt i også i Norge. Møbeldesign fulgte samme form-ideal, forenklet til ren, funksjonell form tilpasset industriell fremstilling, gjerne utført i tidligere uprøvde materialer som bøyet stålrør.

Interiøret var ikke lenger en estetisk helhet med listverk, detaljer og håndverks-fremstilte møbler. Med den nye tidsånden var det tidligere komplette stil-interiørets tid forbi. Restaurant Skansen (1927) og Ekebergrestauranten (1929) i Oslo, begge tegnet av arkitekt Lars Backer, var av de aller første funksjonalistiske bygg i Norge, hvor interiørene var en ren funksjon av bygningens arkitektur. Backer var, sammen med arkitekter som Ove Bang og Arne Korsmo, av de mest banebrytende for funksjonalistisk arkitektur i Norge. Korsmo tegnet også interiør, møbler og gjenstander som for eksempel spisebestikk.

Funksjonalismen var også et sosialpolitisk program. Ideene om en moderne livsstil og gode boliger for folk flest, inspirert av Svenska Slöydförbundets slagord «vackrare vardagsvaror», ble et hovedanliggende for sosialt og politisk engasjerte arkitekter og interiørarkitekter i Norge. Den store Stockholmsutstillingen i 1930 var en stor inspirasjon for dem. Interiørarkitektur ble et spørsmål om interiørets funksjon, enkel og rasjonell boliginnredning og sunne boforhold for vanlige forbrukere. Med dette programmet var den moderne oppfattelsen etablert, at boligens utforming og interiør har betydning for menneskers fysiske og mentale sunnhet og helse.

Til tross for sitt radikale uttrykk bygget funksjonalistisk arkitektur på den klassiske arkitekturens grunnleggende estetiske prinsipper om orden og proporsjoner og om bærende og ikke-bærende elementer (se arkitektur), men tolket disse idealene på en ny måte. Parallelt med funksjonalismens progressive arkitektur-idealer fortsatte mange norske arkitekter å forme arkitektur og interiør i tradisjonell form med omsluttende og stemningsskapende interiør. Norges første funksjonalistiske arkitekt Lars Backer var klassisk skolert og tegnet blant annet interiøret i Frogner kino i Oslo (1926, tilbakeført i 2019) i nyklassisistisk, illusjonsskapende stil. Arkitekt Arnstein Arneberg skapte detaljerte klassiske interiør i både boliger og i offentlige bygninger. Den franske sal i nordfløyen av Nasjonalgalleriets bygning fra 1924 (tilbakeført i 2002) er et eksempel. Mange av hans offentlige interiør betegnes som restaureringsarbeider, men er i stor grad også uttrykk for Arnebergs egen kreativitet.

• Les mer om ariktektur i funksjonalismen

I 1920-årenes Europa og USA ble art deco utviklet som en stilretning samtidig med funksjonalismen. I motsetning til funksjonalismen dyrket art deco nettopp dekor og eksklusivitet. Formspråket var inspirert både av jugend og av abstrakt og ekspresjonistisk kunst, eksklusive materialer og geometriske former. Stilen preget arkitektur, men særlig interiør, møbler, grafisk design og brukskunst. Typiske art-deco interiør fant man gjerne i teatre, kinoer, restauranter og eksklusive passasjerskip. I Norge finner vi få interiør rendyrket i denne stilen. Inngangspartiet i Sjøfartsbygningen i Oslo, tegnet av Arnstein Arneberg, er et eksempel, og interiøret i Oslo Nye Teater (Centralteatret) et annet. I norsk versjon ble stilen mindre eksklusiv og faller stilmessig ofte sammen med funksjonalismen.

• Les mer om art deco

De tradisjonelt tette båndene mellom arkitektur og kunsthåndverk ved SHKS ga grobunn for at skolen etter 1934 la om undervisningen til prinsippene fra Bauhaus-skolen i Tyskland (opprettet i 1919), som praktiserte ideen om arkitektur, interiør, møbeldesign, kunsthåndverk og billedkunst som et helhetlig kunstnerisk uttrykk og kalte det Gesamtkunstwerk (se også arkitektfagets historie i Norge). Det la grunnlaget for utviklingen av interiørarkitektur som fagretning. Den omfattet undervisning i både romutforming og møbeltegning og ble utviklet av lærerne Arne Korsmo og Knut Knutsen, som begge var arkitekter. Korsmo kalte faget romkunst.

I 1945 etablerte ferdig utdannede interiørarkitekter foreningen som i dag er Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening, NIL. Foreningens formål var å fremme faget interiørarkitektur og møbeldesign, og å fremme fagutøvernes profesjon. Blant initiativtakerne var blant andre anerkjente interiørarkitekter og formgivere som Aage Schou, Birger Dahl og Rolf Rastad.

Fra 1951 var interiørarkitektur og møbeldesign en fagretning også ved Bergen Kunsthåndverksskole (grunnlagt 1909, senere Kunst- og designhøgskolen i Bergen, nå del av Universitetet i Bergen).

Postmodernismen i arkitekturen i 1980-årene sprengte grensene for den nøkterne modernismen, som hadde nedprioritert formglede, detaljer og estetikk. Historiske former ble nå tatt frem igjen og sammenstilt på nye, tvetydige måter som skapte overraskelse og gjenkjennelse. Stilen var både kontroversiell og populær. Et eksempel er arkitektene Jan Digerud og Jon Lundbergs interiør i Universitetsforlaget i Oslo (1981), som er belønnet med Houens Fonds diplom for god arkitektur. Postmodernismen betydde en gjenoppdagelse av interiøret som selvstendig del av arkitekturen.

Utelivsbransjen blomstret i 1980-åene, og behov oppsto for interiør som hadde underholdningsverdi og kunne gi atmosfære og opplevelser. Oppdragsmengden for interiørarkitekter økte både i antall og omfang. Flere interiørarkitekter etablerte egne firma, etterhvert med flere ansatte. Petter Abrahamsen startet Riss interiørarkitekter. Han omfavnet postmodernismen og utviklet interiøret som en integrert del av forretningskonsepter for restauranter og barer, som en iscenesettelse for definerte kundegrupper. Med basis i grundig analyse av kundegrupper, funksjoner og bevegelsesmønstre ble interiørene formet med frodig detaljrikdom og visuell spenning. Fun Pub og Brødrene Berg café og bar i Oslo (1983) er de første eksemplene, og de ble forbilder i bransjen. Disse scenografiske interiørene var en del av et hurtig skiftende motebilde og ble fornyet etter få år. Formgleden og detaljrikdommen i postmodernismen virket imidlertid frigjørende på interiørarkitektur også for andre formål, både offentlige og private.

Samfunnsutviklingen under og etter postmodernismen var preget av markedsøkonomi og individualisme. Det bidro til en ny tidsånd som skapte behov for identitetsmarkører. Interiørarkitektur ble én slik markør, både i det offentlige rom og i private boliger. Det ble investert mer enn tidligere i innredning av alle typer bygg. I kommersielle lokaler ble interiørene et middel til å forme bedriftenes visuelle identitet. Butikker, hoteller og restauranter i eksisterende lokaler ble fornyet med en tydelig visuell idé og interiørprofil som virkemidler i konkurransen om kundene. Stadig større kontorbygg ble reist, med høyt antall arbeidsplasser som krevde omfattende detaljplanlegging.

Interiørutforming fikk økende betydning som fagfelt, og interiørarkitektene fikk en mer selvstendig posisjon i byggprosjektene som mellomledd mellom fremtidige brukere av lokalene og byggeprosessen. Et eksempel er VG-huset i Akersgaten i Oslo (1994), hvor bygg og interiør bevisst ble utformet uavhengig av hverandre; arkitekter for bygget var Lund & Slaatto Arkitekter, mens interiørene ble utformet for brukerne av bygget av ArkiForum ved interiørarkitekt Elisabeth Paus.

I andre interiørprosjekter, som for eksempel i Tinghuset i Oslo fra samme år, tok interiørarkitekt Beate Ellingsen utgangspunkt i arkitektenes intensjoner for bygget (Østgaard Arkitekter) og skapte interiør og møbler som innordnet seg bygningen arkitektur og samtidig oppfylte brukernes behov for funksjon og formuttrykk.

• Les mer om arkitektur i postmodernismen

I andre halvdel av århundret kom større oppmerksomhet og bevissthet om enkeltindividers rettigheter og muligheter for livsutfoldelse. Dette ble gjenspeilet i nye offentlige krav og forskrifter, for eksempel krav om tilrettelegging for universell utforming og for bedre arbeidsmiljø. Psykologisk forskning påviste den store betydningen omgivelsenes utforming har på menneskers helse og trivsel. Interiørarkitektur ble et viktig element til å imøtekomme de nye kravene og medførte at det ble lagt større vekt på interiørenes utforming i alle typer offentlige bygg. I kulturhus, rådhus, sykehus, sykehjem, skoler og andre institusjoner ble interiørarkitektur en viktig faktor, til glede for publikum, pasienter, beboere, brukere og ansatte.