rokokko (arkitektur)

Sanssouci. Slottet, med det spesielle trappeanlegget, fotografert fra hagesiden. Arkitekt: Georg Wenzeslaus von Knobelsdorff.

Av /NTB Scanpix ※.

Damsgård hovedgård. Hovedbygningens rokokkofasade fra 1770-årene. Bygningen regnes som et av hovedverkene innenfor norsk rokokkoarkitektur. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Artikkelstart

Rokokko er en stilretning innen arkitektur fra 1700-tallet, og den var først og fremst en interiørstil. I rokokkoen ble, for første gang, hele rommet og inventaret i det underkastet en enhetlig stil.

Karakteristisk for rokokko er bestrebelsene etter illusjon. Det er ingen klart markert overgang mellom vegg og tak eller i hjørnene, og veggfeltene er ofte utstyrt med speil og med uregelmessig innramning, gjerne forgylt. Ornamentikken er som regel usymmetrisk med rocailler som vanlig element, og med naturalistiske blomster som også er uttrykk for illusjon. Mange detaljer er sprunget ut fra svermeriet for Østen. Fargeholdningen er lys og lett.

I det ytre og i grunnformen er ikke barokkens klassisistiske karakter endret i vesentlig grad. I Frankrike viste den nye stilen seg i liten grad i utformingen av fasadene. I Tyskland finner man imidlertid flere praktfulle rokokkoeksteriører, som lystslottene Sanssouci (1745–47) i Potsdam av Georg W. von Knobelsdorff og Amalienburg (1734–39) i parken til slottet Nymphenburg i München, tegnet av François de Cuvilliés.

I Norge må nevnes Kongsberg kirke og Damsgård hovedgård i Bergen.

Landskapsarkitektur

I denne tiden ble den engelske «landskapshagen» utviklet, inspirert av Østen, som så mye under rokokkoen. Den dominerte hagekunsten i lang tid fremover. Se hagekunst.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg