Ellen Key, svensk forfatter, pedagog og kvinnesaksideolog. Som sekretær for sin far, godseieren og politikeren Emil Key, kom hun tidlig i berøring med det politiske liv, og virket i flere år som lærer og foredragsholder, før hun for alvor tok opp forfatterskapet med en rekke biografier, bl.a. den banebrytende studie over C. J. L. Almqvist, Sveriges modernaste diktare (1897), samt essaysamlinger, bl.a. Människor (1899). Hun fremstod som en typisk representant for de fremskrittsoptimistiske og radikale 1880-årene, men delte samtidig 1890-årenes forkjærlighet for patriotiske og estetiske verdier. Med skriftet Missbrukad kvinnokraft (1896) rettet hun et angrep mot visse tendenser innen kvinnesaksbevegelsen og hevdet at kravet om likestilling mellom kjønnene i seg selv var ensidig, at kvinnen ikke på alle områder skulle konkurrere med mannen, men velge et yrke hvor det moderlige i hennes natur kommer til sin rett («samhällsmoderlighet»).

Etter mange hatske angrep utbygde Key sine synspunkter i Kvinnopsykologi och kvinnlig logik (1898), Kvinnorörelsen (1909) m.fl. I Tankebilder (2 bd., 1898) og Lifslinjer (1903–06, 3 bd.) gir Key uttrykk for sin antikristne, sosialt fargede livstro og utviklingsoptimisme, som med tiden førte henne fra liberalismen mot sosialismen. Keys kjærlighetsfilosofi ble heftig debattert i samtiden. Som pedagog kjempet hun for individets rett til fritt å få utvikle seg selv. I sitt mest berømte verk, Barnets århundrade (2 bd., 1900), krever hun minst mulig inngrep i oppdragelsen, og en omfattende beskyttelseslovgivning for kvinner og barn. Key virket i 1905 for en fredelig unionsoppløsning, og talte under den første verdenskrig for fred og nedrustning, bl.a. i Själarnas neutralitet (1916) og Allsegraren (2 bd., 1918–24), hennes åndelige testamente.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.