Fajanse, en gruppe keramikk hvis kjennetegn er en blyglasur som er tilsatt tinnoksid og dermed gjort ugjennomsiktig hvit. Glasuren, som kan farges, dekker en porøs, oftest gulaktig, skjerv.

Betegnelsen fajanse er antagelig avledet av navnet på den italienske byen Faenza, som var et sentrum for tilvirkningen på 1400–1500-tallet. Men teknikken hadde da allerede en lang historie bak seg, således har dekorative fliser i de babylonske palasser alle fajansens kjennetegn.

Fajanseteknikken fulgte islam til Spania, der det allerede på 1200-tallet kjennes høytstående fajanse fra Málaga med den lustreteknikk som lenge kjennetegnet spansk fajanse. Virksomheten bredte seg over store deler av Spania, særlig Valencia med bl.a. byen Manises. Varene herfra var på 1400-tallet meget populære i Italia, dit de ble fraktet med skip fra Mallorca. Dette er opphavet til betegnelsen majolika, som blir brukt om den fargerike italienske fajanse.

Selv om det nok var blitt fremstilt fajanse i Italia tidligere, slo produksjonen ut i full blomst på 1400–1500-tallet. Foruten i Faenza lå de mest kjente verkstedene i bl.a. Urbino, Deruta, Orvieto og Firenze. De alminneligste former er apotekerkrukker (albarelli) og fat. Disse har ofte figurrike scener (istoriato). Det er bevart mange store relieffgrupper av navngitte kunstnere, som familien della Robbia.

Tidlige eksempler på keramikk med fajansens kjennetegn kan påvises mange steder i Europa. De skyldes ofte italienske eller spanske keramikere som har utvandret av religiøse grunner eller er blitt tilkalt for spesielle oppdrag.

Italienske keramikere holdt til flere steder i Europa på hele 1500-tallet. I det følgende århundre stod fajanseproduksjonen i Nevers høyt, men storhetstiden for fransk fajanse var likevel 1700-tallet. Kjente franske fabrikker er Moustiers, Marseilles, Rouen og Strasbourg. Spredningssenteret lenger nord var Antwerpen, der en italiensk keramiker slo seg ned i 1512. Herfra spredte fajansekunsten seg til Delft, så til England og Sør-Tyskland, deretter til hele Nord-Europa.

Slektskapet med den italienske majolika var som oftest tydelig. Da Delft hadde sin glanstid ca. 1650–1750, kom et nytt trekk inn i bildet, nemlig påvirkningen fra det populære kinesiske porselen, særlig den hvite vare med blå dekor, som man forsøkte å etterligne i fajanse fra Delft og senere ved en rekke fajansefabrikker.

Engelsk fajanse kan nesten sees som en utløper av den nederlandske. Delftware er den vanlige betegnelse på fajanse i Storbritannia. De ledende produksjonssentrer var London (Lambeth), Bristol og Liverpool. Men det var først Wedgwoods flintgods som gjorde England til en ledende keramikkprodusent.

Religiøse emigranter fra Nederland grunnla i 1661 en fajansefabrikk i Hanau ved Frankfurt. Herfra spredte fajanseteknikken seg raskt over Tyskland. Fra begynnelsen av 1600-tallet kjennes riktignok en gruppe fajanse i Hamburg. Denne er trolig tilvirket av portugisiske keramikere som holdt til i byen, idet Hamburg hadde nær kontakt med Portugal.

Det er imidlertid tradisjonen fra Delft og Hanau som preger den meget omfattende tyske fajanseindustri på slutten av 1600-tallet og i det følgende århundret. Noen kjente fabrikker er – foruten Hanau – Frankfurt, Höchst, Fulda, Ansbach, Nürnberg og (i Schleswig-Holstein) Kiel, Kellinghusen, Eckernförde, Schleswig o.fl. De nordiske fabrikker hører til samme krets som de tyske. Den første nordiske fajansefabrikken ble anlagt i København 1722, den svenske Rörstrandfabrikken fulgte i 1726, mens Norge fikk sin ledende fajansefabrikk Herrebøe ved Halden i 1759. Omtrent samtidig ble fajanseproduksjon satt i gang av Hans Nicolai Bruun i Drammen.

1700-tallet var fajansens store tid i Mellom- og Nord-Europa, men i dette århundret kom også det første europeiske porselen og det engelske flintgods. Porselenet kom til å fylle luksusbehovet, mens det billige og solide engelske flintgods fylte hverdagsbehovet. Dermed hadde den ekte fajanse foreløpig utspilt sin rolle omkring 1800. Senere er den tatt opp igjen, men da som et medium for spesielle kunstneriske uttrykk.

Når den malte dekorasjon påføres en fajanse, er den ubrente glasur sterkt sugende. Dermed utfordres dekoratøren til en rask, umiddelbar penselføring, og fargens fylde avhenger av hvordan den er påført. Paletten er sterkt begrenset, idet man bare har kontroll over et fåtall fargestoffer i den høye temperatur som er nødvendig når glasuren med den malte dekorasjon blir brent. Koboltblått er lettest, dessuten manganfiolett, dernest gult og grønt. Ved en rikere palett blir fargene påført etter glaseringen og brent fast ved en lavere temperatur. Man oppnår da ikke fajansens spesielle karakter.

Betegnelsen fajanse er blitt benyttet også om engelsk flint, der selve skjerven er hvit under en gjennomsiktig glasur, ofte med en overført trykt dekor (transfer print), slik vi kjenner den fra bl.a. Egersund Fayancefabrik.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.