postmodernisme – arkitektur

I arkitekturen betegner postmodernismen ikke noen entydig stil, men er en samlende karakteristikk på all den arkitekturen som forsøker å fri seg fra etterkrigstidens modernisme i arkitekturen, fra den såkalte internasjonale stilens forenkling. Den omfatter således ikke bare de retninger som eksplisitt definerer seg som en reaksjon på modernismen, som nyhistorisme og nyrasjonalisme, men også den regionalt bestemte arkitekturen som har røtter tilbake i retninger som eksisterte parallelt med den internasjonale moderne stilen.

Kritikken mot modernismen startet med to bøker publisert i 1966, amerikaneren Robert Venturis Complexity and Contradiction in Architecture og italieneren Aldo Rossis Byens arkitektur. Amerikaneren Charles Jencks la med sine to bøker Late Modern Architecture og Post Modern Architecture et teoretisk grunnlag for en forståelse og klassifisering av de ulike postmoderne retningene. På Biennalen i Venezia i 1980 lyktes det å samle disse paralleltløpende retningene til en manifestasjon under mottoet Presence of the Past. Mottoet antyder et hovedmoment i kritikken av modernismen: Ved å fornekte historien har arkitekturen mistet evnen til å uttrykke sentrale felles verdier og holdninger. Postmodernismen proklamerte dermed en symbolsk arkitektur som erstatning for arkitekturen som rasjonell erkjennelse og sosialt redskap. Frigjøringen fra alle sosiale forpliktelser åpnet for en fristilling i forholdet til bruken av virkemidler, og man så en tendens til å betrakte arkitekturtradisjonen som et historisk varelager.

Postmodernismen innen arkitekturen ble en kort episode, selv om enkelte av retningens tendenser lever videre særlig innen villa- og hyttearkitektur. Men diskusjonen om tilpasningsarkitektur, kopiering og pastisjer har fortsatt, i første rekke i forbindelse med nybygging i eldre bymiljøer.

• arkitektur
• filosofi i postmodernismen
• litteratur i mostmodernismen
• musikk i postmodernismen
• kunst i postmodernismen