Norsk forlag, etablert i 1950, utgir tidsskrifter, forskningslitteratur og fagbøker for høyere utdanning. Fra 2000 er Universitetsforlaget et heleid datterselskap av H. Aschehoug & Co., tuftet på deler av det gamle Universitetsforlaget og Tano Aschehoug. Det holder til i Aschehougs lokaler på Sehesteds plass i Oslo.

Universitetsforlaget utgir årlig ca 140 nye og reviderte titler og drøyt 50 tidsskrifter. Forlaget driver sin egen tidsskriftbase, Idunn.no. Omsetningen er på 118,3 millioner kroner (2014). Hege Gundersen er forlagssjef for 37 ansatte. Styreleder er Svein Skarheim.

Etableringen skjedde i regi av Studentsamskipnaden i Oslo (SiO) og i forståelse med Universitetet i Oslo (UiO). Foranledningen var lærebokmangler i de fleste fag. Å fremskaffe studielitteratur ble i studentkretser allerede på 1920-tallet definert som en del av velferdsarbeidet. Aktiviteten ble utvidet da SiO i 1950 ansatte Tønnes Andenæs som ansvarlig for en ny avdeling kalt Akademisk forlag. I likhet med SiO skulle det kombinerte forlaget og bokutsalget ha fri stasjon på UiO og et eget styre. Med kortvarige unntak ble styreformannen utnevnt blant de vitenskapelig ansatte. Forlagets forfattere var først og fremst universitetsfolk, som her hadde fått det de oppfattet som sin publiseringskanal for lærebøker og forskning. Sammen med de nye samfunnsfagene utgjorde jus et tidlig tyngdepunkt.

Universitetenes positive holdning manifesterte seg da SiOs bokutsalg i 1954 fikk navnet Universitetsbokhandelen og forlagsvirksomheten i 1956 ble omdøpt til Universitetsforlaget. I takt med universitetsutbyggingen opprettet forlaget 1968–70 avdelingskontorer i Bergen, Tromsø og Trondheim. Stavanger fulgte i 1981.

Selv om forholdet til UiO var nært, betydde det lite økonomisk. Utgivelsene dreide seg i stor grad om tapsprosjekter, og universitetene hadde knapt med støttemidler å avse. Det var derfor Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF) som i tillegg til SiO kom til å bety mest for Universitetsforlagets vekst. I stedet for å bygge opp en intern publiseringsavdeling satset Forskningsrådet på Universitetsforlaget. Direktøren, Erling Fjellbirkeland, kom fra SiO og hadde før krigen hatt ansvaret for studiemateriell. Han satt i mer enn 20 år som studentoppnevnt representant i forlagets styre samtidig som han var styreleder i SiO.

Forskningsrådet og forlaget utviklet i fellesskap en «servicestasjon for norske vitenskapelige forfattere» som skulle stå for produksjon og distribusjon av de monografier og tidsskrifter rådet finansierte. Ikke minst var man opptatt av å sikre en profesjonell behandling av de engelskspråklige utgivelsene og sørge for internasjonal distribusjon. Flere engelskspråklige manuskonsulenter ble ansatt og samarbeid med utenlandske distributører inngått. Forlaget signerte også publiserings- og kommisjonsavtaler med andre akademiske institusjoner.

Til grunn for den komplementaritet som i mange år rådde mellom Universitetsforlaget, universitetene og forskningsrådet lå en tro på sosialdemokratiske idealer og det man kan kalle samskipnadsideen: en virksomhet som drives i grenselandet mellom privat og offentlig jurisdiksjon. Mest mulig skulle virke utfra privatøkonomiske hensyn, men det overordnede var oppgavene som skulle løses. For forlagets del gjaldt det å tjene vitenskap og utdanning til beste for samfunnet. Den budsjettmessige praksisen innebar stor fleksibilitet til å dirigere pengene der det var nødvendig. På den måten finansierte SiO og forlaget prosjekter som andre betakket seg for.

Slik myndighetene hyppig tilkalte Kristian Ottosen, SiOs direktør 1950–79, for å bekle offentlige verv, ble forlaget og Tønnes Andenæs innad i samskipnaden satt til å løse oppgaver langt på siden av tradisjonell forlags- og bokhandeldrift. De fikk i 1963 ansvaret for all varehandel i SiOs regi, og Andenæs ble i Universitas omtalt som «verdens første potetselgende universitetsforlegger». Men avisen kunne like gjerne fremhevet det enestående med forlagets melkebutikk, skomaker, parfymeri, varehus og platebutikk.

Det var også den tjenesteorienterte holdningen som lå til grunn da forlaget på en forespørsel fra Kirke- og undervisningsdepartementet fra 1961 av påtok seg å utgi lærebøker for yrkesskolen. Dette ble opptakten til et omfattende skolebokengasjement. Fra 1971 solgte og distribuerte forlaget dessuten Regjeringens og Stortingets publikasjoner, igjen skjedde utvidelsen på anmodning fra myndighetene. Selv om bransjen for øvrig ikke var interessert, forsterket aktivitetsutvidelsen forlagets statlige preg. Når de nye områdene var opparbeidet, kom kritikken.

Tønnes Andenæs var en idérik forlagssjef med et stort samfunnsengasjement. Bransjekolleger lot seg lett provosere av ham og hans «statsforlag». Han innredet egenhendig landets første selvbetjeningsbokhandel, sørget for at Universitetsforlaget var først ute med kvalitetsbilligbøker, eksperimenterte med nye medier og spilte en sentral rolle da innkjøpsordningen for norsk skjønnlitteratur ble opprettet i 1965. I 1969 ble han innvalgt på Stortinget for Arbeiderpartiet. Andenæs omkom i den store togulykken på Tretten i 1975.

Tor Bjerkmann, grunnleggeren av Pax Forlag, overtok sjefsstolen i 1976. Som ledd i SiOs konsolideringer ble bokhandelen og den øvrige forretningsdriften samme år skilt ut som egne avdelinger. Den nye direktøren praktiserte i likhet med sin forgjenger et utvidet forlagsbegrep. Bjerkmann ønsket å gjøre Universitetsforlaget til en kulturinstitusjon som markerte seg med andre kulturytringer enn bare trykksaker. Under ham flyttet virksomheten inn i et nytt kontorbygg på Tøyen, og forlaget ble medlem i Den norske Forleggerforening. Forholdet til bransjen bedret seg da offentlige tilskuddsordninger ble tilgjengelige for alle.

Ekspansjon i antall titler og utgivelsesområder fortsatte etter at Universitetsforlaget i 1984 ble løsrevet fra SiO og etablert som eget aksjeselskap eid av Studentsamskipnadene i Oslo og Trondheim (SiT), universitetene i Oslo, Bergen og Tromsø og Stiftelsen Universitetsforlagets ansatte. Allmennmarkedstitler, barnebøker, magasiner, idrettsutgivelser, grunnskolebøker og utgivelser for allmennfag i videregående skole var ressurskrevende nye innsatsfelt som bidro til omsetningsvekst, men gikk ut over økonomien og de opprinnelige kjerneområdene: tidsskrifter, forskningsutgivelser og lærebøker.

Etter at Kristian Ottosen sluttet som samskipnadens direktør, ble SiOs forhold til Universitetsforlaget mer anstrengt. Både studenter og administrasjon var kritiske til å subsidiere et forlag med nasjonale forpliktelser. Løsrivelsen fulgte etter langvarig tautrekking.

Det selvstendige forlagets aktivitet sto hverken i forhold til inntjening eller en beskjeden aksjekapital. Pressemannen Trygve Ramberg begynte som ny administrerende direktør i 1986. Virksomheten måtte konsentreres etter flere år med underskudd, og distriktskontorene avvikles. Aksjekapitalen ble sterkt utvidet ved at Studentsamskipnaden i Trondheim (SiT) økte sin post samtidig som Klosters Rederi kom inn som den største eieren. To år senere solgte Kloster sine aksjer til Aschehoug og Gyldendal. Etter en rettet emisjon ble de sittende med 25 prosent hver, mens SiT fortsatt hadde en tredjedel.

Så lenge Universitetsforlaget gikk med overskudd, var den delikate eiersituasjonen med to forlagskonkurrenter representert i styret mindre påtagelig enn da økonomiske problemer meldte seg på ny utover på 1990-tallet. I 1999 kjøpte Aschehoug og Gyldendal hele forlaget. Forlagshuset på Tøyen ble solgt. Virksomhetsområder ble enten solgt eller integrert i eierforlagene. «Parteringen av Universitetsforlaget», som de ansatte kalte det, mer enn kompenserte for eiernes aksjeutlegg. Salget av et trettitalls engelskspråklige tidsskrifter til det britiske forlagshuset Taylor & Francis markerer et brudd med Universitetsforlagets internasjonale ambisjon.

Aschehoug og Gyldendals inntreden i Universitetsforlaget, som endte med oppstykking, kan betraktes som typisk for de to forlagenes kompaniskap. De har samarbeidet om store prosjekter som Forlagssentralen, Kunnskapsforlaget og De norske Bokklubbene, men på hver sin kant har de samtidig kjøpt opp forlag og bokhandelkjeder for å posisjonere seg overfor hverandre og øvrige konkurrenter. Oppkjøpet av Universitetsforlaget er òg typisk for store omstruktureringer i forlagsbransjen så vel internasjonalt som her til lands, særlig fra 1980-tallet av. For norske aktører har det vært et mål å holde utenlandsk kapital mest mulig utenfor.

Etter avtale med UiO fikk Aschehoug tillatelse til å videreføre navnet på de delene av universitets- og tidsskriftpubliseringen som det overtok. Rektor fikk plass i styret, men da som en av mange representanter for A-aksjonærene. I en tid preget av skjerpet konkurranse og teknologiske omlegninger digitaliserte Universitetsforlaget sine vel 50 fag- og forskningstidsskrifter i Idunn-basen for å stå bedre rustet overfor krav om økt nettpublisering og open access. Forlagets virksomhet ble betraktelig redusert sammenlignet med tidligere ekspansive perioder og 240 ansatte (1985). Men utgivelseslisten stemmer godt overens med det forlagets navn tilsier.

Egeland, Marianne (1996), Med kunnskap skal landet bygges. Universitetsforlaget 1950–1990, Universitetsforlaget. Inneholder en fyldig bibliografi. Fulltekstversjon i Bokhylla

Hompland, Andreas (2010), «Eit forlag i slaktetida. Då det akademiske Norge mista sin økonomisk-moralske dyd», i Prosa, nr. 3, 2009, s. 6–14. Omhandler tiden forut for og de første årene etter at forlaget ble oppkjøpt av Aschehoug, med detaljer blant annet om fordelingen av Universitetsforlagets portefølje mellom Aschehoug og Gyldendal. Artikkelen hos Prosa.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

    Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

    Du må være logget inn for å kommentere.