Forhistorie, se Mesopotamia.Se også artikkelen Iraks nyere historie.

Det landområdet som i dag utgjør Irak, var del av det persiske sasanidiske riket da islam ble spredd i Midtøsten etter Muhammads død i 632. I 633 angrep araberne byen Hira og lyktes å erobre den uten større motstand, og de arabiske styrkene fortsatte sin erobring av de persisk-kontrollerte områdene. I 637 organiserte araberne et avgjørende angrep ved byen Qadisiya hvor 20 000 persere ble overvunnet. Da araberne senere samme år slo perserne i et slag ved Jalula, var hele Irak erobret av Muhammads etterkommere under ledelse av Omar, islams andre kalif, og gjorde dermed i praksis slutt på sasanidisk styre i Irak. For å hindre persisk og lokale høvdingers innflytelse, utviklet Omar byene Basra og Kufa som militære garnisonsbyer. Tilsig til byene av ikke-arabere som ville konvertere til islam, gjorde dem til kulturelle smeltedigler og til politiske opprørssentre og base for abbasideklanens kamp mot omayyade-dynastiet som regjerte Det arabiske riket. Det kom til strid mellom Ali, profetens svigersønn, og Muawiya, tidligere guvernør av Syria. Ali falt i kamp i 661, hvilket banet veien for omayyade-dynastiet, under syrisk hegemoni. I 750 ble dette erstattet av det sjiittiske abbaside-dynastiet, og dets andre kalif, Abu Jafar al-Mansour (se Almansor), valgte i 762 Bagdad som Det arabiske rikets hovedstad.

Under abbasidene vokste den islamske sivilisasjon frem. Økonomien var god, handelen økte, det ble utviklet effektive irrigasjonssystemer med vann fra Eufrat og Tigris, og det var økt jordbruksproduksjon, byggeaktivitet og utvikling av infrastrukturen. I det arabiske riket ble syrisk, romersk og persisk politisk og kulturell tradisjon brakt sammen, og variasjon i språk, religion, kulturer og ideer førte til at intellektuell og kunstnerisk aktivitet blomstret. Bagdad forble et senter for kulturell og vitenskapelig virksomhet under hele abbaside-epoken. Harun al-Rashid, hvis plass i historien er gjort kjent gjennom eventyrsamlingen Tusen og en natt, var Bagdad-kalifatets hersker 786–809. Hans andre etterfølger og sønn, Mamun, kalif 813–833, søkte å løse striden innen islam mellom sunnier og sjiaer. Han forsøkte å utnevne en sjia til sin etterfølger som kalif, men Iraks folk gjorde opprør mot forslaget, og den foreslåtte kandidaten ble myrdet. I 945 ble abbasidenes kalifat i Bagdad erobret av persiske sjiaer, buwaihidene. I 1055 erobret de tyrkiske seldsjukkene Bagdad. Disse var sunni-muslimer, og deres erobring av Bagdad var støttet av abbasidene. Seldsjukkene gjenreiste autoriteten til det abbasidiske kalifatet i Bagdad og utvidet igjen dets landområde.

I 1258 falt Bagdad for mongolene, som ødela byen og endte det abbasidiske kalifatet. Mongolene brente alle skoler og biblioteker, ødela moskeer og palass og myrdet opptil en million muslimer, mens kristne og jøder ble spart. Ulike irakske provinser ble nå kontrollert av al-khanidene, mongolenes etterkommere, som i stor grad giftet seg inn og ble assimilert av tyrkere og persere. Irak ble en provins i et rike styrt av den mongolske khan i Persia, kom så under jalairidenes kontroll og deretter under turkmensk styre. Fra 1508 var Irak under persisk styre, til de osmanske tyrkerne erobret Bagdad i 1534–35. Bortsett fra en periode med persisk styre 1623–38 var Irak under osmansk (tyrkisk) kontroll helt til oppløsningen av det osmanske riket etter den første verdenskrig. På 1700-tallet var flere mamelukkiske pasjaer engasjert i krig med Persia, samt mot kurdiske opprørere i nord og wahhabittiske stammer i sør. Under det osmanske styret var Irak oppdelt i tre provinser: Basra, Bagdad og Mosul. Disse var frem til midten av 1800-tallet orientert i hver sin retning, og landet var splittet, med ulike stammegrupper som lokale maktfaktorer. Det var også splittelse mellom sunni-islam og sjia-islam samt enkelte andre religiøse minoriteter (hovedsakelig jøder og kristne), så vel som etniske ulikheter mellom kurdere og arabere, mellom by og land og mellom beduiner og nomader og fastboende.

Først fra slutten av 1700-tallet gjorde europeisk innflytelse seg gjeldende i Irak, der særlig Frankrike og Storbritannia viste interesse. I 1802 åpnet britene et konsulat i Bagdad, etter at de første hadde sendt en utsending til Basra. Franske og italienske religiøse ordener slo seg også ned i landet. Utover på 1800-tallet gjorde den europeiske innflytelsen seg gjeldende også gjennom innføring av moderne tjenester som dampbåt og telegraf, mens en jernbane åpnet først i 1914. Det osmanske regimet søkte på midten av 1800-tallet å innføre direkte kontroll over Kurdistan. På begynnelsen av 1900-tallet vokste det frem en arabisk nasjonalisme, bl.a. i Basra, med krav om autonomi fra Istanbul.

Høsten 1914 var Det osmanske riket og Storbritannia i krig, og britiske styrker okkuperte Shatt al-Arab-området, og havnen i Basra ble utbygd. En britisk fremrykking mot Bagdad i 1915 ble stanset, og en ny offensiv iverksatt året etter, som ledet til at Bagdad ble erobret i mars 1917, Kirkuk året etter. Før Mosul kunne tas, var en våpenhvile med Tyrkia inngått 1918.

Fra 1918 var størstedelen av Irak, fra Basra til Mosul, underlagt britisk styre, og den britiske øvestkommanderende styrte landet gjennom en sivil kommissær. Da seiersmaktene ved San Remo-konferansen i 1920 delte Midtøsten mellom seg, ble Irak gjort til et britisk mandatområde. Med dette ble Basra (i de sørlige sjia-dominerte områdene), Bagdad (i de sentrale sunni-kontrollerte områdene) og Mosul (i de nordlige kurdiske områdene) for første gang samlet til én nasjonalstat. Den britiske administrasjonen innførte en moderne administrasjon, som av irakerne ble sett på som et fremmedelement.

Under krigen hadde araberne fått forståelsen av at de ville bli innrømmet selvstendighet etter krigen. Da denne forhåpningen ikke ble innfridd, brøt det ut opprør i landet, særlig blant sjiaene i sør, som ikke ble slått ned før i 1921. I oktober 1920 ble det britiske militærstyret avviklet, og et arabisk statsråd ble dannet med britiske rådgivere, som i realiteten hadde makten. I mars 1921 hentet britene Feisal ibn-Hussein fra Saudi-Arabia og innsatte ham som konge av Irak. Britene utviklet en konstitusjon og et tokammersystem for det irakske monarkiet. En britisk-iraksk avtale av 1922 garanterte utlendingers juridiske rettigheter i Irak og Storbritannias spesielle interesse i landet. En ny avtale ble undertegnet i 1930, som gav Storbritannia rett til bruk av flybasene ved Shuaiba og Habbaniya i 25 år. Folkeforbundet anbefalte i 1925 at Mosul-distriktet, som Tyrkia gjorde krav på, ble innlemmet i Irak, og en avtale om dette ble inngått mellom Irak, Tyrkia og Storbritannia 1926. I fredsavtalen fra 1920 var det også stipulert en selvstendig kurdisk stat i de kurdiske områdene i dagens Irak og Tyrkia. Dette ble ikke gjennomført, og det nye tyrkiske regimet gjorde krav på Mosul, og invaderte området. Britene drev de tyrkiske troppene ut, og dagens grense mellom Irak og Tyrkia ble i 1925 fastsatt av Folkeforbundet.

I oktober 1932 endte det britiske mandatet over Irak, og landet ble medlem av Folkeforbundet som selvstendig stat. Britene hadde da ikke bare sikret seg fortsatt politisk og militær innflytelse i landet, men også rettigheten til å lete etter og utvinne olje, gjennom opprettelsen av Iraqi Petroleum Company (IPC), kontrollert av utenlandske oljeinteresser. Mot slutten av 1930-årene forverret forholdet til Storbritannia seg, hovedsakelig på grunn av den britiske politikken i Palestina og anti-sionistiske holdninger i Irak. Ved utbruddet av den annen verdenskrig brøt Irak de diplomatiske forbindelser med Tyskland, og statsminister Nuri al-Said ønsket å erklære krig mot Tyskland, men møtte motstand i hæren. I offiserskorpset var det sterke sympatier for Tyskland og antipatier mot Storbritannia, og med utspring i disse kretser kom et militærregime til makten gjennom et kupp i 1941, ledet av Rashid Ali al-Gaylani. Dette førte til britisk intervensjon og okkupasjon av Bagdad og Basra, hvoretter Irak erklærte Tyskland krig i 1943.

Både før og etter den annen verdenskrig var den politiske situasjonen i Irak preget av sterke indre motsetninger og politisk ustabilitet, og Irak ble 1945–58 styrt av 24 forskjellige regjeringer. Det første av en lang rekke militærkupp i Irak ble gjennomført i 1936, og nord i landet gjorde den kurdiske minoriteten opprør og krevde indre selvstyre. Kong Feisal døde i 1933 og ble etterfulgt av sin sønn Ghazi; etter dennes død i 1939 tok kronprins Abdulilah over som regent, til tronarvingen Feisal 2 ble gammel nok til å styre 1953. Monarkiet hadde liten forankring i Irak og bidrog ikke til å skape en nasjonalfølelse innenfor den nye statsdannelsen. Derimot var hæren en integrerende kraft, selv om den også bidrog til splittelse, gjennom flere kupp.

Etter krigens slutt ble unntakstilstanden opphevet, og det ble anledning til å danne politiske partier. Disse spente fra det høyreorienterte uavhengighetspartiet til det sosialdemokratiske nasjonaldemokratiske parti. Kommunistene ble ikke gitt anledning til å stifte parti, men var aktive under jorden og organiserte de fleste streikene og massedemonstrasjonene i Irak i 1940- og 1950-årene. Irak var en av grunnleggerne av Den arabiske liga i 1945 og arbeidet mot at staten Israel skulle bli opprettet. Et utkast til en fornying av avtalen av 1930 mellom Storbritannia og Irak ble inngått 1948, men senere annullert etter voldsomme demonstrasjoner mot avtalen i Irak.

En sak som samlet Irak, var motstanden mot Israel. Da Israel ble etablert 1948, deltok irakske styrker i den første arabiske krigen mot den nye staten. Etter 1948 fant det sted omfattende utvandringer av irakske jøder, særlig 1951–52. Til tross for vedvarende nasjonalistiske strømninger i den irakske befolkningen, og økt oppslutning om pan-arabisk nasjonalisme etter at Nasser kom til makten i Egypt 1952, orienterte det irakske monarkiet seg i første halvdel av 1950-tallet i vestlig retning. I 1955 ble den såkalte Bagdadpakten inngått; opprinnelig som en forsvars- og samarbeidsavtale mellom Irak og Tyrkia, men som Storbritannia, Pakistan og Iran også sluttet seg til. Avtalen ble av opposisjonen – arabiske nasjonalister, kommunister, tradisjonalister og offiserer i hæren – sett på som innrømmelser til tidligere kolonimakter og som ledd i monarkiets anti-sovjetiske politikk. Nasjonalistene så på Sovjetunionen som en venn av araberverdenen. Forholdet til Vesten ble forverret som følge av Suez-konflikten i 1956, da Irak sendte tropper til Jordan, som en forholdsregel mot en eventuell israelsk ekspansjon østover.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

9. januar 2013 skrev Kasper Rise

Hva skjedde når Hussein ble tatt? Hvem styrte da landet? Hadde USA innflytelse i valget om ny leder? Skriver en fagartikkel om temaet og trenger litt oppklaring!

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.