Umar ibn al-Khattab, den annen av “de rettledede kalifer” i sunniislam (634-44). Umar ble utpekt som kalif av sin forgjenger, Abu Bakr al-Siddiq, den første kalif. Under Umars tiårige kalifat ble grunnen lagt for et muslimsk verdensrike.

Umar var en betydelig hærfører og statsmann og han utpekte fremragende hærførere. Den bysantinske hæren ble knust i slaget ved Yarmuk i 636, og to år senere var Antiokia, Jerusalem, Damaskus og hele det syriske området under arabisk kontroll. Den sasanidiske (persiske) hæren ble overvunnet, og slaget ved Nihavand i 641 førte til det persiske rikets fall. Umar ble også bygrunnlegger: I 638 ble to militærbaser opprettet i sør-Irak, Basra og Kufa, som snart ble blomstrende byer med et levende kunstnerisk og intellektuelt liv. Erobringen av Egypt var fullført i 642 og militærbasen Fusat ble opphavet til byen Kairo.

Umar la forholdene til rette for utviklingen av et islamsk rettssystem og de første islamske dommere (qadi) ble utpekt. Umar sørget også for statskontorer (diwan), som ivaretok statens løpende saker, og det ble laget et statlig system for å ivareta ikke-muslimers rettigheter og plikter (dhimmi). Under Umars kalifat ble også den nye, islamske tidsregningen (hijri-kalenderen) introdusert.

Umars offisielle tittel ble “de troendes leder” (amir al-mu’minin), og sunni-tradisjonen fremhever at han på forbilledlig vis virkeliggjorde islamske sosiale og politiske idealer. I sjiaislam er derimot Umar ekstremt upopulær. Dette skyldes ikke bare det sjiaene oppfatter som Umars manglende respekt for profetens nærmeste familie, men flere av hans forordninger gikk i mot sjiaenes rettsoppfatning (blant annet forbud mot tidsbegrensede ekteskap, mut'a). I 644 ble Umar myrdet av en persisk slave. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.