Økonomi og næringsliv i Irak

Økonomisk aktivitet.

Av /Store norske leksikon ※.

Kurdiske gjetere i nærheten av Sulaymaniyah i det nordøstlige Irak. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Petroleumsproduksjon er svært viktig for landets økonomi, og har lenge vært landets aller viktigste eksportindustri. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Iraks økonomi er avhengig av landets oljeressurser. Etter flere tiår med stor økonomisk vekst, ble økonomien fra 1980-tallet sterkt preget av flere langvarige kriger og perioder med internasjonale sanksjoner. Den første Golfkrigen, Iraks krig med Iran fra 1980 til 1988, førte både til at store ressurser ble bundet opp i krigsinnsats over lang tid, og at en stor del av infrastrukturen for eksport av olje ble ødelagt. Iraks invasjon av Kuwait etterfulgt av den andre Golfkrigen første til omfattende ødeleggelser av hele infrastrukturen, og ble etterfulgt av 13 år med FN-påførte sanksjoner som hindret økonomisk utvikling.

Sanksjonene varte til den tredje Golfkrigen, den amerikanskledede invasjonen av Irak i 2003. Det midlertidige overgangsstyret innsatt av USA åpnet opp for omfattende liberalisering og privatisering av irakisk økonomi. Økonomien er likevel sterkt svekket, delvis på grunn av krigen mot Den islamske staten (2014–2018), lave oljepris og et stort antall internt fordrevne.

Økonomisk utvikling

Iraks økonomi var dominert av jordbruk frem til statskuppet i 1958 da kongehuset ble avskaffet og Irak ble en republikk. I løpet av 1960- og 1970-tallet stod landets myndigheter bak en enorm økonomisk utvikling drevet av de økt oljeproduksjon og -inntekter. I 1972 nasjonaliserte Baath-styret alle landets oljeressurser, som tidligere hadde blitt utnyttet av amerikanske, engelske, nederlandske og franske selskaper. Siden 1970-tallet har Irak blitt gradvis mer avhengig av olje. Olje stod i 2015 for 90 prosent av regjeringens inntekter, 99 prosent av eksporten og 58 prosent av bruttonasjonalproduktet.

Storstilte statlige prosjekter for å utvikle industri, jernbane, infrastruktur, elektrisitet og irrigasjon ble gjennomført siden 1970-tallet. Helsesystemet ble modernisert og analfabetisme ble nesten utryddet. Økonomien var i denne perioden sterkt kontrollert av staten, gjennom blant annet monopoler, priskontroll, rasjonering, og kontroll over arbeidsmarkedet og eierskap i jordbruket. Fra slutten av 1970-tallet ble imidlertid økonomien og utenlandshandelen gradvis åpnet mer opp for private selskaper.

Krig og FN-sanksjoner

Da krigen med Iran brøt ut i 1980, ble mange utviklingsprosjekter satt på pause og en del infrastruktur ble ødelagt i kamphandlinger, særlig i Sør-Irak. Krigen som varte i et tiår bandt opp mye ressurser, og en stor del av arbeidsstokken ble innrullert som soldater. Samtidig skjedde det også en liberalisering i denne perioden, med noe privatisering av statlige selskaper, oppløsing av statlige monopoler, og åpning for arbeidstakere fra andre arabiske land. Etter krigens slutt i 1988 var gjenoppbyggingen av oljesektoren ble vanskelig på grunn av av lavere oljepriser og statsinntekter, og Irak beskyldte blant annet Kuwait for å bidra til å senke prisene gjennom overproduksjon. Iraks inntektsbehov er ansett som et sentralt motiv for at landet invaderte og okkuperte Kuwait i syv måneder fra august 1990.

Okkupasjonen av Kuwait ble møtt med massiv internasjonal motstand, og en USA-ledet koalisjon drev Irak ut av Kuwait med en massiv militærkampanje i februar 1991. FN innførte økonomiske sanksjoner mot Irak med begrunnelsen å tvinge Irak ut av Kuwait. Sanksjonene fortsatte imidlertid, med økt styrke, også etter Iraks uttrekning og frem til 2003. Sanksjonene isolerte landets økonomi nærmest totalt og forbød import av alle varer som ble definert som militære, inkludert for eksempel datamaskiner og traktorer. Denne internasjonale boikotten svekket Iraks muligheter til gjenoppbygging, og offentlige tjenester forfalt. Levekårene for folk flest ble forverret gjennom 1990-årene, dels som en følge av krigens ødeleggelser, men først og fremst på grunn av de strenge sanksjonene. Sanksjonene førte til mangel på nødvendige varer, og også materialer som var nødvendige for å gjenoppbygge elektrisitet-, vann- og kloakksystem. Da dette forfalt, i tillegg til at helsesystemet ble rammet av hjerneflukt og mangel på nødvendig utstyr, førte det til økt feil- og underernæring i befolkningen. Barnedødeligheten skjøt i været som følge av sanksjonene.

Sanksjonene ble lettet fra 1995 ved at Irak fikk anledning til å øke statsinntektene gjennom eksport av olje i det såkalte «olje-for-mat»-programmet, som gav adgang til å eksportere olje for å importere mat og medisiner til en stadig mer skadelidende sivilbefolkning. Sanksjonene ble brutt blant annet ved smugling til Jordan og Syria, og inntektene herfra bidrog til å opprettholde Saddam Husseins maktstruktur.

Etter USAs invasjon av Irak i 2003 og styrtingen av Saddams regime, tok sanksjonene slutt. En rekke land gikk sammen for å slette store deler av landets utenlandsgjeld. Overgangsstyret utpekt av USA (CPA) endret irakisk lovgivning slik at utenlandske interesser kunne eie virksomheter i Irak og private selskaper fikk en større rolle. CPA oppløste Iraks forsvar og politiet, og fjernet medlemmer av Baath-partiet fra offentlige stillinger, noe som økte den allerede høye arbeidsledigheten. Den langvarige okkupasjonen og den påfølgende borgerkrigen førte igjen til store ødeleggelser i infrastrukturen. USA-ledede angrep ødela deler av strøm- og kommunikasjonsnettet. Den dårlige sikkerhetssituasjonen etter 2003 medførte at gjenoppbyggingen ble dyrere. Større kontrakter ble tildelt utenlandske selskap, vesentlig fra land som hadde deltatt i koalisjonsstyrkene, og disse var truet av angrep fra den irakske motstandsbevegelsen.

Et ledende oljeland

Siden store oljeforekomster ble påvist i Irak tidlig på 1900-tallet har landet vært av stor strategisk interesse for utenlandske stormakter. Storbritannia var opptatt av å sikre olje til sin flåte. I 1925 inngikk Turkish Petroleum Company (TPC) en konsesjonsavtale med den nye staten Irak med 75 års varighet. Eierinteresser fra flere land inngikk i TPC, men britiske interesser dominerte selskapet, som ble registrert som britisk. Iraks første oljeeksport skjedde fra Kirkuk i 1934, som ble en av de viktigste oljebyene. Eksporten økte fra 1970-tallet da oljefelt ved Basra kom i produksjon, før full nasjonalisering av oljen i 1972.

I 1980, før utbruddet av krigen med Iran, lå eksporten på 3,3 millioner fat per dag, og oljeinntektene stod for om lag 60 prosent av BNI. Landet var da verdens nest største eksportør av råolje, etter nabolandet Saudi-Arabia. Under de to Golfkrigene sank oljeeksporten dramatisk, men økte igjen som følge av «olje for mat»-programmet. I 2003 var Iraks oljereserver anslått til 115 milliarder fat, de tredje største i verden etter Saudi-Arabia og Canada. Om lag 80 prosent av de kjente forekomstene finnes i den sørlige delen av landet, men bare en liten del av Iraks landareal er undersøkt, og det kan være betydelige forekomster som ennå ikke er funnet. Produksjonskostnadene i Irak er lave, under halvparten av kostnaden i Saudi-Arabia og bare en tidel av den i USA.

Det er store kapitalbehov for rehabilitering av oljeindustrien, til produksjon, foredling og transport. Irak har bare så vidt adkomst til havet, innerst i Persiabukta, og landets oljeindustri er avhengig av andre eksportkanaler, først og fremst oljeledninger til utskipningshavner. Slike er bygd fra Kirkuk til Ceyhan i Tyrkia, samt fra Kirkuk-feltene til Banias i Syria og Tripoli i Libanon, og fra de sørlige oljefeltene til Muajjiz på den saudiske Rødehavskysten. Flere av disse har i perioder vært stengt som følge av krigshandlinger eller politiske uoverensstemmelser. Iraks kapasitet for raffinering av råolje var i 2004 anslått til cirka 590 000 fat per dag. Landet har åtte raffinerier, med Baiji, Basra og Daura som de største. Etter USAs okkupasjon i 2003, har det stått en politisk kamp om fremtiden til Iraks oljereserver, ikke minst om hvem som skal komme inn med investeringer.

Irak har også store gassforekomster, i 2003 beregnet til cirka 3100 milliarder m3. De største gassområdene finnes ved oljefeltene – både i nord og sør. Irak har også enkelte andre mineralforekomster, særligav jernmalm, krom, kobber, bly, sink, svovel og fosfat – og trolig store uoppdagede mineralforekomster. Landets elektrisitetsforsyning er ikke tilstrekkelig, og har lidd under manglende gjenoppbygging etter krigene. Produksjon av vannkraft fra elvene har sunket på grunn av mer tørke, men også manglende vedlikehold.

Jordbruk

Irak er tradisjonelt et jordbrukssamfunn, men med fremveksten av oljeindustrien, særlig fra midten av 1950-årene, har jordbrukets betydning gradvis blitt redusert. Irak har gått fra å være en netto eksportør av landbruksvarer til å være avhengig av import, og jordbruk står nå for bare én tidel av bruttonasjonalproduktet. Omkring 13 prosent av landets areal er dyrket mark, mens ytterligere ni prosent brukes til beite. Omtrent halvparten av det dyrkede arealet blir kunstvannet, og ligger i tilknytning til de store elvene Eufrat og Tigris, hvor flere dammer til dette formål er bygd. I nordøst drives det jordbruk som er avhengig av nedbør. I midtre og sørlige Irak dyrkes bygg, ris, mais, hirse, sesam, tobakk, sukker, grønnsaker, frukt, bomull og annet. Før 1990 var Irak verdens største daddelprodusent, men produserer nå bare fem prosent av verdens dadler.

Jordbruket er avhengig av vann fra Eufrat og Tigris, som har utspring i Tyrkia. Irak er derfor sårbart for oppdemning av elvene i Tyrkia, Syria og Iran. Store utbyggingsprosjekter i den tyrkiske delen av Eufrat har ført til en drastisk reduksjon av vannstrømmen siden 1970-tallet. Iraks vanntilførsel er ytterligere truet av klimaendringer, som blant annet gir høyere temperaturer, mindre regn samt ørkenspredning. Dette har alvorlige konsekvenser for mulighetene for jordbruk.

I sør er det store sumpområder bebodd av sumparabere, en folkegruppe med en distinkt kultur bygget på fiske. Mellom 1985 og 2000 drenerte Saddam Hussein 90 prosent av området for å drive ut det han så på som opposisjonelle, noe som førte til en økologisk katastrofe. Deler av området, som er på UNESCOs verdensarvliste, er nå restaurert. I nord ble store jorbruksområder ødelagt under Den islamske statens styre fra 2014 til 2017.

Industri

Irak utviklet en betydelig industribase som ledd i moderniseringen av landet, særlig fra 1970-årene, da det i tillegg til en omfattende småindustri ble investert i tungindustri, vesentlig på statens hender. Blant annet ble det, i tillegg til olje- og bergverksindustrien, bygd to sementfabrikker og et stålverk, en større tekstilfabrikk; flere sukkerraffinerier og melmøller, samt anlegg for produksjon av en rekke varer som skulle erstatte behovet for import. Irak bygde også opp en betydelig militær industri, som ledd i sin opprustning. Etter 1990 var det en sterk nedgang i industriproduksjonen. Mange industrianlegg har blitt nedlagt som en følge av sanksjonene, som gjorde det vanskelig å skaffe både reservedeler og importert råstoff. Etter innføringen av sanksjonene ble industrien halvert, og produksjonen har ikke kommet tilbake til sitt tidligere nivå.

Utenrikshandel

Før FN-sanksjonene var Irak en stor importør av varer fra utlandet, spesielt matvarer, militærutstyr, kjøretøy og utstyr til industri og energi. I tillegg til olje, eksporterte landet blant annet dadler, bomull, animalske produkter og gjødsel. Da sanksjonene ble innført, stoppet nesten all internasjonal handel med Irak opp. Fra 1996 gav FN landet tillatelse til en begrenset oljeeksport, på betingelse av at 70 prosent av inntektene fra salget ble øremerket til mat og medisiner, og 30 prosent til betaling av erstatning til ofrene etter Kuwait-krigen. I tillegg til denne offisielle og overvåkede handelen, fant det sted omfattende smugling av olje ut av Irak – og av varer inn i landet. I dag blir store mengder forbruksvarer importert, mens olje står for nesten all eksporten.

Samferdsel

Iraks kommunikasjonsnett ble sterkt utbygd i 1970-årene, men ble rammet under den første Golfkrigen, og enda mer under den andre. Dagens veinett er, til tross for krig og sanksjoner, relativt godt utbygget. Det knytter de viktigste byene sammen og gir forbindelse til nabolandene, spesielt Jordan og Kuwait. Et nytt veinett spesielt beregnet for frakt av varer og tropper, ble bygd i grenseområdene mot Iran i forbindelse med den første Golfkrigen. Under sanksjonene i 1990-årene var veiforbindelsen til Akaba i Jordan av særlig stor betydning.

De store byene er knyttet sammen ved et statseid jernbanenett fordelt på tre hovedlinjer: Bagdad-Basra-Umm Qasr i sør, Bagdad-Mosul-Tyrkia i nord, og Bagdad-Kirkuk-Erbil. Jernbanenettet har forbindelse med det syriske nettet og gir en gjennomgående forbindelse fra Basra ved Persiabukta til Tyrkia og Europa. En forbindelse til Husaiba i Syria ble åpnet i 1983, og gir forbindelse til den syriske havnebyen Latakia. Disse forbindelsene har imidlertid tidvis vært stengt på grunn av krigshandlinger eller rent politiske forhold.

Luftfarten ble langt på vei brakt til opphør i 1990-årene, da Frankrike, Storbritannia og USA innførte sterke restriksjoner på flytrafikk i iraksk luftrom. Det er internasjonale lufthavner i Bagdad, Basra, Erbil, Mosul, Najaf, Nasiriya og Sulaymaniya. Både sivile og militære flyplasser fikk store materielle skader under den andre Golfkrigen. Det samme gjaldt telekommunikasjonsnettet, som var blitt modernisert på slutten av 1980-årene.

Eufrat og Tigris møtes i Shatt al-Arab, som munner ut i Persiabukta og utgjør grensen til Iran. Skip kan gå opp Shatt al-Arab til Basra, mens mindre fartøyer kan gå helt opp til Bagdad. Det er vanskelig å navigere på elvene på grunn av grunner, oversvømmelser og skiftende vannveier. Det er likevel noe skipstrafikk på Tigris, blant annet mellom Bagdad og Mosul, og lettere skipstrafikk på Eufrat. Basra og Umm Qasr har tradisjonelt vært landets viktigste havnebyer, men Basra har i lange perioder vært stengt. Umm Qasr har derfor blitt den viktigste havnebyen, og er forbundet med innlandet via kanaler.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg