Irak har siden tidlig i 1980-årene hatt en utvikling sterkt preget av mange års krig, samt internasjonale økonomiske sanksjoner, som har hatt utstrakt negativ effekt for landets økonomiske utvikling. Den første Golfkrigen, Iraks krig med Iran i 1980–88, førte både til at store ressurser ble bundet opp i krigsinnsats over lang tid, og at en stor del av infrastrukturen for eksport av olje ble ødelagt. Den andre Golfkrigen, det allierte angrepet på Irak i 1991, medførte omfattende ødeleggelser av hele infrastrukturen, og ble etterfulgt av et internasjonalt sanksjonsregime som hindret gjenoppbygging av landet. FN-sanksjonene varte til den tredje Golfkrigen, den amerikansk-ledede invasjonen av Irak i 2003, som påførte landet ytterligere skader, men som på flere områder åpnet for en ny sosial og økonomisk utvikling av Irak, da krigen fjernet president Saddam Hussein og Baath-regimet, og med det grunnlaget for sanksjonene.

Utgangspunktet for Iraks økonomiske og sosiale utvikling ved regimeskiftet i 2003 var todelt: landet var sterkt preget av en negativ utvikling fra 1980 – med tre kriger og et tiår med sanksjoner; samtidig er Irak et ressursrikt land med store inntektsmuligheter. Med sitt betydelige folketall har Irak også et godt grunnlag for utvikling av industri, med egen faglig ekspertise produsert av et velutbygd utdanningssystem – i tillegg til den tradisjonelt sterke jordbrukssektoren.

Allerede under den første Golfkrigen ble stadig større andel av offentlige ressurser brukt til militære formål, mens andre sentrale sektorer – blant annet elektrisitet og vann – ble nedprioritert. Siden 1950-årene har økonomien først og fremst vært preget av fremveksten av en dominerende oljesektor, som har finansiert moderniseringen. Utsiktene var igjen gode etter at den første Golfkrigen endte i 1988, men blant annet som følge av de økonomiske sanksjonene gikk Irak inn i en ny økonomisk nedgangsperiode, og landets utviklingsplaner lot seg ikke finansiere. Gjenoppbyggingen av oljesektoren ble vanskeliggjort av lavere oljepriser og statsinntekter, og Irak beskyldte blant annet Kuwait for å bidra til å senke prisene gjennom overproduksjon. Iraks inntektsbehov er ansett som et sentralt motiv for okkupasjonen av Kuwait i 1990 – som imidlertid forverret Iraks økonomi vesentlig.

Som følge av invasjonen i Kuwait, innførte FN økonomiske sanksjoner mot Irak – og det okkuperte Kuwait – i august 1990. Samtidig ble irakiske og kuwaitiske konti i utlandet frosset, og Irak ble langt på vei økonomisk isolert, med unntak av en landeveisforbindelse til Jordan. Denne boikotten svekket Iraks muligheter til gjenoppbygging, og også offentlige tjenester forfalt. Sanksjonene ble, særlig fra midten av 1990-årene, gradvis lettet ved at Irak fikk anledning til å øke statsinntektene gjennom eksport av olje, det såkalte «olje-for-mat»-programmet, som gav adgang til å eksportere olje for å importere mat og medisiner til en stadig mer skadelidende sivilbefolkning. Sanksjonene ble brutt blant annet ved smugling til Jordan og Syria, og inntektene herfra bidrog til å opprettholde Saddam Husseins maktstruktur.

Særlig fra 1970-årene er olje selve bærebjelken i landets økonomi, og til tross for investeringer i industri og landbruk og en sterk vekst i offentlig sektor, har Irak gjort seg gradvis mer avhengig av inntektene fra eksport av olje, og i noen grad gass. Før sanksjonene stod råolje for rundt 95 prosent av landets eksportinntekter, og finansierte moderniseringen av samfunnet. Tidligere eksporterte Irak også matvarer, men satsingen på og produksjonen i jordbruket sank etter hvert som oljeinntektene tillot investeringer i industri og tjenesteyting. Jordbruket er for en stor del avhengig av kunstig vanning, først og fremst fra de to store elvene Eufrat og Tigris, som begge har utspring i Tyrkia, det vil si utenfor Iraks grenser. Irak er derfor sårbart for inngripen i vannføringen, hvilket har vært gjort både fra Tyrkia og Syria, som Eufrat renner innom. De to elvene samler seg i, og har felles utløp gjennom Shatt al-Arab ved Persiabukta, hvor det tidligere var store, bebodde sumpområder. Disse favnet et område på om lag 20 000 km2, og var hjemstavn til en egen kultur. Mellom 1985 og 2000 gjennomførte det irakske regimet en uttørring som omfattet cirka 90 prosent av området, i hva som er kalt en økologisk katastrofe. På grunn av det høye saltinnholdet i den opptørkede jorden, vil det vanskelig la seg gjøre å revegetere store deler av området, selv om deler av det er blitt oversvømt igjen etter 2003.

En storstilt økonomisk gjenoppbygging startet etter okkupasjonen våren 2003, i første omgang ledet av den amerikanske administrasjonen, deretter av det midlertidige irakske styringsråd og så den valgte regjeringen. Dette programmet forutsetter større investeringer enn hva som kan genereres gjennom Iraks oljeeksport, og en rekke land har gått sammen om å bistå i gjenreisingen, og lovte i 2003 å skyte inn 32 milliarder USD. Verdensbanken hadde da anslått behovet for gjenreisning til 36 milliarder USD; andre overslag er vesentlig høyere. Et viktig bidrag til å få Iraks økonomi på fote igjen, er også sanering av gjeld. En første større gjeldslette fant sted i 2005, da USA ettergav 4,1 milliarder USD og en gruppe europeiske land besluttet å avskrive 80 prosent av Iraks gjeld på 38,9 milliarder USD. Iraks samlede utenlandsgjeld var på slutten av Saddams styre anslått til 120 milliarder USD. En stor del av gjelden er til våpenleverandører, og til personer, selskap og stater som ble tilkjent krigsskadeerstatning som følge av Iraks invasjon og okkupasjon av Kuwait i 1991.

Levekårene for folk flest ble forverret gjennom 1990-årene; dels som en følge av krigens ødeleggelser, mer som resultat av sanksjonene – som både reduserte adgangen til nødvendighetsartikler og førte til at de offentlige elektrisitet-, vann- og kloakksystem forfalt, med økt sykdomsspredning som følge. Sanksjonene, med mangel på mat og medisiner, førte også til sterkt økning i feil- og underernæring særlig hos små barn og økt barnedødelighet. Blant annet som følge av at okkupasjonsmakten i 2003 oppløste forsvaret og politiet, samt fjernet medlemmer av Baath-partiet fra offentlige stillinger, økte den allerede høye arbeidsledigheten ytterligere. Den sterkt svekkede sikkerhetssituasjonen etter 2003 bidrog til å vanskeliggjøre en normalisering av samfunnslivet, og medførte at gjenoppbyggingen ble dyrere. Større kontrakter ble tildelt utenlandske selskap, vesentlig fra land som hadde deltatt i koalisjonsstyrkene, og disse var truet av angrep fra den irakske motstandsbevegelsen, hvilket krevde særskilte – og kostbare – sikkerhetstiltak. Den amerikanske administrasjonen endret også irakisk lovgivning, slik at utenlandske interesser kunne eie virksomheter i Irak. Det norske ingeniørkompaniet som i 2003–04 deltok i koalisjonsstyrken utenfor Basra i Sør-Irak, bidrog primært til den fysiske gjenreisningen av landet, både med fjerning av eksplosiver og reparasjon av infrastruktur.

Irak er tradisjonelt et jordbrukssamfunn, men med fremveksten av oljeindustrien, særlig fra midten av 1950-årene, har jordbrukets betydning gradvis blitt redusert, og Irak har gått fra å være en netto eksportør av landbruksvarer til å være avhengig av import. Omkring 13 prosent av landets areal er dyrket mark, mens ytterligere ni prosent nyttes til beite. Om lag halvparten av det dyrkede arealet blir kunstvannet, og ligger i tilknytning til de store elvene Eufrat og Tigris, hvor flere dammer til dette formål er bygd. På grunn av forfall gjennom 1990-årene, ble store områder liggende brakk. Mens rundt halvparten av arbeidsstokken var sysselsatt i landbruket i 1965, var andelen sunket til 9,2 prosent i 2002. Til tross for statlige tilskudd til sektoren gjennom 1970- og 1980-årene, blant annet for å bli selvforsynt med mat, ble ikke målet nådd. Gjennom 1980-årene ble også nye reformer iverksatt for å oppmuntre til private initiativ i sektoren. Irak har et betydelig potensial for økt matvareproduksjon, også for eksport til naboland som ikke har forutsetning for å være selvforsynt.

I midtre og sørlige Irak dyrkes bygg, ris, mais, hirse, sesam, tobakk, sukker, grønnsaker, frukt, bomull med mer. Det viktigste salgsproduktet fra jordbruket er dadler, og inntil 1990 leverte Irak 80 prosent av verdens dadler. Det viktigste dyrkningsområdet ligger langs Shatt al-Arab. I nord dyrkes hvete og bygg ved såkalt «dry farming», i fjellene tobakk og frukt.

Skogbruket og kommersielt fiske har svært liten betydning for landets økonomi, men oppbyggingen av en oppdrettsnæring for fisk er påbegynt.

Irak har store mineralressurser, først og fremst i form av olje og gass, men det finner også sted kommersiell utvinning av fosfat og svovel. Påvisning av rike oljeforekomster i Midtøsten tidlig i det 20. århundre, bidrog til stormaktenes interesse for regionen, og til at særlig Storbritannia sikret seg den politiske kontrollen over store deler av området. Den strategiske betydningen energiforekomstene har gitt regionen i senere tid, har forsterket interessen, og én fremsatt forklaring på USAs invasjon av Irak i 2003, er behovet for å sikre landets forsyninger av olje – og redusere avhengigheten av andre leverandører, særlig Saudi-Arabia. Leting etter olje i det senere Irak startet i Mosul-området forut for første verdenskrig, og påvirket britenes opptreden i området. Storbritannia, og ikke minst sjefen for den britiske marine, Winston Churchill, var opptatt av å sikre olje til sin flåte. Eierinteresser i oljesektoren var tema på San Remo-konferansen i 1920, som la til grunn at Frankrike og Storbritannia skulle samarbeide om oljeutvinningen i Persia og Mesopotamia, hvilket skapte bekymring i USA, som ville sikre adgang for amerikanske oljeselskap. Allerede etter første verdenskrig var det frykt for energimangel, og at oljeforekomstene var i ferd med å brukes opp. I 1925 inngikk Turkish Petroleum Company (TPC) en konsesjonsavtale med den nye staten Irak med 75 års varighet. Eierinteresser fra flere land inngikk i TPC, men britiske interesser dominerte selskapet, som ble registrert som britisk. Forut for dette pågikk en diplomatisk kamp om den oljerike Mosul-provinsen, som Tyrkia gjorde krav på, men som i 1925 endte i det britiskinfluerte Irak. Med denne avklaringen startet oljeleting og -utvinning fra feltene ved Kirkuk, nord i landet, der olje og gass ble funnet i 1927.

Iraks første oljeeksport skjedde fra Kirkuk i 1934, og den kurdiske byen er blitt et av landets oljesentra. Det var først i 1950-årene at Irak fikk inntekter av betydning fra oljeutvinningen, og en vesentlig økning av eksporten inntrådte i 1970-årene, etter at det rike Rumailah-feltet ved Basra kom i produksjon. I 1961 startet statens overtakelse av oljesektoren, og i 1972 ble nasjonaliseringen av oljeindustrien fullført, derunder av Iraq Petroleum Company (IPC; tidligere TPC), og staten sikret seg full kontroll med oljeinntektene. I 1964 etablerte staten Iraq National Oil Company (INOC), for å utvikle konsesjonene tatt over fra IPC. Senere ble flere statlige selskap etablert for å forestå utvinning av oljeforekomstene i ulike deler av landet.

Iraks produksjon toppet seg med 3,7 millioner fat per dag i desember 1979. I 1980, før utbruddet av krigen med Iran, lå eksporten på 3,3 millioner fat per dag, og oljeinntektene stod for om lag 60 prosent av BNI. Landet var da verdens nest største eksportør av råolje, etter nabolandet Saudi-Arabia. Deretter sank produksjon og eksport som følge av krigshandlingene. I 1990, før invasjonen av Kuwait, var produksjonen igjen oppe i 3,5 millioner fat per dag, hvorav 3,1 millioner fat gikk til eksport – før den andre Golfkrigen brøt ut, og igjen rammet eksporten. I 1996 var produksjonen nede i 600 000 fat per dag, men som følge av «olje for mat»-programmet, kunne oljeeksporten igjen økes, og produksjonen kom tidlig i 2003 opp i cirka 2,6 millioner fat per dag, like før krigsutbruddet. Under den USA-ledede invasjonen i mars, stanset produksjonen for en kortere periode helt opp, men oljeindustrien ble søkt beskyttet av de amerikanske styrkene, og bare sju av i alt 1500 oljebrønner ble antent. Forut for krigen var det frykt for at irakerne ville antenne mange av brønnene, slik de gjorde i Kuwait, før de trakk seg ut i 1991. Allerede i april 2003 startet produksjonen igjen på Rumailah-feltet, men utvinningen har siden vært rammet av sabotasjeaksjoner utført av irakiske motstandsgrupper.

I 2003 var Iraks oljereserver anslått til 115 milliarder fat; de tredje største i verden, etter Saudi-Arabia og Canada. Om lag 80 prosent av de kjente forekomstene finnes i den sørlige delen av landet, men bare cirka ti prosent av Iraks landareal er undersøkt, og det kan være betydelige forekomster som ennå ikke er funnet. I 2004 uttalte Iraks oljeminister at landet hadde «ubekreftede eller potensielle reserver» på 214 milliarder fat, og det er antatt at landet har potensial til å bli verdens største oljeprodusent, med reserver som kan vare i nærmere 130 år før de er uttømt.

Produksjonskostnadene i Irak er lave; cirka én USD per fat, som også er under halvparten av kostnaden i Saudi-Arabia, og bare en tidel av den i USA. Ved siden av de store feltene i sør, er det flere mindre i nord, og et større øst for Bagdad, som ble åpnet for produksjon i 1989. Det er store kapitalbehov for rehabilitering av oljeindustrien, til produksjon, foredling og transport. Det er antatt at Iraks infrastruktur for oljeeksport kan håndtere rundt seks millioner fat per dag; 2,8 millioner via utskipningshavner ved Golfen, 1,65 millioner gjennom Saudi-Arabia, 1,6 millioner via Tyrkia, og kanskje 300 000 gjennom Jordan og Syria. Irak har bare så vidt adkomst til havet, innerst i Den persiske bukt, og landets oljeindustri er avhengig av andre eksportkanaler, først og fremst oljeledninger til utskipningshavner. Slike er bygd fra Kirkuk til Ceyhan i Tyrkia, samt fra Kirkuk-feltene til Banias i Syria og Tripoli i Libanon, og fra de sørlige oljefeltene til Muajjiz på den saudiske Rødehavskysten. Flere av disse har i perioder vært stengt som følge av krigshandlinger eller politiske uoverensstemmelser. En ledning til Haifa i daværende Palestina ble bygd i 1930-årene, og etter avsettingen av Saddams regime i 2003 ble det spekulert i om denne skulle restaureres og tas i bruk på ny. Den er imidlertid i svært dårlig forfatning, og i praksis demontert gjennom Jordan. Det har vært lagt planer om å bygge en ny ledning til Jordan, og drøftet med Iran om bygging av en rørledning til Abadan-raffineriet der.

Iran ødela Iraks offshore oljeterminaler under den første Golfkrigen, og til dels under den andre. Irak har tre tankterminaler i Den persiske golf: Basra, Khor al-amaya og Khor az-Zubair, med førstnevnte som den største.

Iraks kapasitet for raffinering av råolje var i 2004 anslått til cirka 590 000 fat per dag. Landet har åtte raffinerier, med Baiji, Basra og Daura som de største. I 2003 ble det anslått at investeringer for å komme opp i en produksjon på 3,5 millioner fat per dag ville beløpe seg til cirka ni milliarder USD, og ytterligere 20 milliarder for å reparere den nødvendige elektrisitetsforsyningen. Etter USAs okkupasjon i 2003, har det stått en politisk kamp om fremtiden til Iraks oljereserver, ikke minst om hvem som skal komme inn med investeringer. Forut for invasjonen hadde russiske interesser inngått avtaler for utvikling av nye oljefelt i Irak. Russland motsatte seg USAs intervensjon; det samme gjorde Frankrike – som også har økonomiske og strategiske interesser i iraksk olje. USAs regjering avviste at olje var en årsak til å gå inn i Irak.

Irak har også store gassforekomster, i 2003 beregnet til cirka 3100 milliarder m3. I 1979 nådde produksjonen 20,2 milliarder m3, men sank som følge av krigen med Iran, før den igjen kom opp i 10,7 milliarder m3 i 1989. Langt de største forekomstene er knyttet til olje, og de største gassområdene finnes ved oljefeltene – både i nord og sør. I 2002 var det antatt at Irak produserte cirka 300 millioner m3 i måneden, kun for eget bruk. Det er planer om å øke gassproduksjonen, mest for innenlandsk forbruk, for å redusere avhengigheten av olje, men også med tanke på petrokjemisk industri og økt eksport – blant annet til Europa, via Tyrkia.

Irak har også enkelte andre mineralforekomster, særlig av jernmalm, krom, kobber, bly, sink, svovel og fosfat. Før 1990 var det en sterk vekst i eksport av svovel fra forekomster ved Mosul, med en rekordproduksjon på 1,4 millioner tonn i 1989, størstedelen for eksport. Fosfatforekomstene har dannet grunnlag for produksjon av kunstgjødsel. Særlig som følge av den andre Golfkrigen ble mye av Iraks elektrisitetsforsyning ødelagt, og manglende produksjon og stabil forsyning var et hovedproblem knyttet til gjenoppbyggingen etter krigen i 2003. En produksjonskapasitet på cirka 9300 MW i 1990 ble redusert til bare 340 MW i mars 1991 – etter de allierte angrepene. Nærmere 90 prosent av forsyningsnettet ble også ødelagt. I 2004 hadde Irak en produksjonskapasitet på cirka 5000 MW, mens det kortsiktige behovet ble anslått til cirka 7500 MW, med rasjonering som følge. I 1981 ble Iraks kjernefysiske forsøksreaktor Osirak ødelagt i et israelsk bombeangrep.

Irak utviklet en betydelig industribase som ledd i moderniseringen av landet, særlig fra 1970-årene, da det i tillegg til en omfattende småindustri ble investert i tungindustri, vesentlig på statens hender. Blant annet ble det, i tillegg til olje- og bergverksindustrien, bygd to sementfabrikker og et stålverk, en større tekstilfabrikk; flere sukkerraffinerier og melmøller, samt anlegg for produksjon av en rekke varer som skulle erstatte behovet for import. Irak bygde også opp en betydelig militær industri, som ledd i sin opprustning. Etter 1990 var det en sterk nedgang i industriproduksjonen. Mange industrianlegg har blitt nedlagt som en følge av handelsboikotten, som gjorde det vanskelig å skaffe både reservedeler og importert råstoff.

Iraks utenrikshandel er fra 1970-årene dominert av eksport av olje, som gav Irak store inntekter, og som blant annet ble brukt til import av ulike varer for modernisering av landet, samt til militær produksjon. Som følge av Iraks okkupasjon av Kuwait i 1990, ble handelsmønsteret helt endret, idet FNs sikkerhetsråd innførte sanksjoner mot Irak, som vedvarte til USAs invasjon i 2003. Boikotten medførte i første halvdel av 1990-årene en nærmest total stans i Iraks utenrikshandel, men fra 1996 gav FN landet tillatelse til en begrenset oljeeksport, på betingelse av at 70 prosent av inntektene fra salget ble øremerket til mat og medisiner, og 30 prosent til betaling av erstatning til ofrene etter Kuwait-krigen. I tillegg til denne offisielle og overvåkede handelen, fant det sted omfattende smugling av olje ut av Irak – og av varer inn i landet.

Før den andre Golfkrigen utgjorde salget av råolje cirka 95 prosent av Iraks eksportinntekter. Bortsett fra olje har Iraks eneste betydningsfulle eksportvarer vært dadler og sement.

Iraks kommunikasjonsnett ble sterkt utbygd i 1970-årene, men ble rammet under den første Golfkrigen, og enda mer under den andre. De store byene er knyttet sammen ved et statseid jernbanenett på cirka 2400 km, fordelt på tre hovedlinjer; Bagdad-Basra-Umm Qasr; Bagdad-Mosul-Tel Kotchek; Bagdad-Kirkuk-Arbil. Jernbanenettet har forbindelse med det syriske nettet ved Tel-Kotchek, og gir således en gjennomgående forbindelse fra Basra ved Persiabukta til Tyrkia og Europa. En forbindelse til Husaiba i Syria ble åpnet i 1983, og gir forbindelse til den syriske havnebyen Latakia. Disse forbindelsene har imidlertid tidvis vært stengt på grunn av krigshandlinger eller rent politiske forhold. Veinettet omfatter et helårs hovedveisystem på cirka 45 500 km, og knytter de viktigste byene sammen og gir forbindelse til nabolandene. Et nytt veinett spesielt beregnet for frakt av varer og tropper, ble bygd i grenseområdene mot Iran i forbindelse med den første Golfkrigen. Under sanksjonene i 1990-årene var veiforbindelsen til Aqaba i Jordan av særlig stor betydning.

Luftfarten ble langt på vei brakt til opphør i 1990-årene, da Frankrike, Storbritannia og USA innførte sterke restriksjoner på flytrafikk i iraksk luftrom. Det er internasjonale lufthavner i Bagdad, Basra og Mosul. Både sivile og militære flyplasser fikk store materielle skader under den andre Golfkrigen. Det samme gjaldt telekommunikasjonsnettet, som var blitt modernisert på slutten av 1980-årene.

Shatt al-Arab er farbar for havgående skip til Basra, mens mindre fartøyer kan gå helt opp til Bagdad. Eufrat har liten betydning for samferdselen. Basra og Umm Qasr har tradisjonelt vært landets viktigste havnebyer, men Basra har i lange perioder vært stengt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.