Harun al-Rashid, kalif av Bagdad fra 786, den femte og mest berømte av de abbasidiske kalifer. Dyktige medhjelpere fant han i den persiske slekt barmakidene, som han senere ble uvenn med og forfulgte. For øvrig var det urolige forhold, oppstand og borgerkrig under hans regjering, og det kom til hard kamp med bysantinerne. Han var ikke fri for grusomhet og vilkårlighet. Han holdt i Bagdad et glimrende hoff, som ble søkt av diktere og lærde, som Abu Nuwas, Ibn Walid og historikeren Waqidi. Ifølge vesterlandske historieskrivere skal Harun ha stått i vennskapsforbindelse med Karl den store, og de skal ha sendt gesandtskaper til hverandre; arabiske kilder inneholder imidlertid intet om det. Med Harun kulminerer kalifatet. Han er en av gjennomgangsfigurene i Tusen og én natt, der han, ikke helt fortjent, oppstilles som mønster på en rettferdig hersker. Han døde i Tus 809 på et felttog som han foretok for å dempe en oppstand i Khorasan.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.