Det islamske fellesskapet kan deles i to hovedgrupper: sunniislam og sjiaislam. Betegnelsene sunni- og sjiaislam lar seg føre tilbake til siste halvdel av 800-tallet, men kom ikke i vanlig bruk før et hundreår senere, mot slutten av 900-tallet. Skillet mellom de to islamske trosretningene har imidlertid røtter langt tilbake i historien.

Etter profetens Muhammads død i 632 stod spørsmålet om hans etterfølger (khalifah) sentralt. Dette førte til at det muslimske fellesskapet tidlig ble splittet i flere grupper. De som samlet seg om profetens fetter og svigersønn Ali ibn Abi Talib, ble kalt shi’at ali, «Alis parti», eller «Alis tilhengere». 

Den andre hovedgruppen, som ikke ønsket å knytte lederskapet til profetens nærmeste familie, ble kalt ahl al-sunna wa al-jama’ah, «tradisjonens og fellesskapets folk». Denne gruppen fremhevet troskap mot profetens sunna (tradisjon) og hevdet at profetens etterfølger (kalifen) skulle velges, i første rekke blant Qureish-stammens medlemmer (profetens stamme). Sjiamuslimene avviste dette og utviklet i løpet av 900-tallet en teori om imamen som både politisk og åndelig leder.

Den grunnleggende forskjellen mellom de to trosretningene er følgelig direkte knyttet til synet på religionssamfunnets rettmessige lederskap og på religiøs autoritet. Mens sunnimuslimene ser Ali som den fjerde og siste av «de rettledede kalifer» i Medina, hevder sjiamuslimene på sin side at Ali er den første i en rekke av tolv imamer som representerer islams sanne lederskap (tolvskolen).

Sunniislam samler i dag det store flertall muslimer, og selv om religionsstatistikken langt fra gir entydige svar, blir det antatt at sunniislam utgjør mellom 85 og 90 prosent av verdens muslimer. De fire største landene med sunniflertall er Egypt (om lag 99 prosent av egyptiske muslimer), Indonesia (om lag 99 prosent), Bangladesh (om lag 99 prosent) og Pakistan (om lag 85 prosent).

Sjiamuslimene er i flertall i fire land: Iran (hvor sjiaislam har vært statsreligion siden 1501), Irak (som har omkring 67 prosent), Aserbajdsjan (rundt 70 prosent), og Bahrain (trolig rundt 70 prosent). Både India og Pakistan har et betydelig antall sjiamuslimer, kanskje rundt 20 prosent, og disse seks landene omfatter til sammen 80 prosent av verdens sjiabefolkning. Mindre sjiaminoriteter er utbredt i Øst-Asia og i den vestlige verden – i Europa, USA, Canada og Australia. (Tall fra PEW Research Center.)

Forholdet mellom de to trosretningene har vært skiftende. Sjiaminoriteter er ofte blitt – og blir fortsatt – diskriminert eller forfulgt, og historien gir tallrike eksempler på åpen konflikt og væpnet strid: Da Iran stod frem som en stormakt på 1500-tallet, ble sjia brukt for å samle folket til kamp mot det sunniislamske osmanske riket. I dag er konfesjonell tilhørighet del av maktkampen i Midtøsten.

Historien gir samtidig en rekke eksempler på dialog og samarbeid, og i lange perioder har sunni- og sjiamuslimer kunnet leve fredelig side om side. Det drives i dag en omfattende indremisjon fra både sunni- og sjiahold, og konversjoner mellom de to trosretningene forekommer. Ekteskap mellom sunni- og sjiamuslimer forekommer også, men er som regel lite velsett.

Karakteristiske forskjeller mellom de to trosretningen er som følger:

I tidlig tid ble selve koranteksten debattert. Spørsmålet var: Inneholder Koranen, slik den ble samlet under kalif Uthman (død 656), profetens budskap i sin helhet, eller er deler av teksten utelatt eller forvansket? De mest radikale sjiaene hevdet at det var skjedd en «forvanskning» (tahrif), det vil si at tekster som omtalte profetens utvalgte familie («Husets folk», ahl al -bayt) enten var utelatt eller korrumpert. Flertallet av sjialærde endte likevel med å godkjenne Uthmans tekst, men begge trosretninger utviklet egne metoder for korantolkning. Sunnilærde vektlegger i særlig grad studier av arabisk språk, grammatikk og historisk kontekst for hvert enkelt koranvers (asbab al-nuzul). Sjiaene avviser ikke slike tilnærminger, men anvender allegoriske tolkninger (ta’wil) for å få frem det de mener er korantekstens egentlige og skjulte mening.

Mot slutten av 800-tallet begynte sunnilærde å samle inn alle tilgjengelige beretninger om profeten (hadith), og etter hvert ble seks slike samlinger godkjent. Sjiamuslimene fikk sine første hadith-samlinger et hundreår senere. De godkjenner store deler av sunnisamlingene, men inkluderer beretninger om de ufeilbarlige imamene i sine hadith-samlinger. Sammen med koranteksten utgjør hadith et viktig grunnlag for rettslære og islamsk rettspraksis; dette gjelder begge trosretninger.

Sunniislam har i dag fire lovskoler. Sjiaislam fører sin rettstradisjon tilbake til den sjette imam, Jafar al-Sadiq (død 748), og kaller sin lovskole for jafari-skolen. Rettstradisjonene har mye felles, men sjiaenes rettlære skiller seg ut på enkelte saksområder. Tidsbegrensede ekteskap (arabisk: mut’a; persisk: sigheh) er for eksempel akseptert. Prinsippet om taqiyya, «å villede fienden», ble utviklet i sjiaislam. Hva juridiske metodelære angår, vektlegger sjiaislam i særlig grad ijtihad, den rettslærdes selvstendige og uavhengige teksttolkning. I sunniislam er ijtihad omdiskutert og ofte avvist.

Den rituelle bønnen er en daglig plikt, det gjelder begge trosretninger. Sunniislam praktiserer fem bønnetider, sjiaislam slår sammen to av de fem bønnetidene, og bønneropet lyder bare tre ganger om dagen. Zakah, den rituelle avgiften, praktiseres av begge, men sjiaislam har sin egen tolkning av dette påbudet. Sjiamuslimer betaler dessuten en årlig skatt, khums (femtedel), det vil si 20 prosent av årlig overskudd. Ramadan-fasten og pilegrimsferden til Mekka er felles, og begge retninger feirer avslutningen av ramadan (id al-fitr) og avslutningen av pilegrimsferden til Mekka (id al-adha).

I tillegg har sjiaislam en rekke høytider knyttet til imamenes fødsel og død. Av særlig betydning er den ti dager lange sørgehøytiden i måneden muharram hvor de troende minnes imam Husayns lidelse og død under slaget ved Karbala i 680. Sjiaislam har også egne pilegrimsbyer, knyttet til imamenes gravmæler. Najaf og Karbala i Irak og Mashhad i Iran trekker hvert år millioner av pilegrimer fra hele verden.

Verken sunni- eller sjiaislam har et presteskap som gjennom ordinasjon eller innvielse har monopol på kulthandlinger. Det er «de lærde» – ulama – som har en nøkkelposisjon i kraft av sine kunnskaper om den religiøse tradisjonen. Sjiaene utviklet et helt hierarki av geistlige, et hierarki som ikke har noen klar parallell i sunniislam. I dag består sjiaislams øverste lederskap av et relativt lite antall stor-ayatollaher i Iran og Irak, som har langt klarere krav om lojalitet og lydighet (taqlid) i saker som angår tro og praksis enn ulama i sunniislam. Den religiøse kunnskapstradisjonen forvaltes ved de store islamske lærestedene. I sunniislam har al-Azhar-universitetet i Kairo en ledende posisjon, i sjiaislam ligger de fremste lærestedene i Qom i Iran og i Najaf i Irak.

Både sunni- og sjiaislam har en velutviklet mystisk tradisjon (sufisme), knyttet til tallrike sufi-brorskap. Sufi-tradisjonen har ofte, men ikke alltid, vært i konflikt med de rettslærdes islamforståelse.

Splittelsen innad i trossamfunnet ble utgangspunkt for særegne religiøse kulturer med mange lokale varianter. Gjennom historien utviklet begge trosretninger et stort mangfold av islamtolkninger, men likhetspunktene er klare: Sunni- og sjiaislam står på felles grunn gjennom troen på åpenbaringen, formidlet av profeten Muhammad og nedtegnet i Koranen. Religiøs praksis i begge trosretninger er følgelig forankret i islams fem søyler – trosbekjennelsen, den rituelle bønnen, den rituelle avgiften, fasten i ramadan og pilegrimsferden til Mekka.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.