Baath-partiet

Baath-ideologien går vesentlig ut på at den arabiske nasjon er én, og at oppdelingen av den arabiske verden i separate stater er kunstig. Tvert imot skal alle de arabiske staters ressurser samles og utnyttes til felles beste for det arabiske folk. Selve grunnpilaren i baathismen er derfor arabisk enhet: en forening av alle arabiske stater til en samlet arabisk nasjon.

Dernest kom de to andre pilarene: frigjøring fra utenlandsk herredømme og sosialisme. Til dette hørte nasjonalisering av industri, fordeling av statseid såvel som store private landeiendommer samt utbygging av velferdstjenester. Baathistene var også anti-royalister, og møtte motstand fra regionens monarkier. Likeledes kom religiøse grupper, som Det muslimske brorskap i Syria, i opposisjon til den sekulære baathismen.

For å fremme og demonstrere panarabisme, ble partiet utviklet som ett parti i hele den arabiske verden, med lokale avleggere under ledelsen i Damaskus. Såkalte regionale seksjoner ble etablert først i Transjordan (1948), Libanon (1949) og Irak (1951); og senere i flere andre land. Perioden med ett parti under én ledelse i Damaskus regnes som tiden med det opprinnelige, enhetlige Baath-partiet, før det i 1966 ble splittet som følge av motsetninger mellom de regionale ledelsene i Damaskus og Bagdad. Deretter var det i realiteten to separate Baath-partier, et i Syria og et i Irak, som forfektet samme ideologi, men som konkurrerte om innflytelse i de arabiske landene. Det var i Syria og Irak at Baath-partiet fikk størst gjennomslagskraft og senere regjeringsmakt.

Mens Baath-partiet har beholdt makten i Syria, ble det irakiske Baath-regimet styrtet som følge av den amerikanske invasjonen i Irak i 2003; partiet ble deretter oppløst og forbudt. Samtidig som Baath-partiet opplevde sin storhetstid med størst politisk makt i 1970- og 1980-årene, var det da baathismen som politisk drivkraft begynte å svekkes, mye grunnet rivaliseringen mellom Damaskus og Bagdad, etter hvert mellom Hafez al-Assad og Saddam Hussein. Splittelsen ble tydeligst demonstrert under den første golfkrigen mellom Irak og Iran i 1980–1988, da Syria valgte Irans side.

Det syriske partiet fikk økende oppslutning, og ble det nest største parti i parlamentet etter valget i 1954. Det var imidlertid oppløst i perioden da Egypt og Syria inngikk i en union (Den forente arabiske republikk, UAR, 1958–1961). Årsaken var at unionens sterke leder, Gamal Abd al- Nasser, ikke ønsket konkurranse med sitt nasseristiske parti – en annen retning innen panarabismen. Etter at Syria brøt ut av UAR var en liten gruppe unge offiserer sentrale i reetableringen av partiet i 1962, og da de så kom til makten gjennom et militærkupp i 1963, fikk Syria for første gang en Baath-regjering. De syriske baathistene tok til orde for en panarabisk føderasjon med felles lovgivende og utøvende forsamling, samt forsvar.

Indre maktkamp førte til at grunnleggerne – den sivile fløyen – ble presset ut, og til den militært dominerte delen, med Hafez al-Assad som sentral aktør, grep makten i 1970. Den sivile fløyen hadde ført en langt mer ideologisk radikal politikk, mens den militære fløyen representerte en mer pragmatisk realpolitisk retning.

Under Hafez al-Assad og hans etterfølger, sønnen Bashar al-Assad, styrket partiet sin posisjon i det syriske samfunnet. Samtidig økte kløften mellom den syriske og irakiske delen (etablert i 1968), enda mer etter at Saddam Hussein kom til makten i Irak i 1979. Som del av grunnlovsendringen av 1973 ble partiet gitt en dominerende, offisiell stilling i Syria, og for mange ble det i praksis en nødvendighet å være medlem av partiet for å få offentlige stillinger og stige i gradene.

Det separate irakiske partiet ble grunnlagt i 1968, dels som følge av maktkampen innad i partiet i Syria. Blant grunnleggerne var Michel Aflaq, som etter å ha tapt maktkampen mot offiserene i partiet i Syria, dro i eksil til Irak. Den opprinnelige irakiske delen av Baath-partiet ble grunnlagt allerede i 1951, og delegater fra Irak deltok ved stiftelsen i 1947. Senere president Saddam Hussein var med i partiledelsen fra 1968, da Baath kom til makten etter et militærkupp. Før det hadde partiet for en kort tid hatt makten i 1963.

I motsetning til i Syria hadde offiserer opprinnelig mindre innflytelse i det irakiske Baath-partiet, selv om dette endret seg etter militærkuppet som avsatte monarkiet i 1958. Mens det syriske partiet holdt på arabisk enhet gikk det irakiske partiet gradvis over til irakisk nasjonalisme; de fremhevet landets historiske og kulturelle røtter i Mesopotamia og kalifatet i Bagdad.

• Syrias nyere historie
• Syrias samtidshistorie
• Syrias politiske system
• Iraks nyere historie
• Iraks politiske system
• panarabiske bevegelse