Baath-partiet, offisielt navn Det arabiske sosialistiske gjenfødelsesparti (Hizb al-Baath al-Arabi al-Ishtiraki); arabisk politisk parti stiftet i Syria i 1947. Partiet har avdelinger i flere arabiske land og er særlig framtredende i Syria og Irak, hvor det har vært statsbærende.

Forløperne til det senere Baath-partiet ble etablert i Damaskus 1943, og sammenslåingen av to mindre grupper 1947 regnes som stiftelsesåret. De tidligste baath-gruppene ble grunnlagt under andre verdenskrig, da arabisk nasjonalisme var på frammarsj, og selvstendighet var et mål. Partiet fikk sitt senere navn og ideologiske innretting i 1952, da Baath ble slått sammen med det Det arabiske sosialistpartiet i Syria. Partiet ble grunnlagt av tre syriske politikere, Michel Aflaq, Salah al-Din al-Bitar og Zaki al-Arsuzi; førstnevnte kristen, den andre sunni, den tredje alawitt – og med Aflaq som ideologisk leder. Baathismen har hele tiden ført en sekulær politikk, tuftet på ideologi, ikke religion. Samtidig har den akseptert islam som dominerende religion i regionen, med en erkjennelse av islamsk innflytelse for arabismen. Helt fra starten ble partiet en drivkraft i den panarabiske bevegelse; etter hvert ble også sosialisme en eksplisitt del av det ideologiske grunnlaget. 

Baath-ideologien går vesentlig ut på at den arabiske nasjon er én, og at oppdelingen av den arabiske verden i separate stater er kunstig. Tvert imot skal alle de arabiske staters ressurser samles og utnyttes til felles beste for det arabiske folk. Selve grunnpilaren i baathismen er derfor arabisk enhet: en forening av alle arabiske stater til en samlet arabisk nasjon. Dernest kom de to andre pilarene: frigjøring fra utenlandsk herredømme, og sosialisme. Til dette hørte nasjonalisering av industri, fordeling av statseid såvel som store private landeiendommer samt utbygging av velferdstjenester. Baathistene var også anti-royalister, og møtte motstand fra regionens monarkier. Likeledes kom religiøse grupper, som Det muslimske brorskap i Syria, i opposisjon til den sekulære baathismen.

For å fremme og demonstrere panarabisme, ble partiet utviklet som ett parti i hele den arabiske verden, med lokale avleggere under ledelsen i Damaskus. Såkalte regionale seksjoner ble etablert først i Transjordan (1948), Libanon (1949) og Irak (1951); senere i flere andre land. Perioden med ett parti under én ledelse i Damaskus regnes som tiden med det opprinnelige, enhetlige Baath-partiet, før det i 1966 ble splittet som følge av motsetninger mellom de regionale ledelsene i Damaskus og Bagdad. Deretter var det i realiteten to separate Baath-partier, et i Syria og et i Irak, som forfektet samme ideologi, men som konkurrerte om innflytelse i de arabiske land. Det var også her partiet fikk størst gjennomslagskraft – og regjeringsmakt.

Mens Baath-partiet har beholdt makten i Syria, ble Baath-regimet styrtet som følge av den amerikanske invasjonen i Irak i 2003; partiet ble deretter oppløst og forbudt. Samtidig som Baath-partiet opplevde sin storhetstid med størst politisk makt på 1970- og 80-tallet, var det da baathismen som politisk drivkraft begynte å svekkes, mye grunnet rivaliseringen mellom Damaskus og Bagdad, etter hvert mellom Hafez al-Assad og Saddam Hussein. Splittelsen ble tydeligst demonstrert under den første golfkrigen, mellom Irak og Iran 1980–88, da Syria valgte Irans side.

Det syriske partiet fikk økende oppslutning, og ble det nest største parti i parlamentet etter valget i 1954. Det var imidlertid oppløst i perioden da Egypt og Syria inngikk i en union (Den forente arabiske republikk, UAR, 1958–61). Årsaken var at unionens sterke leder, Gamal Abd al- Nasser, ikke ønsket konkurranse med sitt nasseristiske parti – en annen retning innen panarabismen. Etter at Syria brøt ut av UAR var en liten gruppe unge offiserer sentrale i reetableringen av partiet i 1962, og da de så kom til makten gjennom et militærkupp i 1963, fikk Syria for første gang en Baath-regjering. De syriske baathistene tok til orde for en panarabisk føderasjon med felles lovgivende og utøvende forsamling, samt forsvar.

Indre maktkamp førte til at grunnleggerne – den sivile fløyen – ble presset ut, og til den militært dominerte delen, med Hafez al-Assad som sentral aktør, grep makten 1970. Deretter, under al-Assad og hans etterfølger, sønnen Bashar al-Assad, styrket partiet sin posisjon i det syriske samfunnet. Samtidig økte kløften mellom den syriske og irakiske delen (etablert 1968), enda mer etter at Saddam Hussein kom til makten i Irak i 1979. Som del av grunnlovsendringen av 1973 ble partiet gitt en dominerende, offisiell stilling i Syria, og for mange ble det i praksis en nødvendighet å være medlem av partiet for å få offentlige stillinger og stige i gradene.

Medlemmer av det i dag forbudte Baathpartiet i Irak får dette sertifikatet, med illustrasjon av Saddam Hussein foran en moské.
Partiet har vært forbudt i Irak siden den amerikanskledede koalitionens midlertidige administration ble innsatt i 2003.

Armed Forces History, Division of History of Technology, National Museum of American History. CC BY 2.0

Det separate irakiske partiet ble grunnlagt i 1968, dels som følge av maktkampen innad i partiet i Syria. Blant grunnleggerne var Michel Aflaq, som etter å ha tapt maktkampen mot offiserene i partiet i Syria, dro i eksil til Irak. Den opprinnelige irakiske delen av Baath-partiet ble grunnlagt allerede i 1951, og delegater fra Irak deltok ved stiftelsen i 1947. Senere president Saddam Hussein var med i partiledelsen fra 1968, da Baath kom til makten etter et militærkupp. Før det hadde partiet for en kort tid hatt makten i 1963.

I motsetning til i Syria hadde offiserer opprinnelig mindre innflytelse i det irakiske Baath-partiet, selv om dette endret seg etter militærkuppet som avsatte monarkiet i 1958. Mens det syriske partiet holdt på arabisk enhet gikk det irakiske partiet gradvis over til irakisk nasjonalisme; de fremhevet landets historiske og kulturelle røtter i Mesopotamia og kalifatet i Bagdad.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.