Wahhabitter, puritansk reformbevegelse i islam. Grunnleggeren, den hanbalittiske rettslærde Muhammad Ibn Abd al-Wahhab (1720–92), oppfordret de troende til å vende tilbake til «islams opprinnelige budskap», fordømte sufi-doktriner og sufi-praksis og gikk inn for en bokstavtro tolkning av Koranen og tradisjonen. I sin forkynnelse var han inspirert av Ahmad ibn Hanbal (780–855) (se hanbali-skolen) og Ibn Taymiyya (1263–1328). Han fikk mange tilhengere på Den arabiske halvøy, og bevegelsen vant politisk støtte hos en av de mektige klanlederne, Muhammad ibn Saud (1727–65) i Najd.

Omkring 1750 var wahhabittene den dominerende politiske og religiøse kraft på Den arabiske halvøy, og al-Saud-familiens makt nådde et høydepunkt ved erobringen av fyrstedømmet Riyadh i 1773. Derved var grunnlaget for den første Saudi-staten lagt. På tross av tyrkisk intervensjon (1811–18; 1838–40) og en rekke nederlag for wahhabittene, forble bevegelsen en maktfaktor og fikk sin renessanse på 1900-tallet, takket være wahhabi-lederen, senere kong Abd al-Aziz ibn Abd al-Rahman al-Saud (1879–1953), regnet som Saudi-Arabias grunnlegger. Fortsatt er wahhabittenes doktrine, tolket og anvendt av representanter for hanbali-skolen, et viktig grunnlag for religiøs og rettslig praksis i Saudi-Arabia.

Wahhabittenes strenge budskap fikk innflytelse i Midtøsten, Afrika og Sør-Asia, og wahhabi-inspirerte grupper er i dag aktive i den muslimske verden og i Vesten.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.