Sionisme er opprinnelig betegnelsen på det jødiske folkets ønske og håp om å vende tilbake til sitt gamle hjemland i landet Israel (Eretz Israel). Navnet er avledet av Sion (Zion), en av de jødiske betegnelsene på Tempelhøyden og byen Jerusalem.

Ideen har røtter helt tilbake til det babylonske eksil (586–538 fvt.) og ble forsterket etter Tempelets ødeleggelse i år 70 evt. og romernes gradvise fordrivelse av jødene fra Judea. Ønsket om å vende tilbake kommer til uttrykk hos profetene i Den hebraiske bibel, i messianske forestillinger, i den rabbinske litteraturen, i den jødiske liturgien og i folkloristiske tradisjoner. 

Moderne sionisme oppstod mot slutten av 1800-tallet som et svar på fortsatt diskriminering og økende antisemittisme i Europa, der den antijødiske propagandaen nå ikke lenger var begrenset til religiøse fordommer, men også dreide seg om de nye raseteoriene. De nye nasjonale strømningene i Europa førte til at også jødene begynte å betrakte seg selv som en nasjon med rett til et eget land. Pogromene i Russland 1881–82 førte til dannelsen av Hovevei Zion (Sions venner), som opprettet og støttet nye landbrukskolonier i Palestina.

Jødiske forfattere og tenkere (Moses Hess, Ascher Ginzberg, Martin Buber) søkte å revitalisere jødisk kultur og identitet med jødenes gamle hjemland som sentrum. Å gjenopplive hebraisk som talespråk ble en viktig del av denne ideen.

Den politiske sionismen ble grunnlagt av Theodor Herzl på den første sionistkongress i Basel i 1897, der Verdens Sionistorganisasjon (World Zionist Organization WZO) ble grunnlagt. Målet var «å skape et legalt og sikkert hjemsted for det jødiske folk i Eretz Israel». Jødisk nasjonalfond (Keren Kajemet LeIsrael) ble opprettet i Basel i 1901 med det formål å kjøpe land og opprette landbrukskooperativer i Palestina. Etter hvert ble aktivitetene utvidet til å omfatte utstrakt skogplanting, samt utbyggingen av den første nye jødiske byen, Tel Aviv.

Det første landet ble kjøpt allerede i 1905, og den første kibbutzen ble grunnlagt i Degania i 1905. Utover på 1900-tallet kom stadig nye bølger av jødiske innvandrere til Palestina, i all hovedsak fra Russland. Det ble grunnlagt stadig flere kibbutzer og kooperative landsbyer, moshaver. De første årene konsentrerte sionismen seg om å oppnå internasjonale garantier, ikke minst fra Tyrkia som den gang styrte Palestina.

Sionismen var i utgangspunktet en sekulær politisk bevegelse, men allerede i 1902 dannet organisasjonens ortodokse medlemmer en religiøs-sionistisk gren, Mizrahi, som skulle sikre at det nye jødiske samfunnet også fikk en tradisjonell religiøs karakter. Ultraortodokse ledere var sterke motstandere av den politiske sionismens idé, som de mente var å foregripe Guds vilje. Av realpolitiske grunner ble det likevel dannet en ultraortodoks politisk bevegelse kalt Agudat Israel, som senere skulle spille en viktig rolle i israelsk innenrikspolitikk.

Første verdenskrig endret den politiske situasjonen. Som et resultat av lange forhandlinger med Chaim Weizmann, som representant for WZO, og Nahum Sokolov, fremsatte den britiske utenriksminister Arthur J. Balfour den 2. november 1917 en deklarasjon som lovet å støtte opprettelsen av et nasjonalt hjem for jøder i Palestina og gi tillatelse til videre innvandring. Erklæringen ble overrakt til den britiske sionisten baron Lionel Walter Rothschild. De arabiske lederne motsatte seg i utgangspunktet ikke ideen om en jødisk hjemland, og jødene lovet å støtte opprettelsen av en større selvstendig arabisk stat i områder som tidligere lå under Det ottomanske riket.

Storbritannias og Frankrikes oppdeling av området endret dette, og Palestinas arabiske befolkning motsatte seg nå videre jødisk innvandring. Allerede i 1920 ga Folkeforbundet Storbritannia et formelt mandat til å styre Palestina ut fra Balfour-deklarasjonens forutsetninger. Avtalen ble ratifisert i juli 1922, og trådte i kraft den 29. september 1923. Samme år ble det tidligere Palestina delt. Områdene øst for elven Jordan ble nå kalt Transjordan, og fikk sin selvstendighet i 1946, fra 1949 under navnet kongeriket Jordan.  

I 1920 ble det opprettet en ny sionistisk organisasjon, Keren Hayesod, der flere av datidens kjente personligheter satt i ledelsen (Chaim Weizmann, Albert Einstein, Ze´ev Jabotinsky). Den nye organisasjonen tok hovedansvaret for finansieringen av jødisk immigrasjon til Palestina og utbyggingen av infrastruktur. Samme år ble det opprettet en jødisk fagorganisasjon i landet, Histadrut. Like etter ble det også opprettet en paramilitær organisasjon, Haganah, som skulle beskytte de jødiske landbrukskooperativene mot angrep fra landets arabiske befolkning.  

Jødenes interesser i Palestina skulle ivaretas av den nyopprettede organisasjonen Jewish Agency, som ble grunnlagt i 1929, med juridisk grunnlag fra Folkeforbundets mandat for Palestina. World Zionist Organizations leder, Chaim Weizmann, ble også den første leder av Jewish Agency. I mandattiden arbeidet Jewish Agency både med å motarbeide britiske restriksjoner på jødisk innvandring og med å støtte innvandring og bidra til bosetning og integrering.

Organisasjonen samlet også inn midler til opprettelsen av landbrukskooperativer, videre utbygging av infrastruktur, samt å fremme kontakt og kulturelt samarbeide mellom jødene i diasporaen  og de jødiske innbyggerne i Palestina. 

Alle de sionistiske organisasjonene anså kontakten med de jødiske diaspora-samfunnene som en viktig del av sitt virke, og støttet opprettelsen av nasjonale avdelinger, også i Norge. Norsk Zionistforening ble grunnlagt i Kristiania i 1912. Litt senere ble en tilsvarende forening dannet i Trondheim, og på 1930-tallet ble flere rene kvinneforeninger etablert.

Den moderne sionismen slo rot i USA gjennom opprettelsen av en Hibat Zion-forening (Kjærlighet til Zion) i 1882 til støtte for jødisk bosetting i Palestina. Sionismen møtte både teologisk begrunnet motstand fra ortodokse og sterk skepsis fra reformjøder, som fryktet at den sionistiske idé kunne hindre integrasjon i det amerikanske samfunnet. The Zionist Organization of America (ZOA) ble grunnlagt 1918 og inkluderte likevel de fleste amerikanske sionistiske grupper. Holocaust og Israels utsatte situasjon i Midtøsten har ført til at alle de tre store hovedretningene innen dagens jødedom støtter sionismen.

Da nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland, og forholdene for jøder ble stadig verre, økte den jødiske innvandringen til Palestina, til tross for at de fleste jøder foretrakk å utvandre til andre land i Europa. De sionistiske organisasjonene fikk likevel øket oppslutning.

I årene 1936 –39 fant det sted en større arabisk oppstand mot jødene i Palestina, noe som førte til at britene innførte strengere restriksjoner på jødisk innvandring. I 1936 ble Balfour-deklarasjonens målsetning lagt til side, og britene foreslo å dele Palestina, og gi den største delen til den arabiske befolkningen og kun en mindre del til landets jøder. Etter mange diskusjoner ble forslaget avslått av sionistene. Den arabiske siden avslo også. Planen ble senere oppgitt av britene.

Etter hvert innførte britene stadig strengere restriksjoner på jødisk innvandring og begrenset jødenes områder stadig mer, samtidig som de hevdet at Balfour-deklarasjonens mål allerede var oppfylt. I 1939 utformet britene det såkalte "White Paper", som hadde til hensikt å stoppe all jødisk immigrasjon etter 1944. Kun 75 000 jødiske immigranter skulle få innreise før den tid.

De vanskelige forholdene for jøder i Europa førte derfor til at sionistiske organisasjoner startet en utstrakt organisering av illegal innvandring til landet. I løpet av andre verdenskrig var det likevel forholdsvis få jødiske immigranter som nådde Palestina. Britene fanget opp mange båter med flyktninger og sendte dem til egne leire, blant annet på Mauritius

Den sionistiske bevegelsens motstand mot britene økte i etterkant av den kjente "Struma-affæren", der en båt med jødiske flyktninger fra Romania ble nektet visum til Palestina, og 764 jøder omkom. En fremtid under det britiske mandatet syntes umulig. Den jødiske undergrunnsbevegelsen, Irgun, forberedte seg på å kjempe for en egen stat i hele Palestina.

Også i de første årene etter andre verdenskrig, da overlevende fra jødeforfølgelsene i Europa trengte et nytt hjem, fortsatte britene å hindre jødisk innvandring. Overlevende fra holocaust som forsøkte å komme inn i Palestina, ble avvist og plassert i flyktningleire på Kypros og i Europa. Mange ble sent helt tilbake til leire i Tyskland. Sionismens mål ble derfor å intensivere arbeide for å opprette en jødisk stat der alle jøder kunne få et nytt og trygt hjem. En av de mest markante pådriverne for dette målet var David Ben-Gurion, som fra 1935 var formann i Jewish Agency.

I 1947 erklærte Storbritannia at de ville oppgi sitt mandat året etter og overdra Palestina-konflikten til FN. I november 1948 vedtok FN en plan for deling av Palestina i én arabisk og én jødisk stat, med Jerusalem, og et område rundt,som separat enhet under internasjonal kontroll. 14. mai 1948 erklærte sionistlederen David Ben-Gurion staten Israel for grunnlagt. Mindre enn 24 timer senere angrep Egypt, Jordan, Syria, Libanon og Irak den nye staten. Israel gikk seirende ut av denne krigen, som israelere kaller Frigjøringskrigen  og palestinerne kaller al-Nakba, "katastrofen". Den nye statens område ble større en forutsatt av den tidligere delingsplanen. Vest-Jerusalem og en smal korridor frem til den vestlige bygrensen ble israelsk, mens Vestbredden og Øst-Jerusalem tilfalt Jordan. En stor del av landets palestinske innbyggere forlot Israel. Forskere er ennå ikke samstemte i spørsmålet rundt i hvilken grad dette skjedde frivillig, ved press eller ved tvang.

Etter staten Israels opprettelse i 1948 ble Jewish Agency hovedansvarlig for immigrasjonen (aliya) til landet. Organisasjonen hadde utsendinger og kontorer i mange land som bisto potensielle jødiske immigranter med praktisk og økonomisk hjelp. 1952 ble World Zionist Organisation og Jewish Agency i praksis slått sammen, og fra 1954 utpekt som offisielle representanter for verdens jøder. 

Den 5. juli 1950 vedtok den israelske nasjonforsamlingen Knesset den såkalte Law of Return (tilbakevendingsloven) som skulle sikre alle jøder et nytt hjem i Israel. Hvem som skal regnes som jøder i henhold til denne  loven har vært omstridt, da sekulære og ortodokse myndigheter har ulik oppfatning av dette spørsmålet. Jøder kan derfor få opphold under Law of Return og israelsk statsborgerskap, men likevel ikke bli anerkjent som jøder av de ortodokse religiøse myndighetene.

I årene fra 1948 til 1952 kom det mer enn syv hundre tusen jødiske innvandrere og flyktninger, hovedsakelig overlevende fra holocaust, fra Øst-Europa og fra den muslimske verden. De fleste ble huset i store flyktningleire, og forholdene var svært vanskelige. Det ble likevel bygget et stort antall enkle boliger, både i landbrukskooperativer og i nye byer og tettsteder. Hus som hadde tilhørt flyktede palestinske innbyggere ble også tatt i bruk.

Fra 1948 har Jewish Agency og Keren Hayesod bistått mer enn tre millioner mennesker med å immigrere til Israel. Immigrantene er kommet fra alle verdensdeler og fra nesten alle land. Blant innvandrerne og flyktningene var det til sammen rundt 900 000 som måtte forlate sine hjem i de muslimske landene. De og deres etterkommere utgjør i dag rundt 50 prosent av Israels jødiske befolkning.

Med hjelp fra jødiske organisasjoner er det fra 1980-tallet og frem til i dag også kommet rundt 130 000 immigranter fra Etiopia, de såkalte falashas og falash mura. Etter 1989 har organisasjonene også bidratt til at det har kommet rundt en million innvandrere fra tidligere Sovjetunionen til Israel. 

Immigranter fra vestlige land har gjennomgående utgjort en mindre del av den totale innvandringen, men i de senere år har økende antisemittisme og overgrep mot jøder i Europa ført til av mange jøder velger å flytte til Israel.

Jewish Agency ser det i dag som sin hovedoppgave å fremme samhørighet og kulturelt samarbeide mellom den jødiske befolkningen i Israel og jødene i diasporaen. Undervisning og informasjon om det israelske samfunnet, dets kultur, ideer og politikk hører innunder Jewish Agency. Organisasjonen sender representanter til jødiske diaspora-samfunn for opplyse om hvordan man kan flytte til Israel. De arrangerer også studieprogrammer og språkkurs for unge mennesker, både i Israel og i diasporaen. Siden organisasjonen anser seg som representant for alle jøder, henvender de seg til jøder som tilhører alle de viktige retningene innen moderne jødedom, som moderne ortodokse, reformjøder og konservative jøder.

Innenfor ortodoks og ultraortodoks jødedom er det forskjellig syn på sionismen og staten Israel. Noen mindre grupper (som Neturei Karta og Satmar-hasidene) anerkjenner fremdeles ikke opprettelsen av en jødisk stat før Messias' komme. Andre ultraortodokse har likevel valgt å delta i Israels politiske liv i den hensikt å få gjennomført mest mulig av sine målsetninger. Mange ser på den politiske sionismen og statens opprettelse som en innledning til den messianske tiden. Til disse hører tilhengerne av teologien som læres ved Merkaz haRav Kook jeshiva i Jerusalem. Denne retningen lærer at også sekulær sionisme er gudsinspirert, og tjener til å fremme gjenoppreisningen av det jødiske folket i sitt eget land. 

Etter Yom Kippur-krigen i 1973, oppsto den religiøse sionistiske bosetterbevegelsen, kalt Gush Emunim (De troendes blokk), der tilhengerne hevdet at bosetning i de gamle jødiske kjerneområdene Juda og Samaria var en religiøs plikt. Gush Emunim ble aldri et organisert politisk parti, men forsøkte likevel å få innpass i Knesset gjennom å stille egne lister. Gush Emunim mistet mye av sin betydning utover på 1980-tallet, men bevegelsens ideer har fått innpass hos stadig flere religiøse grupper. 

Tilhengere av ideen om et "Storisrael" har nå representanter både blant bosettere, i Knesset, offentlige embeter og det militære. De ulike religiøse retningene blir lett synlige gjennom ytre kjennetegn, som valg av hodeplagget kipa. For eksempel vekker uttrykket «heklekipa» (kipa sruga)  Israel ofte assosiasjoner til religiøse sionister, aktivister og bosettere på Vestbredden

Israel har i dag flere høyreorienterte ortodokse og ultraortodokse bevegelser og partier som søker å fremme nasjonalistiske og religiøse krefter. De er i stadig endring og forandrer både navn, allianser og politiske mål. Mange kjemper om tilhengere og om plasser i Israels nasjonalforsamling. Dette skaper store politiske konflikter innad i den israelske befolkningen. 

Det finnes i dag ikke én eneste altomfattende sionisme. Synet på hvordan den jødiske staten skal se ut i fremtiden, og hvem som skal bo der, varierer sterkt. Mange støtter den sionistiske ideen om jødisk innvandring, men ønsker en liberal sosial stat med like rettigheter for alle dens borgere. Andre, både religiøse og sekulære israelere, foretrekker en tostatsløsning. Det finnes også jøder, både i Israel og diasporaen, som oppfatter seg selv som "post-sionister" eller anti-sionister og ønsker et land der religion og nasjonalitet ikke skal være et viktig kriterium. Mange israelere ser nå mer på seg selv som borgere av en land i Midtøsten fremfor å identifisere seg med jødene i diasporaen.

Etter staten Israels grunnleggelse har både muslimske land og anti-sionister både på politisk høyre- og venstresiden i Vesten drevet en økende antisionistisk propaganda. I 1975 vedtok FNs hovedforsamling resolusjon 3379, som sa at sionisme er en form for rasisme og rasediskriminering. 72 land stemte for og 35 i mot. 32 land avholdt seg fra å stemme. I 1991 ble resolusjonen trukket tilbake ved FNs hovedforsamlings resolusjon 46/86. 111 land stemte for og 25 i mot. 13 land avholdt seg fra å stemme. 15 land var ikke til stede ved avstemmingen. I 1998 uttalte daværende generalsekretær i FN, Kofi Annan, at Resolusjon 3379 måtte betegnes som et lavpunkt i De forente nasjoners historie. 

I mange lands medier, og politiske debatter blir betegnelsen sionist likevel assosiert med ord som "okkupant", "undertrykker", og i de senere år også med nazist. Boikottaksjoner mot innkjøp av israelske varer og motstand mot å bruke israelske forskere sprer om seg i Vesten, også i Norge.

Slagordet Zionist Occupied Government (ZOG) kopler israelerne og "jødene" til gamle antisemittiske forestillinger om jødenes ønske om å styre verden. Land som Iran underbygger slike forestillinger, og bøker som Sions vises protokoller selges fritt i muslimske land. Sammenlikninger av Israels behandling av palestinerne og nazistenes utryddelse av jødene vekker sterke reaksjoner i jødiske miljøer.

  • Berg Eriksen, Trond; Harket, Håkon; Lorenz, Einhart: Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag. N.W. Damm&søn, Oslo 2005.
  • Dieckhoff, Alain: Invention of a Nation. Zionist Thought and the Making of Moderns Israel, Hurst&Co, London,New York 2003. 
  • Harket, Håkon: Jødestaten. Historien om en moderne idé. Universitetsforlaget, Oslo 2001.
  • Hertzberg, Arthur: The Zionist Idea: A Historical Analysis and Reader. Jewish Publication Society, Philadelphia 1997 (1959).
  • Morris, Benny: The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited. Cambridge 2004.
  • Pappe, Ilan: The Idea of Israel: A history of Power and Knowledge. Verso, London 2014.
  • Rubinstein, Amnon: The Zionist Dream Revisited: From Herzl to Gush Emunim and Back. Schocken Books. 1984.
  • Taub, Gadi: The Settlers: And the struggle and the Meaning of Zionism. Yale University Press, New Haven 2010.
  • Yakobsen, Alexander Israel; Rubinstein, Amnon: Israel and the Family of Nations: The Jewish Nation-State and Human Rights (Israeli History, Politics and Society. Routledge, Oxford 2010.
  • Silberstein, Laurence J, (red.):The Postzionism Debates: Knowledge and Power in Israeli Culture. Routledge, Oxford 1999.
  • Zertal, Edith & Elder, Akiva: Lords of the Land: The War over Israels Settlements in the Occupied Territories. Nation Books, New York. 2007.
  • Vital, David: the Origins of Zionism. clarendon Press, Oxford, New York 1980.
  • Vital, David: A Political History og the Jews in Europa 1798–1939. (Oxford History of Modern Europe), Oxford 2001.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.