sionisme

Sionisme, betegnelse på det jødiske folks ønske og håp om å vende tilbake til Jerusalem og landet Israel (Eretz Israel eller Sion). Ideen har røtter tilbake til det babylonske eksil (586–538 fvt.) og kommer til uttrykk hos profetene i Den hebraiske bibel, i messianske forestillinger, i den jødiske liturgien og i folkloristiske tradisjoner. 

Moderne sionisme oppstod mot slutten av 1800-tallet som et svar på fortsatt diskriminering og økende antisemittisme i Europa, der den antijødiske propagandaen nå også dreide seg om folk og rase. De nye nasjonale strømningene i Europa førte til at også jødene begynte å betrakte seg selv som en nasjon med rett til et eget land. Pogromene i Russland 1881–82 førte til dannelsen av Hovevei Zion (Sions venner), som opprettet og støttet nye landbrukskolonier i Palestina.

Jødiske forfattere og tenkere (Moses Hess, Ascher Ginzberg, Martin Buber) søkte å revitalisere jødisk kultur og identitet med jødenes gamle hjemland som sentrum. Å gjenopplive hebraisk som talespråk ble en viktig del av denne ideen.

Den politiske sionismen ble grunnlagt av Theodor Herzl på den første sionistkongress i Basel i 1897, der World Zionist Organization (Verdens Sionistorganisasjon) ble grunnlagt. Målet var «å skape et legalt og sikkert hjemsted for det jødiske folk i Eretz Israel (landet Israel)». Jewish National Fund (Det jødiske nasjonalfond) ble opprettet i 1902 med det formål å kjøpe land og opprette landbrukskooperativer. Det første landet ble kjøpt allerede i 1905, og utover på 1900-tallet kom stadig nye bølger av jødiske innvandrere til Palestina.

Sionismen var i utgangspunktet en sekulær politisk bevegelse, men allerede i 1902 dannet organisasjonens ortodokse medlemmer en religiøs-sionistisk gren, Mizrahi, som skulle sikre at det nye jødiske samfunnet også fikk en tradisjonell religiøs karakter. Ultraortodokse ledere var sterke motstandere av den politiske sionismens idé, som de mente var å foregripe Guds vilje. Av realpolitiske grunner ble det likevel dannet en ultraortodoks politisk bevegelse kalt Agudat Israel, som senere skulle spille en viktig rolle i israelsk innenrikspolitikk.

De første årene konsentrerte sionismen seg om å oppnå internasjonale garantier, ikke minst fra Tyrkia som dengang styrte Palestina. Den første verdenskrig endret den politiske situasjonen. Som et resultat av lange forhandlinger med Chaim Weizmann og Nahum Sokolov fremsatte den britiske utenriksminister Arthur J. Balfour i 1917 en deklarasjon som lovet å støtte opprettelsen av et nasjonalt hjem for jøder i Palestina.

I 1922 gav Folkeforbundet Storbritannia et formelt mandat til å styre Palestina ut fra Balfour-deklarasjonens forutsetninger. Jødenes interesser skulle ivaretas av den nyopprettede organisasjonen Jewish Agency. World Zionist Organizations leder Chaim Weizmann ble også den første leder av Jewish Agency. I mandattiden arbeidet Jewish Agency både med å motarbeide britiske restriksjoner på jødisk innvandring og med å støtte innvandring og bidra til bosetning og integrering.

Etter staten Israels opprettelse i 1948 ble Jewish Agency hovedansvarlig for immigrasjonen til landet. Fra 1948 har Jewish Agency bistått mer enn 2 millioner mennesker med å immigrere til Israel, blant disse kom rundt 900 000 fra muslimske land. Etter 1989 har organisasjonen også bidratt til at det har også kommet rundt 1 million innvandrere fra tidligere Sovjetunionen til Israel.

Den moderne sionismen slo rot i USA gjennom opprettelsen av en Hibat Zion-forening (Kjærlighet til Zion) i 1882 til støtte for jødisk bosetting i Palestina. Sionismen møtte både teologisk begrunnet motstand fra ortodokse og sterk skepsis fra reformjøder, som fryktet at den sionistiske idé kunne hindre integrasjon i det amerikanske samfunnet. The Zionist Organization of America (ZOA) ble grunnlagt 1918 og inkluderte likevel de fleste amerikanske sionistiske grupper. Holocaust og Israels utsatte situasjon i Midtøsten har ført til at alle de tre store hovedretningene innen dagens jødedom støtter sionismen.

Innenfor ortodoks og ultraortodoks jødedom er det forskjellige syn på sionismen og staten Israel. Noen mindre grupper (som Neturei Karta og Satmar-hasidene) anerkjenner ikke opprettelsen av en jødisk stat før Messias' komme. Andre ser på den politiske sionismen og statens opprettelse som en innledning til den messianske tiden. Til disse hører tilhengerne av teologien som læres ved Merkaz Harav Yeshiva i Jerusalem og den religiøse bosetterbevegelsen Gush Emunim (i dag kalt Yesha Council), der man betrakter bosetning i de gamle jødiske kjerneområdene Juda og Samaria som en religiøs plikt. Jødiske religiøse ledere har i dag likevel forskjellig syn på Israels tilbaketrekning fra Vestbredden.

I de senere tiår har både muslimske land og antisionister både på politisk høyre- og venstreside drevet en økende antisionistisk propaganda. FNs hovedforsamling vedtok i 1975 i resolusjon 3379 at sionisme er en form for rasisme og rasediskriminering. 72 land stemte for og 35 i mot. 32 land avholdt seg fra å stemme. I 1991 ble resolusjonen trukket tilbake ved FNs hovedforsamlings resolusjon 46/86. 111 land stemte for og 25 i mot. 13 land avholdt seg fra å stemme. 15 land var ikke til stede ved avstemmingen.

• jøder
• jødeforfølgelser
• Palestina
• Israel