Operation Iraqi Freedom

Den USA-ledede invasjonen var begrunnet i kampen mot terror som ble innledet med Operation Enduring Freedom (OEF) i Afghanistan i 2001. Den amerikanske ledelsen identifiserte Irak som en støttespiller for internasjonal terrorisme, og søkte å knytte Saddam Hussein til al-Qaida og Osama bin Laden. President Bush – og hans fremste internasjonale støttespiller, Storbritannias statsminister Tony Blair – begrunnet videre invasjonen med at Irak var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen. Ingen av disse forholdene medførte riktighet.

En bakenforliggende hensikt med regimeskiftet for de såkalte neokonservative kretsene i USA var dels å sikre landets innflytelse i Persiabukta (Golfen), herunder ved å ta kontroll over Iraks  oljeressurser, dels å bidra til en demokratisering i Midtøsten – gjennom å gjøre Irak til et eksempel. Til dette hørte oppfatningen av at det var noe ugjort etter den USA-ledede invasjonen av Irak, i den andre Golfkrigen i 1991, da presidents far – daværende president George H. W. Bush – valgte ikke gå for regimeskrifte, og derfor heller ikke støttet opprøret som den gang brøt ut mot Saddam Hussein. USA bidro deretter med å legge press på det irakiske regimet gjennom FNs sanksjoner mot landet, inklusive patruljering av to flyforbudssoner, også ved militære angrep.

Angrepet på Irak i 2003 var ikke hjemlet fra FNs sikkerhetsråd eller i folkeretten for øvrig. Den oppfølgende stabiliseringsfasen hadde derimot FN-mandat. Dette ble gitt ved Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 1483 (2003), vedtatt 22. mai, som blant annet oppfordret medlemslandene til å bistå i gjenoppbyggingen av Irak, og å legge grunnlaget for gjenopprettet stabilitet og sikkerhet; deretter nr. 1511 (2003), vedtatt 16. oktober, som autoriserte en flernasjonal styrke å ta i bruk alle nødvendige midler for å bidra til sikkerhet og stabilitet. Begge ble vedtatt med henvisning til FN-paktens kapittel VII.

Deretter ble flere relevante resolusjoner vedtatt, blant dem nr. 1546 (2004), som formidlet ønsket fra den påtroppende irakiske overgangsregjeringen om at styrken skulle bli stående – i partnerskap med irakiske styrker. Den slo fast at okkupasjonen av Irak opphørte samtidig med at suvereniteten ble overført til den utnevnte interimsregjering per 30. juni 2004. Deretter ble den flernasjonale styrkens mandat årlig vedtatt, etter anmodning fra Iraks regjering, til det utløp i 2009.

Operation Iraqi Freedom hadde i utgangspunktet et sett amerikanske mål knyttet til kampen mot terror som hovedoppgave. Først og fremst å framtvinge et regimeskifte, dernest særlig kartlegging og kamp mot terrornettverk og identifisering og ødeleggelse av masseødeleggelsesvåpen.

I den påfølgende stabiliseringsfasen var oppdraget vesentlig å bidra til sikkerhet og stabilitet etter krigen – som en forutsetning for en politisk, økonomisk og sosial gjenoppbygging. Til dette hørte å støtte den politiske overgangen, inklusive demokratiske valg. En sentral del av oppdraget var å bidra til oppbyggingen et nytt irakisk sikkerhetsregime, med politi og forsvar, og sammen med dette forhindre terrorisme.

Den multinasjonale styrken hadde også som oppgave å bidra til sikkerhet for den sivile FN-operasjonen i Irak, UN Assistance Mission in Iraq (UNAMI).

Den amerikanske regjeringen søkte legitimitet for sitt planlagte angrep på Irak med et vedtak i FNs sikkerhetsråd, men nådde ikke fram med argumentasjonen om at regimet innebar en internasjonal sikkerhetstrussel fordi det hadde masseødeleggelsesvåpen. En hovedårsak var at FNs våpeninspektører ikke hadde funnet bevis for eksistensen av slike våpen, men snarere mente at Iraks evne i så måte var sterkt redusert etter Golfkrigen i 1991. USA, med politisk støtte særlig fra Spania og Storbritannia, gikk derfor videre uten FNs tilslutning om en militær aksjon.

Da Saddam Hussein ikke etterkom USAs krav om å forlate Irak, ble invasjonen iverksatt 20. mars 2013. Framrykkingen mot Bagdad møtte begrenset motstand, og hovedstaden ble tatt 10. april. I en tale 1. mai erklærte president Bush krigen for over. OIF gikk da over i en ny fase, for å støtte det nye styringsrådet (Coalition Provisional Authority, CPA) og for å sikre opprettelsen av den irakiske overgangsregjeringen (Iraqi Governing Council, IGC). CPA ble fra mai ledet av ambassadør Paul Bremer, som erstattet det midlertidige Office of Reconstruction and Humanitarian Assistance, ledet av generalløytnant Jay Garner. OIF endret deretter karakter, med vekt på stabilisering av situasjonen, som grunnlag for en demokratiseringsprosess som i 2005 inkluderte parlamentsvalg.

Koalisjonsstyrkene ble samlet under amerikansk ledelse, og besto ved operasjonens start av fire land som deltok i kamphandlingene under invasjonen: Australia, Polen, Storbritannia og USA. Spania sluttet seg til feltoperasjonen, vesentlig med humanitære oppgaver. I alt 44 land sluttet seg til koalisjonen, uten å delta med styrker under invasjonen.

Kuwait var oppmarsjområdet for invasjonsstyrkene i sør; en flåtestyrke samlet seg i Golfen. Den opprinnelige planen om innsetting også gjennom Tyrkia måtte fravikes da det tyrkiske parlamentet ikke godkjente bruk av landets territorium for å åpne en front i nord. I alle de tre operasjonsområdene – sør, vest og nord – ble det tidlig, og til dels før krigen startet, satt inn spesialsoldater. USA sendte fallskjermstyrker til de kurdiske selvstyreområdene; kurdiske Peshmerga var en alliert i krigen.

Krigen: OIF startet invasjonen med luftangrep på Bagdad, og mot det irakiske forsvarets kommando- og kontrollsystem, 20. mars 2003 – støttet av beskytning med Tomahawk-missiler fra fartøyer i Persiabukta. Samme dag ble bakkeoperasjonen startet, og dermed også de amerikanske styrkenes framrykking mot hovedstaden. Allierte styrker deltok i sør, blant annet i kamper om Basra og Umm Qasr, som ble besatt av britiske styrker. Amerikanske styrker tok kontroll med Bagdad 10. april, og Baath-regimet gikk i oppløsning. Deretter pågikk mindre kamper for å sikre kontroll over gjenværende områder, inklusive Tikrit. Allierte styrker tok tidlig kontroll med Iraks oljeinstallasjoner og prioriterte institusjoner.

Se også artikkelen Irak-krigen 2003.

Stabiliseringen: OIF gikk etter invasjonsfasen, fra mai 2003, over i en stabiliseringsfase, og koalisjonen fikk fra 22. mai mandat fra FN, med hovedvekt på å legge til rette for sikkerhet og stabilitet som grunnlag for politiske endringer og humanitær innsats, herunder å sikre etableringen av et nytt styre, med en irakisk overgangsregjering.

En hovedoppgave etter regimeskiftet var å finne og tilfangeta medlemmer av det gamle regimet, ikke minst Saddam Hussein. 22. juli 2003 ble hans to sønner Uday og Qusay drept i kamp med amerikanske styrker. Den avsatte presidenten ble selv funnet 13. desember 2003, gjennom Operation Red Dawn som ble iverksatt spesielt for å ta ham til fange, for deretter å bli stilt for irakisk rett og henrettet i 2006.

En hovedoppgave var å lokalisere masseødeleggelsesvåpen, og en egen Iraq Survey Group (ISG) ble satt inn for å finne slike. Den konkluderte i 2004 med at Irak ikke lenger hadde slike våpen.

OIF ble raskt utfordret av en forverret sikkerhetssituasjon som følge av væpnet motstand mot okkupasjonen og de internasjonale styrkene, etter hvert også av terrorgrupper. Én viktig årsak til den væpnede motstanden var at lederen for det nye styringsrådet, Paul Bremer, besluttet å oppløse de irakiske sikkerhetsstyrkene, så vel som å avskjedige offentlig ansatte med tilhørighet til det avsatte Baath-regimet. Dette førte til misnøye, og til at en rekke personer med tilgang på våpen og erfaring fra våpenbruk, sluttet seg til motstanden. De fleste av disse var sunnier, og motstanden tiltok etter hvert som det nye irakiske regimet, dominert av sjiiaer, tok over styringen av landet. De sosiale og sikkerhetsmessige forholdene bidro også til utstrakt kriminalitet, inklusive kidnappinger, med påfølgende henrettelser. Kidnapping av utlendinger var vesentlig politisk motivert, og det ble stilt krav til deres hjemland om at de skulle trekke sine tropper ut av Irak.

Voldsutøvelsen ble dels rettet mot koalisjonsstyrkene, dels mot irakiske sikkerhetsstyrker – og sivilbefolkningen. Angrepene ble i hovedsak utført gjennom attentater, i form av hjemmelagede bomber, etter hvert stadig oftere fra selvmordsbombere. Den tiltagende motstanden (’insurgency’) ble utført av flere grupper, og førte til at OIF også i stabiliseringsfasen måtte iverksette en rekke offensive operasjoner, framfor alt utført av de amerikanske styrkene.

Utenlandske jihadister søkte seg til Irak som et foretrukket område for å angripe USA. Blant annet ble det i 2004 opprettet en egen del av al-Qaida-nettverket, al-Qaida in Iraq (AQI), hvorfra Den islamske stat (IS) senere sprang ut. OIF fikk derfor i betydelig grad preg av kontraterror-virksomhet.

Operasjonen klarte derfor ikke å skape den tilsiktede sikkerhet og stabilitet. Tvert imot forverret sikkerhetssituasjonen seg i flere år, til den stabiliserte seg mot slutten av tiåret. I 2005 ble det registrert 34 131 angrep mot koalisjonsstyrken; mot 26 496 i 2004. Motstanden kom særlig til uttrykk i de sentrale deler av Irak; områder der de sunni-dominerte opprørerne hadde sterkest fotfeste. Sikkerhetssituasjonen var overveiende bedre sør i landet, samt i de kurdisk-kontrollerte delene i nord.

Amerikanske styrker gikk, sammen med irakiske avdelinger, flere ganger til større angrep mot irakiske opprørere, blant annet i Al Fallujah og Mosul, 2003–04. På grunn av det stigende antallet angrep særlig på de amerikanske styrkene, kunngjorde president Bush i januar 2007 innsetting av ytterligere fem brigader, ca. 20 000 soldater, i Irak. Disse bidro, sammen med irakiske styrker, til en større offensiv, den såkalte ’surge’, mot opprørerne – som førte til en nedgang i angrepene.

Av politisk betydning for operasjonen var avsløringene i 2004 om amerikanske soldaters mishandling av fanger i Abu Ghraib-fengslet. Den bidro ytterligere til å diskreditere særlig de amerikanske, men også de internasjonale styrkenes, tilstedeværelse i Irak.

Norges deltakelse i OIF var gjenstand for betydelig debatt og politisk uenighet. Norge besluttet ikke å delta i koalisjonsstyrken som sto bak invasjonen av Irak, da denne ikke var forankret i folkeretten. Etter at Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 1483 (2003) ble vedtatt 22. mai 2003, bekjentgjorde statsminister Kjell Magne Bondevik at forutsetningene for å bidra i en stabiliseringsstyrke var oppfylt, og at Norge kunne bidra uten dermed å bli en del av okkupasjonsmakten.

Mens hoveddelen av det norske bidraget, ingeniørkompaniet, ble trukket ut etter et år, ble et mindre antall stabsoffiserer stående, og denne deltakelsen ble del av den politiske debatten opp mot stortingsvalget 2005. Den nye rød-grønne regjeringen som overtok besluttet at hele deltakelsen i OIF skulle opphøre. Allerede før valget og regjeringsskiftet hadde Bondevik-regjeringen tatt en tilsvarende beslutning.

Det norske styrkebidraget besto av det forsterkete pansrede ingeniørkompaniet Telemark Engineer Squadron (TES), i hovedsak stilt av Telemark bataljon, som hovedbidrag, en mindre gruppe stabsoffiserer ved de britiske og polske divisjons-hovedkvarterene, samt en kontingentledelse – støttet av et element fra Forsvarets etterretningstjeneste.