Al-anfal; betegnelse brukt av det irakiske Baath-regimet  om dets militære operasjoner (kampanje) mot kurdere og andre etniske grupper i Nord-Irak, 1987–88. Kampanjen fikk navn etter Koranens vers 8, al-anfal, som handler om at de troendes krigsutbytte som tilhører de vantro.

Kampanjen er blitt stående som et av Baath-regimets mest omfattende voldsangrep mot sine politiske motstandere generelt, og mot kurderne spesielt. Et stor antall sivile ble drept eller internert. Antall drepte er usikker; opp til 182 000 ifølge den kurdiske selvstyreregjeringen i Irak.

Anfal-kampanjen er ansett som et folkemord av internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner så vel som av Iraks domstol for krigsforbrytelser.

Massoud Barzani, nåværende leder av de kurdiske selvstyreområdene i Nord-Irak, bærer kiste med en av de drepte i anfal-kampanjen i Barzan-området. 

Begravelse av Kurdistan photo. CC BY 2.0

Operasjonene var rettet mot flere grupper, men framfor alt kurderne. Konflikten mellom disse og de irakiske sentralmyndighetene har en lang historie, men den utløsende årsaken til Anfal-kampanjen var kurdernes allianse med Iran fra 1986, altså midt under den første Golfkrigen (1980–88). Baath-regimets iverksatte kampanjen som hevn for at kurderne samarbeidet med Iran. Samtidig var den ment som et endelig oppgjør med kurderne i Irak.

Kurdernes konflikt med staten Irak har på den ene siden vært kjennetegnet av den arabiske statens uvilje til å komme med innrømmelser av kulturelle og politiske rettigheter. På den annen side er den preget av kurdisk opprør og motstand hver gang forhandlinger med den irakiske staten har brutt sammen eller når statens kontroll ble svekket. Det siste kurdiske opprøret før Golfkrigen fant sted i 1974–75. Iran støttet da deres militære kamp mot Bagdad-regjeringen, men opphørte da Irak og Iran inngikk den såkalte Algier-avtalen i 1975. Den innebar blant annet at området Shatt al-Arab skulle avstås til Iran mot at landet stanset sin støtte til kurderne i Nord-Irak.

Kurdistans demokratiske parti (KDP), som kontrollerte nordlige deler av Nord-Irak, hadde allerede fra 1983 innledet et militært samarbeid med Iran, blant annet under iranernes okkupasjon av den irakiske grensebyen Haj Omran.

Anfal-kampanjen besto av flere koordinerte militære framrykkinger (operasjoner) innenfor geografisk avgrensede områder. Den irakiske hæren iverksatte i alt fem slike, i forskjellige deler av de kurdiske områdene. De første fire var rettet mot områder langs grensene til Iran, kontrollert av Kurdistans patriotiske union (PUK). Den femte og siste fant sted i KDP-kontrollerte områder lengst nord, langs den irakisk-tyrkiske grensen.

Selv om kampanjen var ment å bestå av fem faser, besto den av åtte operasjoner. Årsaken var at hæren møtte stor motstand fra de kurdiske styrkene – peshmerga – under den femte operasjonen.

President Saddam Hussein ga øverstkommanderende for hæren, Ali Hassan al-Majid, alle fullmakter. Kjemiske våpen ble tatt i bruk i utstrakt omfang. Stridsgass ble tatt i bruk;  gass ble typisk skutt med artillerigranater noen timer før hærstyrker rykket inn. Gassen drepte og såret mange, og virket dessuten sterkt demoraliserende. Det er dokumentert at Irak gjennomførte minst 40 angrep med kjemiske våpen under kampanjen. Mest kjent er angrepet mot landsbyen Halabja.  5 000–7 000 mennesker mistet livet under gassangrepet i Halabja i mars 1988. Selv om Halabja ikke var definert som en del av Anfal-operasjonene, er angrepet i ettertid blitt selve symbolet på det irakiske regimets overgrep mot sivile.

Langt de fleste drept under Anfal – og i Halabja – var kurdere. Men også mange fra andre etniske og religiøse grupper, som armenere, yezidier og kristne assyrere, ble angrepet og drept. Særlig menn mellom 15 og 70 år ble henrettet og lagt i massegraver. I enkelte områder der hæren møtte sterk motstand fra peshmerga ble også barn og kvinner henrettet.

Et mål for regimet var å fjerne livsgrunnlaget på landsbygda, i et forsøk på å få bedre kontroll – og å frata motstandere områder med støtte, hvorfra de kunne operere. I alt 4049 landsbyer ble jevnet med jorda og 1,5 millioner kurdere tvangsflyttet. Dette kom i tillegg til omkring 1400 landsbyer som ble ødelagt på slutten av 1970-tallet, som var en del av Baath-regimets arabiseringspolitikk i Nord-Irak.

En rettssak mot de ansvarlige for kampanjen ble åpnet 2006, gjenåpnet 2007. al-Majid var en av tre som ble dømt til døden for folkemord; Saddam var i mellomtiden henrettet for krigsforbrytelser.

  • Hardi, Choman (2011). Gendered Experiences of Genocide: Anfal Survivors in Kurdistan-Iraq. London: Ashgate.
  • Middle East Watch (1992). Genocide in Iraq, the Anfal Campgain Against the Kurds, Human Rights Watch. Les rapporten hos Human Righs Watchs
  • Meiselas, Susan. (1997). Kurdistan: In the Shadow of History. Random House.
  • Randal, Jonathan C. (1998). After Such Knowledge, What Forgiveness?: My Encounters with Kurdistan, Westview Press.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.