Vind i høstfarget bjørketre av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

vind

Noen av de mest vanlige vindsystemene på Jorden.

Av /Store norske leksikon ※.

Vind er luft i bevegelse. Oftest er det snakk om bevegelse langs jordoverflaten, altså horisontalt. Med vindretningen mener vi den retning det blåser fra; nord, nordøst, og så videre. Vinden kan også bevege seg oppover (oppvind) eller nedover (fallvind).

Hvorfor blåser det?

All vind skyldes egentlig horisontale forskjeller i temperatur. Det blåser mest om vinteren når temperaturforskjellen er størst mellom ekvatorstrøkene og polarområdene, og mellom de kalde kontinentene og det tempererte havet.

Den mer direkte årsaken til vind er forskjeller i lufttrykket (trykkgradienten). Vind blåser fra høytrykk mot lavtrykk. Jo sterkere trykkgradienten er, desto sterkere blir vinden. Vinden forsøker å jevne ut trykkforskjellene ved å blåse rett fra høyt til lavt trykk, men på grunn av jordrotasjonens avbøyende kraft (corioliskraften), vil luften avbøyes mot høyre på den nordlige halvkule og mot venstre på den sørlige. Vinden danner en vinkel med isobarene på 0–20° over havet, og 20–40° over land, på grunn av økt friksjon.

Forskjellige steder på jorden er det mer eller mindre faste vindretninger, se vestavindbelter, monsun og passat.

Vindretningen ved bakken skyldes et komplisert samspill mellom flere faktorer. Svake vinder har en tendens til å blåse parallelt med kyst-, fjord-, dal- og fjellkjederetningen. Ved sterkere vinder kan luften presses over fjellkjederygger og ned i lavlandet, og det kan bli føn og bora. Vindretningen kan også skifte med klokken, se solgangsvind og berg- og dalvind.

Vindfarten

Vindsurfing
Av /Shutterstock.

Vindfarten oppgis i meter per sekund (m/s), knop eller kilometer per time (km/t). Begrepet vindhastighet omfatter i streng forstand både fart og retning, men brukes ofte bare om fart.

Både i forbindelse med observasjoner og værvarsler har en internasjonal vindskala stor utbredelse. Den bygger på Beauforts vindskala, som opprinnelig ble tatt i bruk først på 1800-tallet av den britiske admiral Francis Beaufort (1774–1857). Skalaen bygde opprinnelig på vindens virkning på seilfartøyer og er senere tilpasset instrumentmålinger av vindhastigheten. Vind angitt i skalaintervaller kalles gjerne vindstyrke.

Måling av vind

I forbindelse med meteorologiske observasjoner og varsler gis, etter internasjonal overenskomst, vindens middelverdi for 10 minutter, som også ligger til grunn ved bruk av Beauforts vindskala.

Maksimale vindkast (engelsk gust) er definert som den høyeste middelverdien over 3 sekunder. Over havet er det ved storm cirka 30 prosent høyere vindkast enn middelvind, over skog og byer cirka 100 prosent (noen ganger mer), men da er også middelvinden kraftig redusert. Når luften er ustabil, slik som ved byger, er vinden ekstra ujevn og farten varierer med bygeskyene.

Vindens fart øker med høyden. Nede på selve bakken er farten null, mens økningen skjer raskt de første meterne. Videre oppover øker farten, men ikke like raskt. Det er internasjonalt bestemt at vindmålinger for værvarslings- og klimaformål skal gjøres 10 meter over bakken. I noen hundre meters høyde dreier vindretningen etter hvert til høyre (på den nordlige halvkule), men i nærheten av åser, fjell og fjellkjeder er vinden i stor grad styrt av terrenget, og høydeendringen kan arte seg annerledes. Oftest svekkes vinden i komplisert terreng, men forsterkning finnes over pass, nes og topper og kan også forekomme på le-siden av fjell, se fallvind.

I høyere luftlag er vindvariasjonen bestemt av de storstilte temperaturforholdene, slik at vinden i stor høyde blåser med kald luft til venstre (nordhalvkulen) og med større styrke jo større de horisontale temperaturforskjellene er.

Sterk vind

Skilt som viser stengt bru grunnet sterk vind (vindfart 30 m/s).
Vindfart

Den gjennomsnittlige vindhastigheten over kontinentene er bare noen få meter i sekundet; selv over havet og ved kysten er så høy vindhastighet som 10 m/s (36 km/t) en sjeldenhet. Et årsgjennomsnitt på hele 19,4 m/s (sterk kuling) er målt i Cape Denison sør for Australia, en av utfallsportene for den kalde luften fra indre Antarktis.

I de høyere nivåer av troposfæren på våre breddegrader er det vanlig med hastigheter på 25–50 m/s, mens ytterligheter som ca. 150 m/s har vært målt. Store vindstyrker av kortere varighet opptrer gjerne i forbindelse med lavtrykk. I tropiske stormer og orkaner går hastigheten ofte opp i 25–50 m/s, i den tempererte sones lavtrykk 15–30 m/s. Høyere ekstremverdier forekommer, men uhyre sjelden; i et tropisk lavtrykk ved Guam i 1997 skal det være målt vindkast på 105 m/s. De (lokalt) største vindstyrkene i verden forekommer i tornadoer; de antas å kunne nå opp i 160 m/s.

De sterkeste middelvindene i Norge er i regelen ikke målt fordi de tradisjonelle vindmålernes måleområde har vært overskredet. Den sterkeste vind man kjenner til i nyere tid inntraff under Nyttårsorkanen i 1992; ved interpolasjoner er man kommet frem til at det da var ca. 45 m/s i middelvind og ca. 60 m/s i vindkastene på utsatte fyr. Se også Norge (klima).

Skader

Mindre vindskader opptrer når farten i vindkastene overskrider 20 m/s, mens skader på tak, betydelig vindfall og lignende kommer når den øker til 30 m/s. Over 40 m/s kan skadene bli store. Skadene avhenger selvsagt av bygningenes geometri og styrke, og en storm gjør vanligvis mer skade hvis den forekommer i regioner der det vanligvis blåser lite.

Ekstremvær kan gjøre betydelig skade over større områder. Lokalt kan det i Norge også være vindskader i forbindelse med le-virvler og fjellbølger i ellers moderate stormer, samt lokale tromber i sommerhalvåret.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg