Vind er luft i bevegelse. Oftest er det snakk om bevegelse i forhold til jordoverflaten, altså horisontalt. Vinden kan også bevege seg oppover (oppvind) eller nedover (fallvind).

Med vindretningen mener vi den retning det blåser fra. I meteorologisk tjeneste gis vindretningen i grader (rettvisende), i værvarsler oftest i kompassretninger – nord, nordøst osv.

All vind skyldes egentlig horisontale temperaturforskjeller. Det blåser gjennomgående mest om vinteren når temperaturforskjellen er størst mellom ekvatorstrøkene og polaregnene og mellom de kalde kontinentene og det tempererte havet.

Den mer direkte årsak til vind er forskjeller i lufttrykket (trykkgradient). Vinden blåser fra høytrykk mot lavtrykk. Jo sterkere trykkgradienten er, desto sterkere blir vinden. Vinden forsøker å jevne ut trykkforskjellene ved å blåse rett fra høyt til lavt trykk, men på grunn av jordrotasjonens avbøyende kraft (corioliskraften), vil luften avbøyes mot høyre på den nordlige halvkule og venstre på den sørlige. Vinden danner en vinkel med isobarene på 0–20° over havet, og 20–40° over land, pga. økt friksjon.

Forskjellige steder på jorden er det mer eller mindre faste vindretninger, se klima, vestavindbelter, monsun og passat.

Vindretningen ved bakken skyldes et komplisert samspill mellom flere faktorer. Det vil særlig ved svake vinder være en tendens til at vinden blåser parallelt med kyst-, fjord-, dal- og fjellkjederetningen. Ved sterkere vinder kan luften presses over fjellkjederygger og ned i lavlandet, og det kan bli føn og bora. Vindretningen kan også skifte med klokken, se solgangsvind og berg- og dalvind.

Vindfarten oppgis i m/s, knop eller km/h. Begrepet vindhastighet omfatter i streng forstand både fart og retning, men brukes ofte bare om fart.

Både i forbindelse med observasjoner og varsler har en internasjonal vindskala stor utbredelse. Den bygger på Beauforts vindskala (se under), som opprinnelig ble tatt i bruk først på 1800-tallet av den britiske admiral Francis Beaufort (1774–1857). Skalaen bygde opprinnelig på vindens virkning på seilfartøyer og er senere tilpasset instrumentmålinger av vindhastigheten. Vind angitt i skalaintervaller benevnes gjerne vindstyrke.

Den øyeblikkelige vind vil alltid variere. I forbindelse med meteorologiske observasjoner og varsler gis, etter internasjonal overenskomst, vindens middelverdi for 10 minutter, som også ligger til grunn ved bruk av Beauforts vindskala.

Tilhørende maksimale vindkast (engelsk gust) er tilsvarende definert som høyeste glidende middel over 3 sekunder. Over havet er det ved storm ca. 30 % høyere vindkast enn middelvind, over skog og byer ca. 100 %, men da er også middelvinden kraftig redusert. Når luften er ustabil, slik som ved byger, er vinden ekstra ujevn og farten varierer med bygeskyene.

Vindens fart øker med høyden. Nede på selve bakken er farten null, mens økningen skjer raskt de første meterne. Videre oppover øker farten, men ikke like raskt. Det er internasjonalt bestemt at vindmålinger for værvarslings- og klimaformål skal gjøres 10 m over bakken. I noen hundre meters høyde dreier vindretningen etter hvert til høyre (på den nordlige halvkule), men i nærheten av åser, fjell og fjellkjeder er vinden i stor grad styrt av terrenget, og høydeendringen kan arte seg annerledes. Oftest svekkes vinden i komplisert terreng, men forsterkning finnes over pass, nes og topper og kan også forekomme på le-siden av fjell, se fallvind.

I høyere luftlag er vindvariasjonen bestemt av de storstilte temperaturforholdene, slik at vinden i stor høyde blåser med kald luft til venstre (nordhalvkulen) og med større styrke jo større de horisontale temperaturforskjellene er.

Den gjennomsnittlige vindhastigheten over kontinentene er bare noen få meter i sekundet; selv over havet og ved kysten er så høy vindhastighet som 10 m/s (36 km/h) en sjeldenhet. Et årsgjennomsnitt på hele 19,4 m/s (sterk kuling) er målt i Cape Denison sør for Australia, en av utfallsportene for den kalde luften fra indre Antarktis.

I de høyere nivåer av troposfæren på våre breddegrader er det vanlig med hastigheter på 25–50 m/s, mens ytterligheter som ca. 150 m/s har vært målt. Store vindstyrker av kortere varighet opptrer gjerne i forbindelse med lavtrykk. I tropiske stormer og orkaner går hastigheten ofte opp i 25–50 m/s, i den tempererte sones lavtrykk 15–30 m/s. Høyere ekstremverdier forekommer, men uhyre sjelden; i et tropisk lavtrykk ved Guam i 1997 skal det være målt vindkast på 105 m/s. De (lokalt) største vindstyrkene i verden forekommer i tornadoer; de antas å kunne nå opp i 160 m/s.

De sterkeste middelvindene i Norge er i regelen ikke målt fordi de tradisjonelle vindmålernes måleområde har vært overskredet. Den sterkeste vind man kjenner til i nyere tid inntraff under Nyttårsorkanen i 1992; ved interpolasjoner er man kommet frem til at det da var ca. 45 m/s i middelvind og ca. 60 m/s i vindkastene på utsatte fyr. Se også Norge (klima).

Mindre vindskader opptrer når farten i vindkastene overskrider 20 m/s, mens skader på tak, betydelig vindfall o.l. kommer når den øker til 30 m/s. Over 40 m/s kan skadene bli store. Skadene avhenger selvsagt av bygningenes geometri og styrke, og en storm gjør vanligvis mer skade hvis den forekommer i regioner der det vanligvis blåser lite.

De siste 10 år har det i Norge vært ca. 10 stormer som har gjort betydelig skade over større områder, f.eks. i Lofoten og deler av Finnmark, men ingen av disse har hatt et slikt omfang som Nyttårsorkanen. Lokalt kan det i Norge også være vindskader i forbindelse med le-virvler og fjellbølger i ellers moderate stormer, samt lokale tromber i sommerhalvåret.

Beauforts skala Navn på vindstyrken Vindstyrke i knop Vindstyrke i m/s Virkning på land Virkning på sjøen
0 Stille Mindre enn 1 0,0–0,2 Røyken stiger rett opp Sjøen er speilblank (havblikk)
1 Flau vind 1–3 0,3–1,5 Vindretningen sees av røykens drift Krusninger danner seg på havflaten
2 Svak vind 4–6 1,6–3,3 Følbar, rører på trærnes blader, løfter en vimpel Små korte, men tydelige bølger med glatte kammer, som ikke brekker
3 Lett bris 7–10 3,4–5,4 Løv og småkvister rører seg, vinden strekker lette flagg og vimpler Småbølgene begynner å toppe seg. Det dannes skum, som ser ut som glass. En og annen skumskavl kan forekomme
4 Laber bris 11–16 5,5–7,9 Løfter støv og løse papirer, rører på kvister og smågrener, strekker større flagg og vimpler Bølgene blir lengre. En del skumskavler
5 Frisk bris 17–21 8,0–10,7 Småtrær med løv begynner å svaie, på vann begynner småbølgene å toppe seg Middelstore bølger som har en mer utpreget langstrakt form og med mange skumskavler. Sjøsprøyt fra toppene kan forekomme
6 Liten kuling 22–27 10,8–13,8 Store grener og mindre stammer rører seg, det hviner i telefontrådene, det er vanskelig å bruke paraply, man merker motstand når man går Store bølger begynner å dannes. Skumskavlene er større overalt. Gjerne noe sjøsprøyt
7 Stiv kuling 28–33 13,9–17,1 Hele trær rører seg, tungvint å gå mot vinden Sjøen hoper seg opp, og hvitt skum fra bølgetopper som brekker, begynner å blåse i strimer i vindretningen
8 Sterk kuling 34–40 17,2–20,7 Brekker kvister av trærne, tungt å gå mot vinden Middels høye bølger av større lengde. Bølgekammene begynner å brytes opp til sjørokk, som driver i tydelig markerte strimer med vinden
9 Liten storm 41–47 20,8–24,4 Hele store trær svaier og hiver, takstein kan blåse ned Høye bølger. Tette skumstrimer driver i vindretningen. Sjøen begynner å «rulle». Sjørokket kan minske synsvidden
10 Full storm 48–55 24,5–28,4 Sjelden inne i landet, trær rykkes opp med rot, stor skade på hus Meget høye bølger med lange overhengende kammer. Skummet, som dannes i store flak, driver med vinden i tette hvite strimer, så sjøen får et hvitaktig utseende. Rullingen blir tung og støtende. Synsvidden nedsettes
11 Sterk storm 56–63 28,5–32,6 Meget sjelden, følges av store ødeleggelser Ualminnelig høye bølger (små og middelstore skip kan for en tid forsvinne i bølgedalene). Sjøen er fullstendig dekket av lange, hvite skumflak som ligger i vindens retning. Overalt blåser bølgekammene til frådelignende skum. Sjørokket nedsetter synsvidden
12 Orkan over 63 over 32,6 Uhyre sjelden. Uvanlig store ødeleggelser Luften er fylt av skum og sjørokk som nedsetter synsvidden betydelig. Sjøen er fullstendig hvit av drivende skum

Styrkebetegnelsene og hastighetsintervallene refererer seg til vindens middelverdi. Ved instrumentmålinger nyttes gjennomsnittet for 10 minutter. Sjøens tilstand ved de forskjellige vindstyrker gjelder åpent hav, og når vinden har blåst tilstrekkelig lenge til at det karakteristiske bølgemønster er opparbeidet.

Vindavkjøling, vindenergi og vinderosjon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.