Ur, mekanisk eller elektronisk tidsmåler hvor et legemes regelmessige svingninger er grunnlag for tidsmålingen. Svingelegemet kan være pendel, balansehjul (uro), resonator (stemmegaffel), svingekvarts (kvartsoscillator) eller atomstråle. I mekaniske ur (med pendel eller balansehjul) blir den svingende bevegelsen holdt i gang ved tilføring av energi fra lodd, fjærhus el.l. via et hjulverk (tannhjul og drev i inngrep med hverandre) til hemverket (gangpartiet, échappement), som støtvis gir fra seg energi til den svingende delen. Av de mange gangkonstruksjonene har de fleste ankerhake (derav navnet ankergang). Mest utbredt er «sveitsisk ankergang», hvor ankerhaken er forsynt med syntetiske edelstener. I billigere ur og i vekkerur benyttes stiftanker. I pendelur brukes også forskjellige slags ankergang (slepegang – hvilegang). Eksempler er de norske Toten-ur og de tyske Schwarzwald-urene.

Verdens eldste tidsangivelser bygde på iakttagelser av naturen, f.eks. Solens opp- og nedgang. Som den første virkelige tidsmåler brukte man skyggen, til å begynne med av naturgjenstander, senere av høye tårn, obelisker o.a. Deretter konstruerte man mer eller mindre pålitelig graderte solur, som i forskjellige utforminger ble brukt av antikkens kulturfolk, babyloniere, kaldeere, egyptere osv. Vannur eller klepsydra var i bruk i Egypt allerede ca. 1500 f.Kr. og bestod av et kar med et lite hull i bunnen som vannet langsomt rant ut gjennom. Vokslys kunne man også bruke som ur; man måtte vite hvor hurtig de brant og forsyne dem med en tidsmarkering. Oljeuret kjenner man fra 1500-tallet; det bestod av en glassbeholder med loddrett tidsskala. Oljen sank når den ble trukket ut via en brennende veke. Sandur eller timeglass har anvendelse selv i vår tid. På sjøen var timeglasset lenge det beste uret, fordi det ikke ble påvirket av skipets bevegelser. Til sjøs oppstod også oppdelingen av den 4 timer lange skipsvakten i 8 glass.

Etter solur og vannur kom vekt- eller hjulur. Et såkalt gangverk, som gav mulighet for å utnytte mekaniske krefter til å drive uret, og samtidig tillot at man regulerte urets hastighet, skal være oppfunnet på 900-tallet av den franske munken Gerbert, som senere ble pave under navnet Sylvester 2. Storparten av urverkene fra 1300-tallet og i tiden som fulgte var såkalte seierverk, en overgangsform mellom oldtidens vannur og senere tiders mekaniske ur. Man lot en flottør påvirke en viser som viste tiden. Omkring år 1500 ble det konstruert ur drevet med fjærkraft, visstnok av Peter Henlein i Nürnberg. Galileo Galilei var den første som oppdaget at enhver pendel har sin bestemte svingetid, og som en følge av hans undersøkelser ble pendeluret konstruert (Chr. Huygens, 1656). Det hadde forholdsvis stor nøyaktighet, men kan ikke tilfredsstille våre dagers strenge krav. Det første uret for presisjonsbestemmelse til sjøs (kronometer, et nøyaktig ur som også tålte bevegelsene på sjøen) ble konstruert av J. Harrison. (1693–1776) i 1761. Det første elektriske uret ble patentert i 1840.

Med fjær som drivmiddel ble urene mindre og lettere, og de ble mer flyttbare. Dermed dukket det bærbare uret opp ca. 1510. De første var sylindriske, men senere fikk de en nesten kloderund form (såkalte Nürnbergeregg, ca. 1550). Etter hvert ble de stadig mindre og flatere. På 1900-tallet ble det enda mindre og lettere armbåndsuret dominerende. I denne perioden var urene med fjæropptrekk eller selvtrekkende (automatikk) gjennom armens bevegelse, mens batterier etter hvert ble en viktig drivkilde. I løpet av 1960- og 1970-årene fant det sted en rivende teknisk utvikling på urenes område. En vekselvirkning med andre fagområder, f.eks. romvirksomheten, har bidrog til å fremme utviklingen.

I eldre tid var også verkets deler vakkert utformet. På 1600-tallet var det utformet typer som også senere har vært vanlige: gulvur, bordur, konsollur og veggur. I de første urene var utseendet sterkt bestemt av verkets konstruksjon, og kassene var forsiktig dekorert. Med senrenessansen og de senere stilartene ble kassene rikt dekorert av kunsthåndverkere, og vakte ofte sterkere interesse enn verkene. Av gulvurene er de engelske fra 1700-tallet særlig vakre. Før 1750 hadde urskiven oftest kvadratisk form, deretter fikk den en halvrund overdel (arkade).

Gjennom århundrene har det oppstått stadig nye metoder for å markere tidens gang. Solskyggen kunne bare brukes om dagen og når været var pent. På vannur, sandur o.l. kunne man markere tidsenhetene på selve beholderen, men både ved vannurene og de senere vektur og pendelur ble det naturlig å konstruere et viserverk som gav bedre uttrykk for tidsenhetene. På 1600-tallet ble timeviseren supplert med en minuttviser, opprinnelig på en særskilt skala, og med arabiske tall for hvert 5. minutt. Til timeskalaen ble det benyttet romertall. Sekundviseren kom i mer vanlig bruk midt på 1700-tallet.

Etter at elektriske ur ble vanlige og ikke minst i forbindelse med at elektroniske ur fikk sitt gjennombrudd i 1970-årene, gikk man over til digitalsystemet, hvor man benytter tallangivelse i stedet for visere. I 1990-årene var det liten interesse for digitalur, og nå har ur med analog visning igjen blitt dominerende. Kjente merker som Rolex, Cartier og Omega blir kopiert i Østen og kommer på markedet i store mengder.

  • Bruton, Eric: The history of clocks and watches, 1993, isbn 0-316-90775-8, Finn boken
  • Ingstad, Olav: Urmakerkunst i Norge fra midten av 1500-årene til laugstidens slutt, 1980, isbn 82-05-11759-4, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

6. august 2016 skrev Lars Mæhlum

Artikkelen bør flyttes til urmakerfag. Det gjelder flere artikler som nå står under brillemakerfag.

Ser for øvrig ut til at SNL er alene om å bruke betegnelsen brillemakerfag. Ellers kalles det optikerfag.

8. august 2016 svarte Guro Djupvik

Takk for innspillene, Lars.
Jeg flytter over.

Vennlig hilsen Guro i redaksjonen

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.