Ekspedisjoner i Antarktis

Isen rundt det antarktiske kontinentet kan være formidabel.
Barrieren, Antarktis

På grunn av de store havstrekningene som omkranser det antarktiske kontinentet, samt det ugjestmilde klimaet og ishindringene som møtte de første som våget seg så langt sør, var Antarktika den siste kontinentale landmassen som ble besøkt av mennesker. Teorien om en landmasse i sør som kunne tilsvare landene rundt den nordlige polen lokket oppdagelsesreisende i små og utsatte seilskip som oftest ble stoppet av havisen lenge før de nådde land. Selv etter at utforskningsekspedisjoner hadde begynte å trenge inn til land der var de barske naturforholdene de møtte fremdeles et hinder for mange.

I dag er Antarktis blitt et stort internasjonalt forskningslaboratorium og et spennende mål for en økende turistnæring. Forståelsen for behovet for å verne om det spesielle ved Antarktis må imidlertid alltid ligge i bevisstheten.

Antikkens idéer om et sørlig kontinent

Kart fra Abraham Ortelius' Typus Orbis Terrarum, 1564. Det viser Terra Australis som strekker seg et godt stykke nordover.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Helt siden filosofer i den greske antikken beskrev sine idéer om jordens form (for eksempel Pythagoras, som ca. 530 fvt. postulerte at jorden er sfærisk, Parmenides, som ca. 460 fvt mente at det fantes fem soner inkludert kalde soner ved polene, Krates fra Mallos, som ca. 150 fvt. definerte Antipodes som et kontinent i sør) har det eksistert en idé om et sydlig kontinent. Omkring 150 evt. produserte Klaudios Ptolemaios et verdenskart som viste det tiltenkte store kontinentet i sør, Terra Australis, som så begynte å figurere på europeiske kart fra 1400-tallet.

Navnet

Navnet «Antarktyk» skal har blitt brukt på engelsk for første gang i et manuskript fra 1366, men det kommer av det greske ordet ἀνταρκτικός (antarktikos) som betyr «motsatt Arktis» eller «motsatt av nord». Idéen var at det måtte være symmetri eller balanse mellom jordens områder. I dag brukes betegnelsen «Antarktika» om landområdet rundt Sydpolen, mens «Antarktis» betegner verdensdelen som inkluderer havområdet rundt kontinentet. Bruken av termene er imidlertid ikke konsekvent. Etter hvert som oppdagelsesseilas nådde stadig lengre sørover, ble tidligere ikke-kartlagt land så langt nord som kysten av det sørligste Sør-Amerika tillagt definisjonen som del av Terra Australis.

Beskyttet av havet

Antarktiskart som viser 60o S breddegrad og den sydlige polarsirkelen i tillegg til de store havområdene rundt.

Helt opp på 1700-tallet mente man at det fantes fruktbare og folkerike land i det sørlige Stillehavet og Indiske hav. Mens den store nordlige polkalott er ringet inn av store landmasser som trenger seg et godt stykke inn over selve polarsirkelen, er forholdet ved den sørlige polkalott stikk motsatt. Her er det havet, endeløse vidder av hav, som rår.

Sør-Amerika rekker til 56°, Afrika til 34° og Australia til 45° s.br. Havområdene i sør er mer stormfullt enn noe annet, og de første oppdagelser i Antarktis skyldtes fartøy som storm og uvær drev ut av kurs. Således forteller polynesiske legender om en tongahøvding, Ui-te-Rangiora, som var helt sør ved det frosne hav med den store kanoen Te-Ivi-o-Atea ca. år 650. Andre polynesiere har visstnok også vært så langt mot sør.

Hvordan skal vi bestemme «de første» ekspedisjonene?

Det å finne frem til «den første» til å nå frem til et geografisk punkt er en viktig del av den historiske fortellingen. I noen tilfeller er det et udiskutabelt faktum; Det er for eksempel ikke bestridt at Roald Amundsen og hans menn var de første som nådde frem til Sydpolen. Men det er verre å være helt sikker på hvem som først så Antarktika, eller først satte sin fot på land der. Likeledes kan bragden deles opp ved å snakke om Antarktika som helhet, inkludert Den antarktiske halvøya – som tross alt strekker seg helt opp til ca. 63° S – eller å holde seg til selve hovedkontinentet uten oppstikkeren mot nord.

Ikke minst er det slik at mange geografiske oppdagelser både i nord og sør ble gjort av sel- og hvalfangere som ikke ønsket å opplyse hvor de hadde vært av konkurransehensyn, eller deres beretninger ikke nådde frem til de som skrev historien.

Flere ekspedisjoner ble sendt fra Europa, spesielt England, Frankrike og Nederland, i løpet av 1600- og 1700-tallet for å finne Terra Australis. De satte på kartet flere av øyene nord for 60° S, som er det som Antarktis traktatsystemet definerer som grensen for Antarktis i dag. I 1738 ble en fransk ekspedisjon under Bouvet de Lozier sendt sørover og 1. januar 1739 oppdaget og navngav han Kapp Circoncision på Bouvetøya i den tro at han her hadde oppdaget en pynt på det store ukjente land i sør. Han fulgte pakkisgrensen et stykke østover og var den første som omtalte de enorme, flattoppete antarktiske isfjell og mengden av storhval i den atlantiske sektor på sørkalotten.

I 1740–1744 ledet den engelske kommandør George Anson en skvadron av åtte skip i et tokt mot spanske skip ved vestkysten av Sør-Amerika. I det store og hele var ekspedisjonen en katastrofe, da bare 188 av 1854 menn overlevde. Skjørbuk var den primære dødsårsaken. Men underveis rundt Kapp Horn i dårlig vær ble flaggskipet HMS Centurion antagelig det første som krysset 60° S uten at anledningen ble lagt spesielt merke til. James Cook krysset breddegraden 30. januar 1769 med HMS Endeavour.

Oppdagelsen av Antarktis begynner for alvor

Offisielt portrett av kaptein James Cook malt 1775-75 av Nathaniel Dance-Holland. Originalen henger i National Maritime Museum i Greenwich, London
Av .

Det var først med briten James Cook i perioden 1772–1775 at det ble fart i oppdagelsen av Antarktika. Den britiske admiraliteten ga ham i oppdrag å finne det store sørlige landet eller bringe bevis for at det ikke fantes. To spesialbygde fartøyer, HMS Resolution og HMS Adventure på ca. 400 tonn hver, ble stilt til hans rådighet. Cook forlot Cape Town med kurs sørover i november 1772, krysset den sørlige polarsirkel på ca. 66°33′ S som den første 17. januar 1773, men ble da tvunget av tett is østover langs iskanten. Han nådde lengst sør på 71°10′ S den 30. desember 1774. Ideen om et rikt og gjestmildt kontinent i sør var ikke blitt bekreftet, men beretningene om det rike livet i havet førte til en stor fangstvirksomhet i Antarktis som varte i mer enn 50 år.

Sel- og hvalfangst

Jerngryter brukt til koking av selspekk på et historisk selfangstanlegg på Syd-Georgia.
Selgryter

I 1775 ble de første britiske hvalfangerne sendt til Sør-Atlanterhavet og Falklandsøyene og samme året overvintret amerikanske selfangere på øygruppen. Dette var starten på en periode med overutnytting av antarktiske seler og hvaler som varte helt til 1960-årene. I 1791 var det over 100 fangstfartøyer i Sørishavet på jakt etter den verdifulle pelssel, og etter hvert elefantsel for utkok av olje. Men det skulle ennå gå flere år før man fikk sikre underretninger om at nytt land var oppdaget.

19. februar 1819 kom den britiske skipperen William Smith med briggen Williams ut av kurs rundt Kapp Horn og fikk øye på det nordøstlige punktet på Livingstonøya, Syd-Shetlandøyene – første gang land ble sett sør for 60° S. Den 16. oktober var han tilbake og landet på King George-øya, hvor han tok øygruppen i besittelse for den britiske krone. Samme sesong trengte briggen Williams sørover til 62° S. Under ledelse av Edward Bransfield 1819–1820 ble Williams igjen seilt sørover og Syd-Shetland øygruppen ble kartlagt i grove trekk og nordvestkysten av Graham Land ble oppdaget og gitt navnet Trinity Land. Selfangsten i området tok nå helt av, slik at pelsselen nærmest var utryddet i begynnelsen av 1822.

De antagelig første som overvintret i Antarktis var selfangere som ble etterlatt ved feiltakelse på Syd-Shetlandøyene i 1820–1821.

Nasjonale oppdagelsesekspedisjoner

Kart over Bellingshausens ekspedisjonsrute rundt Antarktika, Den første russiske antarktisekspedisjonen.

I 1819–1821 gjennomførte den russiske admiralen Thaddeus Bellingshausen med to fartøyer, Vostok og Mirnyy, en verdensomseiling på enda sørligere breddegrader enn Cook hadde gjort. Peter I Øy og Alexanderøya ble oppdaget i januar 1821, Syd-Shetlandøyene ble kartlagt, og kjennskapet til Syd-Sandwichøyene og Syd-Georgia utvidet.

Den neste ekspedisjon av betydning var den som Enderby-firmaet i London sendte ut i 1830. Fangstfartøyene Tula og Lively med den kjente fangstskipper John Biscoe som leder seilte sørover for å gjøre nye oppdagelser. Biscoe gjennomførte den tredje verdensomseiling på høye sørlige breddegrader. Enderby Land ble oppdaget 28. februar 1831, Adelaide Island og Graham Land året etter. Syd-Sandwich og Syd-Shetlandøyene ble også besøkt.

Årene omkring 1840 var særlig fruktbringende for utforskningen av Antarktis. En fransk ekspedisjon under Dumont d'Urville oppdaget Terre Adélie og annekterte det for Frankrike i 1840. På samme tid arbeidet også en stor amerikansk ekspedisjon under Charles Wilkes i disse farvann. Han skisserte kysten flere steder mellom 98° og 160° ø.l.

De største resultatene ble oppnådd av den britiske ekspedisjon under James Clark Ross. Han foretok den fjerde omseiling av sydpolkontinentet og nådde lenger sør enn noen før ham, helt frem til den store, delvis isfrie havbukta som senere skulle få hans navn. Han oppdaget og navngav Victoria Land og Ross Island med de to praktfulle vulkankjeglene Erebus (3795 meter over havet) og Terror (3262 meter over havet). I 1893 oppdaget den norske hvalfanger Carl Anton Larsen Kong Oscar 2 kyst på østsiden av Graham Land, og nådde 68° 10ʹ s.br.

Ekspedisjoner 1897-1922 : "The Heroic Age"

Ved århundreskiftet var interessen for antarktisforskningen vekket for alvor, og det ble sendt ut en rekke ekspedisjoner i rent vitenskapelig øyemed. Denne perioden i utforskningen av Antarktis blir betegnet som The Heroic Age ( Den heroiske tidsalder). De viktigste frem til 1920-årene er:

Expédition Antarctique Belge 1897–1899

Leder: Adrien de Gerlache de Gomery. Fartøy: Belgica, den tidligere norske fangstskute Patria. Arbeidsfelt: vestkysten av Graham Land.

Ekspedisjonen frøs inne i drivisen ved Peter 1 Øy og drev rundt i Bellingshausenhavet i 12 måneder. Detter var den første vitenskapelige ekspedisjon som overvintret i Antarktis. Roald Amundsen fikk sin dåp som polarmann på denne ekspedisjon.

British Antarctic Expedition 1898–1900

De prefabrikkerte laftede hyttene fra Strømmen Trævarefabrik ved Lillestrøm som Borchgrevink fikk satt opp på Kapp Adare i 1899. Disse 'første bygninger' på kontinentet står fremdeles og er viktige kulturminner.

Leder: Nordmannen Carsten E. Borchgrevink. Fartøy: Southern Cross (tidl. norsk hvalfanger Pollux).

Sju nordmenn, derav to samer, samt tre engelskmenn overvintret på Cape Adare, og viktige meteorologiske og magnetiske observasjoner ble gjort. På hjemturen ble fronten av Ross Ice Shelf kartlagt fra Cape Crozier til Hvalbukta. Herfra foretok Borchgrevink en sledetur innover isshelfen til 78° 50ʹ s.br. og slo dermed alle tidligere rekorder.

National Antarctic Expedition 1901–1904

Leder: Robert F. Scott. Fartøy: Discovery, bygd for ekspedisjonen.

Ekspedisjonen oppdaget Edward 7 Land og la hovedkvarteret på Ross Island ved McMurdo Sound. Et stort vitenskapelig program ble gjennomført. I 1902 foretok Scott en sledeferd mot Sydpolen, men måtte snu ved 82° 17ʹ s.br., godt før den vanskelige stigning opp til polplatået tar til.

Deutsche Südpolar-Expedition 1901–1903

Leder: Erich von Drygalski. Fartøy: Gauss, bygd for ekspedisjonen. Ekspedisjonen oppdaget Wilhelm 2 Land. Gauss frøs inne nær kysten og kom ikke løs før sommeren etter. Store vitenskapelige resultater.

Den svenska sydpolarexpeditionen 1901–1903

Leder: Otto Nordenskjöld. Fartøy: Antarctic med norsk skipper, C. A. Larsen, som hadde tidligere erfaring i Antarktis. Arbeidsfelt: østkysten av Graham Land, hvor Nordenskjöld med et landparti overvintret på Snow Hill Island ved nordspissen av Graham Land.

Ved avhentningen året etter ble Antarctic sittende fast i pakkisen i Erebus- og Terrorbukta, og skrudd ned; Mannskapet reddet seg med store anstrengelser i land på Paulet Island, hvor de overvintret under harde vilkår. Tre mann som ble landsatt i Hope Bay på vestsiden av Graham Land, fikk også en ufrivillig overvintring. Sommeren 1903 ble alle mann hentet av det argentinske marinefartøy Uruguay.

Scottish National Antarctic Expedition 1902–1904.

Leder: William S. Bruce. Fartøy: Scotia (tidligere norsk selfanger Hekla). Ekspedisjonen oppdaget Coats Land på østsiden av Weddellhavet.

L'expédition antarctique française 1903–1905

Leder: Jean-Baptiste Charcot. Fartøy: Français, med lederen selv som kaptein. Ekspedisjonen foretok utstrakte undersøkelser langs vestkysten av Graham Land.

British Antarctic Expedition 1907–1909

Leder: Ernest H. Shackleton. Fartøy: Nimrod. Rosshavområdet var arbeidsfeltet. Målene var Sydpolen og den magnetiske sydpol.

Sydpolpartiet var på fire mann med Shackleton som leder. Sibirske ponnier trakk sledene, men de viste seg lite brukbare, og Shackleton og hans kamerater måtte snart trekke sledene selv. De startet 29. oktober 1908, og 9. januar 1909 var de på 88° 23ʹ s.br., lenger sør enn noen hadde vært før dem. Her besluttet Shackleton å snu; De hadde ytt alt de hadde, og marginen for hjemturen var meget liten. De klarte det, og 1. mars var de tilbake i hovedkvarteret. En annen avdeling under Edgworth Davis nådde den magnetiske sydpol 16. januar 1909 på 72° 25ʹ s.br. og 155° 16ʹ ø.l.

La deuxième expédition au Pole Sud 1908–1910

Leder: J.-B. Charcot. Fartøy: Pourquoi-Pas?, bygd for ekspedisjonen. Vestkysten av Graham Land var igjen arbeidsfeltet. Fallières Coast, Marguerite Bay og Charcot Island ble oppdaget.

Scott's Second Antarctic Expedition 1910–1913

Robert F. Scotts ekspedisjonsskip Terra Nova ved iskanten ved Victoria Land 1911.

.
Lisens: fri

Leder: Robert F. Scott. Fartøy: Terra Nova, tidligere skotsk hvalfangerskute.

Ekspedisjonen hadde stort vitenskapelig program med erobringen av Sydpolen som et viktig mål. Scott hadde med motorsleder, 35 sledehunder og 19 ponnier som trekkraft, men fikk liten nytte av dem. Hovedavdelingen av polpartiet startet 2. november 1911 fra hovedkvarteret i McMurdo Sound, 4. januar 1912 ble siste hjelpeparti sendt hjem fra 87° 35ʹ s.br. Leder for dette partiet var løytnant Evans, den senere Lord Mountevans.

Scott selv med fire ledsagere fortsatte mot Sydpolen, som de nådde 17. januar 1912. Her fant de teltet som Amundsen hadde etterlatt. Han kom dem i forkjøpet med fem uker. Britene var tappet til det ytterste, og hjemturen knekket dem. To mann stupte underveis. De tre andre kjempet seg videre og kom nesten frem; 18 kilometer fra det store depot hvor de ville ha funnet alt de trengte, måtte de stoppe. De var da uten mat og brensel, snøstormen raste dag etter dag, og sult, utmattelse og kulde slo de tre tapre menn ned.

Den norske antarktiske ekspedisjon 1910–1912

Roald Amundsen og hans menn på Sydpolen 15. desember 1911.

.
Lisens: fri

Leder: Roald Amundsen. Fartøy: Fram.

Målet var Sydpolen. Landstasjonen Framheim ble anlagt i Hvalbukta (Bay of Whales) på 78° 38ʹ s.br. og 163° 40ʹ v.l. Polferden startet 19. oktober 1911 med fem mann, fire sleder og 52 hunder. De nådde Sydpolen 14. desember og var tilbake på Framheim 26. januar etter kanskje den dristigste og best gjennomførte sledeferd som er gjort i polaregnene.

Kristian Prestrud med Hjalmar Johansen og Jørgen Stubberud utforsket Edward 7 Land. Vinteren 1911 foretok Fram under kaptein Thorvald Nilsen et større oseanografisk tokt i Sør-Atlanteren.

Die zweite deutsche Südpolar-Expedition 1911–1913

Leder: Wilhelm Filchner. Fartøy: Deutschland (tidligere norsk selfanger Bjørn).

Ekspedisjonen gjorde undersøkelser i Weddellhavet. Skuten ble fast i drivisen og kom først løs bortimot ni måneder senere. Ekspedisjonen oppdaget Luitpold Coast og Filchner Ice Shelf.

Australasian Antarctic Expedition 1911–1914

Leder: Douglas Mawson. Fartøy: Aurora. Ekspedisjonen oppdaget og utforsket Queen Mary Land og George 5 Land.

The British Imperial Trans-Antarctic Expedition 1914–1916

Point Wild på Elefantøya hvor Shackletons 22 menn måtte tilbringe 4 1/2 måneder i 1916 i en primitiv hytte laget av de to lettbåtene snudd opp ned på en lav steinmur mens de ventet på at lederen skulle redde dem.
Pt Wild, Elephantøya

Leder: Ernest H. Shackleton. Fartøyer: Endurance (tidligere norsk hvalfanger Polaris) og Aurora.

Ekspedisjonen hadde, foruten et stort vitenskapelig program, kryssing av sydpolfastlandet fra Weddellhavet til Rosshavet som hovedpost, men isforholdene i Weddellhavet kullkastet alle planer. Endurance ble fast i drivisen og klemt til pinneved 10 måneder senere. Besetningen med Shackleton i spissen reddet seg i land på Elephant Island i Syd-Shetlandøyene etter å ha drevet på et isflak i 6 måneder. Herfra seilte Shackleton med fem mann under de største anstrengelser og farer 700 sjømil i åpen båt til Syd-Georgia for å få organisert redningsekspedisjoner.

Først under den fjerde unnsetningsekspedisjon lyktes det å nå frem til Elephant Island og få reddet folkene der. Den andre avdelingen av ekspedisjonen, som skulle til Rosshavet, hadde heller ikke hell med seg. Aurora ble fast i Rosshavet etter å ha landsatt den avdeling som skulle legge ut depoter for sledepartiet fra Weddellhavet, og drev med isen i 9 måneder før den kom løs. Shackleton døde på Syd-Georgia under en ny ekspedisjon til Antarktis i 1920–1922 som ble nokså mislykket. Denne ekspedisjonen markerer slutten på det som betegnes som Den heroiske tidsalderen.

Den mekaniske tidsalderen – Etter 1922

Litt ut i 1920-årene begynte en ny epoke i utforskningen av Antarktis på grunn av det store oppsving hvalfangsten tok, og dessuten gjorde flyteknikkens utvikling det mulig å bruke fly i polarforskningen. I 1925 begynte en serie oseanografiske ekspedisjoner utsendt fra Storbritannia, kalt Discovery-ekspedisjonene. De har gitt store bidrag til utforskningen av havet i Antarktis.

Fra 1926 frem til andre verdenskrig ble det av den førende norske hvalfangstreder Lars Christensen i Sandefjord sendt ut en rekke ekspedisjoner til Antarktis med kombinerte praktiske og vitenskapelige formål. Først Odd I-ekspedisjonen til Peter I øy, så de fire Norvegia-ekspedisjoner, da blant annet store strekninger av kontinentets kystland ble flyfotografert av Hjalmar Riiser-Larsen og Finn Lützow-Holm. Senere ble flytende kokerier og tankbåter brukt som basis.

Særlig Torshavn-ekspedisjonen i 1936–1937 oppnådde gode resultater. Store strekninger av kystlandet mellom Wilhelm 2 Land og Enderby Land ble luftfotografert, videre ble Prins Harald Kyst oppdaget og luftfotografert, og Prinsesse Ragnhild og Prinsesse Astrid Kyst ble overfløyet.

The Wilkins-Hearst Antarctic Expedition 1928–1929

Første gang fly ble tatt i bruk i Antarktis var på The Wilkins-Hearst Antarctic Expedition i 1928–1929. Leder: Hubert Wilkins.

Planen var en transantarktisk flygning fra Graham Land til Rosshavet, men den ble oppgitt på grunn av dårlige værforhold. Wilkins fløy fra Deception Island langs Graham Lands østkyst til 71° 20ʹ s.br. og returnerte. På den første Byrd-ekspedisjonen (U.S. Antarctic Expedition 1928–30) fløy Richard E. Byrd med Bernt Balchen ved spaken fra basen ved Hvalbukta til Sydpolen og retur 29. november 1929.

Ekspedisjonens vitenskapelige leder L. M. Gould oppdaget på en sledeferd samme år en varde bygd av Amundsen etter nedstigningen fra polplatået, det eneste synlige minne om den berømte ferd, da både sydpolteltet og Framheim-basen er forsvunnet i isen.

Admiral R. E. Byrd's Second Antarctic Expedition 1933–1935

På Admiral R. E. Byrd's Second Antarctic Expedition i 1933–1935 spilte også flyet en stor rolle. Store ukjente områder østover fra Rosshavet ble flyfotografert og utforsket. En lang og dristig flyferd ble foretatt under Ellsworth-Trans-Antarctic Flight i 1935–1936, da Lincoln Ellsworth fløy fra Dundee Island ved spissen av Graham Land over den vestlige del av sydpolfastlandet til Hvalbukta i Rosshavet. Ellsworth landet fire ganger på ferden og bidrog vesentlig til flyteknikkens utvikling i polaregnene.

Omtrent samtidig gjorde en britisk ekspedisjon under John Rymill viktige oppdagelser i Graham Land. På lange sledeferder brakte han beviser for at Graham Land var en halvøy på sydpolfastlandet og ikke som Wilkins hadde hevdet 10 år tidligere, en rekke store øyer. Den siste del av kontinentets ukjente kystland, sektoren mellom 80° og 150° v.l., ble undersøkt og utforsket på United States Antarctic Service Expedition i 1939–1941 (3. Byrd-ekspedisjon). Ekspedisjonen hadde to baser, en på vestsiden av Graham Land (Stonington Island) og en i Hvalbukta (Little America III). Basen på Stonington Island står fremdeles og er fredet som antarktisk kulturminne under Traktatsystemet.

Die Deutsche Antarktische Expedition 1938–1939

Betydningen av flyet ble demonstrert under Die Deutsche Antarktische Expedition i 1938–1939, ledet av A. Ritscher. Med to Dornier Wal flybåter ble et område på 350 000 kvadratkilometer mellom 14° v.l. og 20° ø.l. fotografert fra luften. Herunder ble den store fjellkjeden i Dronning Maud Land oppdaget. Under og etter andre verdenskrig sendte Storbritannia, Argentina og Chile rivaliserende ekspedisjoner til Den antarktiske halvøya, og opprettet nye baser der.

United States Naval Expedition 1946–1947

Høsten 1946 sendte amerikanerne en kjempeekspedisjon sørover. United States Naval Expedition 1946–47 (Operation Highjump), ledet av Richard E. Byrd og Richard Cruzen. Det er den største ekspedisjon som har seilt sørover til Antarktis. 13 fartøyer, hvorav et hangarskip og to isbrytere, var med. 4000 mann deltok, herav var 300 vitenskapsmenn. Ekspedisjonen hadde til disposisjon seks store flybåter, seks store landfly, tre mindre fly og fire helikoptre. Ekspedisjonen ble fordelt i tre grupper rundt sydpolkontinentet, og kystlandet rundt nesten hele fastlandet ble luftfotografert.

Ronne Antarctic Research Expedition 1947–1948

I 1947 landet en ny amerikansk ekspedisjon i Antarktis: Ronne Antarctic Research Expedition 1947–48. Den amerikanske basen på Stonington Island ble reokkupert, og store strekninger av ukjent land langs Weddellhavets vestkyst, helt til 79° s.br., ble oppdaget og flyfotografert.

Expéditions Polaires Françaises 1948

I 1948 gjenopptok den franske institusjonen Expéditions Polaires Françaises, ledet av Paul-Emile Victor, den franske antarktisforskning. Arbeidsfeltet ble naturlig nok Terre Adélie.

Den norsk-britisk-svenske antarktisekspedisjon 1949–1952

I 1949 seilte en på mange måter bemerkelsesverdig ekspedisjon sørover: Den norsk-britisk-svenske antarktisekspedisjon i 1949–1952, den første virkelig internasjonale vitenskapelige ekspedisjon til Antarktis, bekostet og organisert av en komité av britiske, svenske og norske eksperter med professor H. U. Sverdrup som formann. Ekspedisjonen, som hadde John Giæver som leder, opprettet stasjonen i Maudheim (71° 3ʹ s.br., 10° 56ʹ v.l.) i Dronning Maud Land. Den introduserte nye metoder som senere er blitt standard, og oppnådde store resultater.

Australian National Antarctic Research Expedition 1949

Fra 1949 av seilte årlig en Australian National Antarctic Research Expedition til den australske sektor i Antarktis. The Falkland Islands Dependencies Survey (FIDS, senere kalt British Antarctic Survey BAS), organisert i 1945, sendte likeledes årlige ekspedisjoner til Falklandssektoren.

Internasjonal forskningsarena

Av .
Lisens: CC BY 2.0
Den norske sommerstasjonen Troll etableres i Dronning Maud Land i januar 1990. De isolerte veggene kom som ferdige paneler.
Troll etableres

I midten av 1950-årene tok utforskningen av Antarktis et nytt kraftig skritt fremover. Allerede tidligere hadde enkelte land opprettet vitenskapelige stasjoner på sub-antarktiske øyer, men i forbindelse med Det internasjonale geofysiske år 1957/58 gikk 12 stater sammen om et storslagent forskningsprogram i Antarktis ved opprettelse av i alt 55 stasjoner på det antarktiske kontinent og nærliggende øyer.

Scientific Committee on Antarctic Research (SCAR) ble opprettet av vitenskapelige organisasjoner i de samme 12 land: USA, Sovjet, Storbritannia, Frankrike, Japan, Belgia, Australia, New Zealand, Argentina, Chile, Sør-Afrika og Norge. Etter hvert ble nye forskningsgrener trukket inn, og i tillegg til de geofysiske oppgavene ble en storstilt utforskning og kartlegging av hele kontinentet satt i verk. Hundrevis av forskere med mange tusen hjelpemannskaper, fly, helikoptre, isbrytere og forskningsfartøyer ble satt inn. Stormaktene tok de største løft, USA konsentrerte seg særlig om Vest-Antarktis, Sovjet om Øst-Antarktis.

Norge deltok i perioden 1956–1960 med en stasjon, Norway Station, ved 70° 30' s.br., 2° 32' v.l. i Dronning Maud Land. Norsk Polarinstitutt planla og ledet ekspedisjonsvirksomheten, og geodet S. G. Helle var leder på stasjonen. I sommersesongen 1958/1959 sendte Norsk Polarinstitutt i samarbeid med flyvåpenet en flyfotograferingsgruppe som fotograferte kysten fra vestgrensen til 13° ø.l. og fjellområder østover helt til 30° 30' ø.l. I 1960 ble den norske stasjonen overdratt til Sør-Afrika, som har fortsatt virksomheten siden. I de følgende år krysset en rekke fly- og traktorekspedisjoner de tidligere ukjente områdene i det indre av Antarktiskontinentet.

Den britiske Commonwealth Trans-Antarctic Expedition under Vivian Fuchs krysset i 1958 det antarktiske kontinent fra østsiden av Weddellhavet over Sydpolen til Ross Island. Newzealander Edmund Hillary ledet et støttelag fra Ross Island til Sydpolen. Dette var den første ekspedisjonen til å nå Sydpolen over isen etter Scott og Amundsen. Senere har særlig russerne og amerikanerne gjennomført en rekke lange tokt. Resultatet av all denne virksomhet er atskillige vitenskapelige publikasjoner og kart med opplysninger om Antarktis' geologi, glasiologi, meteorologi, oseanografi, biologi og fysiske forhold i atmosfæren.

Norsk Polarinstitutt gjenopptok større norsk forskningsaktivitet i Antarktis i 1976–1977, da instituttet sendte en ekspedisjon med en mindre isbryter, Polarsirkel, til Dronning Maud Land og Weddellhavet. Ekspedisjonen bestod av 21 forskere og ble ledet av Olav Orheim, som også ledet en rekke sommerekspedisjoner i de påfølgende år med blant annet fartøyene Andenes og Lance. I sesongen 1989-90 ble forskningsstasjonen Troll etablert som sommerstasjon.

Et nordisk samarbeid ble innledet i 1991–1992, hvor Finland, Sverige og Norge roterte ansvaret for organisering av vitenskapelige Antarktis-ekspedisjoner. Dette førte til økt kontinuitet i forskningen fordi hvert av landene kunne sende forskere til kontinentet årlig. Norge gjennomførte større ekspedisjoner til Antarktis i sesongene 1992–1993, 1996–1997 og 2000–2001 under ledelse av Norsk Polarinstitutt.

Fra og med 2000–2001-sesongen har fly fra Cape Town i Sør-Afrika til Dronning Maud Land blitt benyttet i kombinasjon med båttransport. Flystripen i nærheten av Troll-stasjonen, Troll Airfield, ble offisielt åpnet av miljøvernminister Knut Arild Hareide i februar 2005, og har lettet tilgjengeligheten til dette området betraktelig. Den representerer også en av ytterst få etablerte landingssteder for større flymaskiner inne på kontinentet.

Forskningsinnsats i Antarktis øker stadig og det er for tiden 70 permanente forskningsstasjoner på kontinentet som representerer 29 land og alle de andre kontinenter.

Antarktis har også den senere tid hatt en tiltrekningskraft på oppdagere som har foretatt private ekspedisjoner til kontinentet og målt krefter med naturen. De mest kjente nordmenn blant disse er Liv Arnesen, Erling Kagge og Børge Ousland. På kort tid er også kontinentet blitt et reisemål for turister som hovedsakelig kommer dit om bord på cruiseskip. I 2017–2018-sesongen satte 43 691 turister sin fot i Antarktika, en økning fra nesten 37 000 sesongen før. Av disse 43 691 var de største nasjonalitetsgruppene 13 412 fra USA og 7 881 fra Kina.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Andersson, J.G.: Sydpolens helter, 1947
  • Barr, S.: Norway's polar territories, 1987, isbn 82-03-15689-4, Finn boken
  • Berg, K.: Polarheltene: norske pionerer i Arktis og Antarktis, 2003, isbn 82-7694-124-9, Finn boken
  • Crossley, L.: Explore Antarctica, 1995, isbn 0-521-49591-1, Finn boken
  • Gran, T.: Kampen om Sydpolen, 1961, Finn boken
  • Headland, R.K.: Chronological list of Antarctic expeditions [...], 1989, isbn 0-521-30903-4, Finn boken
  • Laws, R.M.: Antarctica: the last frontier, 1989, isbn 1-85283-247-9, Finn boken
  • May, J.: The Greenpeace book of Antarctica: a new view of the seventh continent, 1988, isbn 0-86318-283-6, Finn boken
  • Njåstad, B.: Antarktis: norsk natur- og kulturminneforvaltning, 1999, isbn 82-7666-164-5, Finn boken
  • Riffenburgh, B.: Encyclopedia of the Antarctic, 2 Bd, 2007, isbn 0-415-97024-5
  • Rubin, J.: Antarctica, 2nd ed., 2000 (Lonely planet)
  • St.meld. 32 (2014-2015) – Norske interesser og politikk i Antarktis, https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-32-20142015/id2415997/
  • Sugden, D.: Arctic and Antarctic: a modern geographical synthesis, 1982, isbn 0-631-13085-3, Finn boken
  • Aagaard, B.: Antarktis 1502–1944: oppdagelser, naturforhold og suverenitetsforhold, 1944, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg