Helt fra oldtiden og i nesten 2000 år trodde man at det eksisterte et sydpolkontinent av umåtelig størrelse. Dette sydland eller Terra australis incognita søkte man etter da de store oppdagelsesreiser begynte, og alt land man fant i det sørlige hav oppfattet man som deler av dette kontinents nordkyst, således Australia og Ildlandet.

Helt opp på 1700-tallet mente man at det fantes fruktbare og folkerike land i det sørlige Stillehavet og Indiske hav. Mens den store nordlige polkalott er ringet inn av store landmasser som trenger seg et godt stykke inn over selve polarsirkelen, er forholdet ved den sørlige polkalott stikk motsatt. Her er det havet, endeløse vidder av hav, som rår.

Sør-Amerika rekker til 56°, Afrika til 34° og Australia til 45° s.br. Dette havet er mer stormfullt enn noe annet, og de første oppdagelser i Antarktis skyldtes skuter som storm og uvær drev ut av kurs. Således forteller polynesiske legender om en tongahøvding, Ui-te-Rangiora, som var helt sør ved det frosne hav med den store kanoen Te-Ivi-o-Atea ca. år 650. Andre polynesiere har visstnok også vært så langt mot sør.

Den første som brakte underretning om land i Antarktis, var Antonio de la Roche i 1675, som fikk landkjenning av Sør-Georgia. I 1738 ble en fransk ekspedisjon under Bouvet de Lozier sendt sørover for å finne det berømte Terra australis incognita. 1. jan. 1739 oppdaget og navngav han Kapp Circoncision på Bouvetøya i den tro at han her hadde oppdaget en pynt på det store ukjente land i sør. Han fulgte pakkisgrensen et stykke østover og var den første som omtalte de enorme, flattoppete antarktiske isfjell og mengden av storhval i den atlantiske sektor på sørkalotten.

Også de neste landkjenninger skyldtes franske ekspedisjoner. Marion-Dufresne med skutene Mascarin og Marquis de Castries oppdaget 1772 Prince Edward Islands og Îles Crozet, og samme år fant Kerguelen-Trémarec den store øya oppkalt etter ham, Kerguelen, og annekterte den for Frankrike.

De egentlige antarktisekspedisjoner begynte først med briten James Cook. Admiralitetet gav ham i oppdrag å finne det store sørlige fastland eller bringe bevis for at det ikke fantes. To spesialbygde fartøyer, Resolution og Adventure på ca. 400 tonn hver, ble stilt til hans rådighet. Cook forlot Cape Town med kurs sørover i november 1772, krysset den sørlige polarsirkel 17. jan. 1773, men tett is tvang ham østover langs iskanten.

I de følgende tre sesonger (Cook tilbrakte vinteren i varmere farvann) foretok Cook den første jordomseiling på høye sørlige breddegrader og kom tilbake til Cape Town i 1775. Ideen om et rikt og gjestmildt kontinent i sør var ikke blitt bekreftet. Men beretningene om det rike livet i havet førte til en stor fangstvirksomhet i Antarktis som varte i mer enn 50 år.

I 1778 kom de første britiske selfangere til Sør-Georgia, og amerikanerne fulgte snart etter. I 1791 var det over 100 fangstfartøyer i Sørishavet på jakt etter den verdifulle pelssel, og etter elefantsel for utkok av olje. Men det skulle ennå gå flere år før man fikk sikre underretninger om at fangstskutene hadde oppdaget nytt land.

I 1819 landet den britiske skipper William Smith med briggen Williams på King George Island i South Shetland Islands og tok øygruppen i besittelse for den britiske krone. På en ny ferd samme sesong, under ledelse av Edward Bransfield, trengte briggen Williams på ny sørover. I grove trekk ble South Shetland Islands kartlagt og nordvestkysten av Graham Land oppdaget og gitt navnet Trinity Land.

I 1819–21 gjennomførte den russiske admiral Thaddeus Bellingshausen med to fartøyer, Vostok og Mirny, en verdensomseiling på enda høyere sørlige breddegrader enn Cook hadde gjort. Peter I Øy og Alexander Land ble oppdaget jan. 1821, South Shetland Islands ble kartlagt, og kjennskapet til South Sandwich Islands og Sør-Georgia utvidet. Den neste ekspedisjon av betydning var den som Enderby-firmaet i London sendte ut i 1830. Fangstfartøyene Tula og Lively med den kjente fangstskipper John Biscoe som leder seilte sørover for å gjøre nye oppdagelser. Biscoe gjennomførte den tredje verdensomseiling på høye sørlige breddegrader. Enderby Land ble oppdaget 28. feb. 1831, Adelaide Island og Graham Land året etter. South Sandwich og South Shetland Islands ble også besøkt.

Årene omkring 1840 var særlig fruktbringende for utforskningen av Antarktis. En fransk ekspedisjon under Dumont d'Urville oppdaget Terre Adélie og annekterte det for Frankrike 1840. På samme tid arbeidet også en stor amerikansk ekspedisjon under Charles Wilkes i disse farvann. Han skisserte kysten flere steder mellom 98° og 160° ø.l.

De største resultater ble oppnådd av den britiske ekspedisjon under James Clark Ross. Han foretok den fjerde omseiling av sydpolkontinentet og nådde lenger sør enn noen før ham, helt frem til den store, delvis isfrie havbukta som senere skulle få hans navn. Han oppdaget og navngav Victoria Land og Ross Island med de to praktfulle vulkankjeglene Erebus (3795 moh.) og Terror (3262 moh.). I 1893 oppdaget den norske hvalfanger C. A. Larsen Kong Oscar 2 Coast på østsiden av Graham Land, og nådde 68° 10ʹ s.br.

Ved århundreskiftet var interessen for antarktisforskningen vekket for alvor, og det ble sendt ut en rekke ekspedisjoner i rent vitenskapelig øyemed. De viktigste frem til 1920-årene er:

  • Expédition Antarctique Belge 1897–99.

Leder: Adrien de Gerlache de Gomery. Fartøy: Belgica, den tidligere norske fangstskute Patria. Arbeidsfelt: vestkysten av Graham Land. Frøs inne i drivisen ved Peter 1 Øy og drev rundt i Bellingshausenhavet i 12 måneder. Den første vitenskapelige ekspedisjon som overvintret i Antarktis. Roald Amundsen fikk sin dåp som polarmann på denne ekspedisjon.

  • British Antarctic Expedition 1898–1900.

Leder: Nordmannen Carsten E. Borchgrevink. Fartøy: Southern Cross (tidl. norsk hvalfanger Pollux). Sju nordmenn, derav to samer, samt tre engelskmenn overvintret på Cape Adare. Viktige meteorologiske og magnetiske observasjoner ble gjort. På hjemturen ble fronten av Ross Ice Shelf kartlagt fra Cape Crozier til Hvalbukta. Herfra foretok Borchgrevink en sledetur innover isshelfen til 78° 50ʹ s.br. og slo dermed alle tidligere rekorder.

  • National Antarctic Expedition 1901–04.

Leder: Robert F. Scott. Fartøy: Discovery, bygd for ekspedisjonen. Oppdaget Edward 7 Land. La hovedkvarteret på Ross Island ved McMurdo Sound. Et stort vitenskapelig program ble gjennomført. I 1902 foretok Scott en sledeferd mot Sydpolen, men måtte snu ved 82° 17ʹ s.br., godt før den vanskelige stigning opp til polplatået tar til.

  • Deutsche Südpolar-Expedition 1901–03.

Leder: Erich von Drygalski. Fartøy: Gauss, bygd for ekspedisjonen. Oppdaget Wilhelm 2 Land. Gauss frøs inne nær kysten og kom ikke løs før sommeren etter. Store vitenskapelige resultater.

  • Den svenska sydpolarexpeditionen 1901–03.

Leder: Otto Nordenskiöld. Fartøy: Antarctic med norsk skipper, C. A. Larsen. Arbeidsfelt: østkysten av Graham Land, hvor Nordenskiöld med et landparti overvintret på Snow Hill Island ved nordspissen av Graham Land. Ved avhentningen året etter ble Antarctic sittende fast i pakkisen i Erebus- og Terrorbukta, og skrudd ned; mannskapet reddet seg med store anstrengelser i land på Paulet Island, hvor de overvintret under harde vilkår. Tre mann som ble landsatt i Hope Bay på vestsiden av Graham Land, fikk også en ufrivillig overvintring. Sommeren 1903 ble alle mann hentet av det argentinske marinefartøy Uruguay.

  • Scottish National Antarctic Expedition 1902–04.

Leder: William S. Bruce. Fartøy: Scotia (tidl. norsk selfanger Hekla). Oppdaget Coats Land på østsiden av Weddellhavet.

  • L'expédition antarctique française 1903–05.

Leder: Jean-Baptiste Charcot. Fartøy: Français, med lederen selv som kaptein. Foretok utstrakte undersøkelser langs vestkysten av Graham Land.

  • British Antarctic Expedition 1907–09.

Leder: Ernest H. Shackleton. Fartøy: Nimrod. Rosshavområdet var arbeidsfeltet. Målene var Sydpolen og den magnetiske sydpol. Sydpolpartiet var på fire mann med Shackleton som leder. Sibirske ponnier trakk sledene, men de viste seg lite brukbare, og Shackleton og hans kamerater måtte snart trekke sledene selv. De startet 29. okt. 1908, og 9. jan. 1909 var de på 88° 23ʹ s.br., lenger sør enn noen hadde vært før dem. Her besluttet Shackleton å snu; de hadde ytt alt de hadde, og marginen for hjemturen var meget liten. De klarte det, og 1. mars var de tilbake i hovedkvarteret. En annen avdeling under Edgworth Davis nådde den magnetiske sydpol 16. jan. 1909 på 72° 25ʹ s.br. og 155° 16ʹ ø.l.

  • La deuxième expédition au Pole Sud 1908–10.

Leder: J.-G. Charcot. Fartøy: Pourquoi-Pas?, bygd for ekspedisjonen. Vestkysten av Graham Land var igjen arbeidsfeltet. Fallières Coast, Marguerite Bay og Charcot Island ble oppdaget.

  • Scott's Second Antarctic Expedition 1910–13.

Leder: Robert F. Scott. Fartøy: Terra Nova, tidligere skotsk hvalfangerskute. Stort vitenskapelig program med erobringen av Sydpolen som et viktig mål. Scott hadde med motorsleder, 35 sledehunder og 19 ponnier som trekkraft, men fikk liten nytte av dem. Hovedavdelingen av polpartiet startet 2. nov. 1911 fra hovedkvarteret i McMurdo Sound, 4. jan. 1912 ble siste hjelpeparti sendt hjem fra 87° 35ʹ s.br. Leder for dette partiet var løytnant Evans, den senere Lord Mountevans. Scott selv med fire ledsagere fortsatte mot Sydpolen, som de nådde 17. jan. 1912. Her fant de teltet som Amundsen hadde etterlatt; han kom dem i forkjøpet med fem uker. Britene var tappet til det ytterste, og hjemturen knekket dem. To mann stupte underveis. De tre andre kjempet seg videre og kom nesten frem; 18 km fra det store depot hvor de ville ha funnet alt de trengte, ble de stoppet. De var da uten mat og brensel; snøstormen raste dag etter dag, og sult, utmattelse og kulde slo de tre tapre menn ned.

  • Den norske antarktiske ekspedisjon 1910–12.

Leder: Roald Amundsen. Fartøy: Fram. Målet var Sydpolen. Landstasjonen Framheim ble anlagt i Hvalbukta (Bay of Whales) på 78° 38ʹ s.br. og 163° 40ʹ v.l. Polferden startet 19. okt. 1911 med fem mann, fire sleder og 52 hunder. De nådde Sydpolen 14. des. og var tilbake på Framheim 26. jan. etter kanskje den dristigste og best gjennomførte sledeferd som er gjort i polaregnene. Se for øvrig Sydpolen.

Kristian Prestrud med to mann utforsket Edward 7 Land. Vinteren 1911 foretok Fram et større oseanografisk tokt i Sør-Atlanteren.

  • Die zweite deutsche Südpolar-Expedition foregikk 1911–13.

Leder: Wilhelm Filchner. Fartøy: Deutschland (tidl. norsk selfanger Bjørn). Undersøkelser i Weddellhavet. Skuten ble fast i drivisen og kom først løs bortimot ni måneder senere. Ekspedisjonen oppdaget Luitpold Coast og Filchner Ice Shelf.

  • Australasian Antarctic Expedition 1911–14.

Leder: Douglas Mawson. Fartøy: Aurora. Oppdaget og utforsket Queen Mary Land og George 5 Land.

  • The British Imperial Trans-Antarctic Expedition 1914–16.

Leder: Ernest H. Shackleton. Fartøyer: Endurance (tidl. norsk hvalfanger Polaris) og Aurora. Ekspedisjonen hadde, foruten et stort vitenskapelig program, kryssing av sydpolfastlandet fra Weddellhavet til Rosshavet som hovedpost. Men isforholdene i Weddellhavet kullkastet alle planer. Endurance ble fast i drivisen og klemt til pinneved 10 måneder senere. Besetningen med Shackleton i spissen reddet seg i land på Elephant Island i South Shetland Islands etter å ha drevet på et isflak i 6 måneder. Herfra seilte Shackleton med fem mann under de største anstrengelser og farer 700 sjømil i åpen båt til South Georgia for å få organisert redningsekspedisjoner. Først under den fjerde unnsetningsekspedisjon lyktes det å nå frem til Elephant Island og få reddet folkene der. Den andre avdelingen av ekspedisjonen, som skulle til Rosshavet, hadde heller ikke hell med seg. Aurora ble fast i Rosshavet etter å ha landsatt den avdeling som skulle legge ut depoter for sledepartiet fra Weddellhavet, og drev med isen i 9 måneder før den kom løs. Shackleton døde på South Georgia under en ny ekspedisjon til Antarktis 1920–22 som ble nokså mislykket.

Litt ut i 1920-årene begynte en ny epoke i utforskningen av Antarktis pga. det store oppsving hvalfangsten tok, og dessuten gjorde flyteknikkens utvikling det mulig å bruke fly i polarforskningen. I 1925 begynte en serie oseanografiske ekspedisjoner utsendt fra Storbritannia, kalt Discovery-ekspedisjonene. De har gitt store bidrag til utforskningen av havet i Antarktis.

Fra 1926 frem til den annen verdenskrig ble det av den førende norske hvalfangstreder Lars Christensen i Sandefjord sendt ut en rekke ekspedisjoner til Antarktis med kombinerte praktiske og vitenskapelige formål. Først Odd I-ekspedisjonen til Peter I Øy, så de fire Norvegia-ekspedisjoner, da bl.a. store strekninger av kontinentets kystland ble flyfotografert av H. Riiser-Larsen og F. Lützow-Holm. Senere ble flytende kokerier og tankbåter brukt som basis.

Særlig Torshavn-ekspedisjonen 1936–37 oppnådde gode resultater. Store strekninger av kystlandet mellom Wilhelm 2 Land og Enderby Land ble luftfotografert, videre ble Prins Harald Kyst oppdaget og luftfotografert, og Prinsesse Ragnhild og Prinsesse Astrid Kyst ble overfløyet.

Første gang fly ble tatt i bruk i Antarktis var på The Wilkins-Hearst Antarctic Expedition 1928–29. Leder: Hubert Wilkins. Planen var en transantarktisk flygning fra Graham Land til Rosshavet, men den ble oppgitt pga. dårlige værforhold. Wilkins fløy fra Deception Island langs Graham Lands østkyst til 71° 20ʹ s.br. og returnerte. På den første Byrd-ekspedisjonen (U.S. Antarctic Expedition 1928–30) fløy R. E. Byrd medBernt Balchen ved spaken fra basen ved Hvalbukta til Sydpolen og retur 29. nov. 1929.

Ekspedisjonens vitenskapelige leder L. M. Gould oppdaget på en sledeferd samme år en varde bygd av Amundsen etter nedstigningen fra polplatået, det eneste synlige minne om den berømte ferd.

På Admiral R. E. Byrd's Second Antarctic Expedition 1933–35 spilte også flyet en stor rolle. Store ukjente områder østover fra Rosshavet ble flyfotografert og utforsket. En lang og dristig flyferd ble foretatt under Ellsworth-Trans-Antarctic Flight 1935–36, da Lincoln Ellsworth fløy fra Dundee Island ved spissen av Graham Land over den vestlige del av sydpolfastlandet til Hvalbukta i Rosshavet. Ellsworth landet fire ganger på ferden og bidrog vesentlig til flyteknikkens utvikling i polaregnene.

Omtrent samtidig gjorde en britisk ekspedisjon under John Rymill viktige oppdagelser i Graham Land. På lange sledeferder brakte han beviser for at Graham Land var en halvøy på sydpolfastlandet og ikke som Wilkins hadde hevdet 10 år tidligere, en rekke store øyer. Den siste del av kontinentets ukjente kystland, sektoren mellom 80° og 150° v.l., ble undersøkt og utforsket på United States Antarctic Service Expedition 1939–41 (3. Byrd-ekspedisjon). Ekspedisjonen hadde to baser, en på vestsiden av Graham Land (Stonington Island) og en i Hvalbukta (Little America III).

Betydningen av flyet ble demonstrert under Die Deutsche Antarktische Expedition 1938–39, leder A. Ritscher. Med to Dornier Wal flybåter ble et område på 350 000 km2 mellom 14° v.l. og 20° ø.l. fotografert fra luften. Herunder ble den store fjellkjeden i Dronning Maud Land oppdaget. Under og etter den annen verdenskrig sendte Storbritannia, Argentina og Chile rivaliserende ekspedisjoner til Antarctic Peninsula, og opprettet nye baser der.

Høsten 1946 sendte amerikanerne en kjempeekspedisjon sørover. United States Naval Expedition 1946–47 (Operation Highjump), ledere K. E. Byrd og R. Cruzen. Det er den største ekspedisjon som har seilt sørover til Antarktis. 13 fartøyer, hvorav et hangarskip og to isbrytere, var med. 4000 mann deltok, herav var 300 vitenskapsmenn. Ekspedisjonen hadde til disposisjon seks store flybåter, seks store landfly, tre mindre fly og fire helikoptre. Ekspedisjonen ble fordelt i tre grupper rundt sydpolkontinentet, og kystlandet rundt nesten hele fastlandet ble luftfotografert.

I 1947 landet en ny amerikansk ekspedisjon i Antarktis: Ronne Ant-Arctic Research Expedition 1947–48. Den amerikanske basen på Stonington Island ble reokkupert, og store strekninger av ukjent land langs Weddellhavets vestkyst, helt til 79° s.br., ble oppdaget og flyfotografert.

I 1948 gjenopptok den franske institusjonen Expéditions Polaires Françaises, ledet av Paul-Emile Victor, den franske antarktisforskning. Arbeidsfeltet ble naturlig nok Terre Adélie.

I 1949 seilte en på mange måter bemerkelsesverdig ekspedisjon sørover: Den norsk-britisk-svenske antarktisekspedisjon 1949–52, den første virkelig internasjonale vitenskapelige ekspedisjon til Antarktis, bekostet og organisert av en komité av britiske, svenske og norske eksperter med professor H. U. Sverdrup som formann. Ekspedisjonen, som hadde John Giæver som leder, opprettet stasjonen i Maudheim (71° 3ʹ s.br., 10° 56ʹ v.l.) i Dronning Maud Land. Den introduserte nye metoder som senere er blitt standard, og oppnådde store resultater.

Fra 1949 av seilte årlig en Australian National Antarctic Research Expedition til den australske sektor i Antarktis. The Falkland Islands Dependencies Survey, organisert i 1945, sendte likeledes årlige ekspedisjoner til Falklandssektoren. Senere kalt British Antarctic Survey.

I midten av 1950-årene tok utforskningen av Antarktis et nytt kraftig skritt fremover. Allerede tidligere hadde enkelte land opprettet vitenskapelige stasjoner på sub-antarktiske øyer, men i forbindelse med det internasjonale geofysiske år 1957/58 gikk 12 stater sammen om et storslagent forskningsprogram i Antarktis ved opprettelse av i alt 55 stasjoner på det antarktiske kontinent og nærliggende øyer. 

Scientific Committee on Antarctic Research (SCAR) ble opprettet av vitenskapelige organisasjoner i de samme 12 land: USA, Sovjet, Storbritannia, Frankrike, Japan, Belgia, Australia, New Zealand, Argentina, Chile, Sør-Afrika og Norge. Etter hvert ble nye forskningsgrener trukket inn, og i tillegg til de geofysiske oppgavene ble en storstilt utforskning og kartlegging av hele kontinentet. Hundrevis av forskere med mange tusen hjelpemannskaper, fly, helikoptre, isbrytere og forskningsfartøyer ble satt inn. Stormaktene tok de største løft, USA konsentrerte seg særlig om Vest-Antarktis, Sovjet om Øst-Antarktis.

Norge deltok i perioden 1956–60 med en stasjon, Norway Station, ved 70° 30' s.br., 2° 32' v.l. i Dronning Maud Land. Norsk Polarinstitutt planla og ledet ekspedisjonsvirksomheten, og geodet S. G. Helle var leder på stasjonen. I sommersesongen 1958/59 sendte Norsk Polarinstitutt i samarbeid med flyvåpenet en flyfotograferingsgruppe som fotograferte kysten fra vestgrensen til 13° ø.l. og fjellområder østover helt til 30° 30' ø.l. I 1960 ble den norske stasjon overdratt til Sør-Afrika, som har fortsatt virksomheten siden. I de følgende år krysset en rekke fly- og traktorekspedisjoner de tidligere ukjente områdene i det indre av Antarktiskontinentet.

En britisk ekspedisjon under V. Fuchs krysset i 1958 det antarktiske kontinent fra østsiden av Weddellhavet over Sydpolen til Ross Island. Senere har særlig russerne og amerikanerne gjennomført en rekke lange tokt. Resultatet av all denne virksomhet er atskillige vitenskapelige publikasjoner og kart med opplysninger om Antarktis' geologi, glasiologi, meteorologi, oseanografi, biologi og fysiske forhold i atmosfæren.

Norsk Polarinstitutt gjenopptok større norsk forskningsaktivitet i Antarktis i 1976–77, da instituttet sendte en ekspedisjon med en mindre isbryter, Polarsirkel, til Dronning Maud Land og Weddellhavet. Ekspedisjonen bestod av 21 forskere og ble ledet av Olav Orheim, som også ledet en rekke sommerekspedisjoner i de påfølgende år med bl.a. fartøyene Andenes og Lance.

Et nordisk samarbeid ble innledet i 1991–92 hvor Finland, Sverige og Norge roterte ansvaret for organisering av vitenskapelige Antarktis-ekspedisjoner. Dette førte til økt kontinuitet i forskningen fordi hvert av landene kunne sende forskere til kontinentet årlig. Norge gjennomførte større ekspedisjoner til Antarktis i sesongene 1992–93, 1996–97 og 2000–01. Førstnevnte ble ledet av Olav Orheim mens de to sistnevnte var under ledelse av Jan Erling Haugland med Jan-Gunnar Winther som vitenskapelig ansvarlig (alle Norsk Polarinstitutt).

Fra og med 2000–01-sesongen har fly fra Cape Town i Sør-Afrika til Dronning Maud Land blitt benyttet i kombinasjon med båttransport. Flystripen i nærheten av Troll-stasjonen, Troll Airfield, ble offisielt åpnet av miljøvernminister Knut Arild Hareide februar 2005, og har lettet tilgjengeligheten til dette området betraktelig. Den representerer også en av ytterst få etablerte landingssteder for større flymaskiner inne på kontinentet.

Antarktis har også den senere tid hatt en tiltrekningskraft på oppdagere som har foretatt private ekspedisjoner til kontinentet og målt krefter med naturen. De mest kjente nordmenn blant disse er Liv Arnesen, Erling Kagge og Børge Ousland. På kort tid er også kontinentet blitt et reisemål for turister som hovedsakelig kommer dit om bord på cruiseskip. I 2003 besøkte 17 000 turister Antarktis.

Andersson, J.G.: Sydpolens helter, 1947

Barr, S.: Norway's polar territories, 1987, isbn 82-03-15689-4, Finn boken

Berg, K.: Polarheltene: norske pionerer i Arktis og Antarktis, 2003, isbn 82-7694-124-9, Finn boken

Brekke, A., red.: Norge i Antarktis, 1993

Crossley, L.: Explore Antarctica, 1995, isbn 0-521-49591-1, Finn boken

Gran, T.: Kampen om Sydpolen, 1961, Finn boken

Hansson, R.: Norge og polarområdene, 1998, isbn 82-7177-498-0, Finn boken

Headland, R.K.: Chronological list of Antarctic expeditions [...], 1989, isbn 0-521-30903-4, Finn boken

Imbert, B.C.: North Pole, South Pole: journeys to the ends of the earth, 1992, isbn 0-500-30010-0, Finn boken

Kirwan, L.P.: A history of polar exploration, 1962, Finn boken

Laws, R.M.: Antarctica: the last frontier, 1989, isbn 1-85283-247-9, Finn boken

Lovering, J.F. & J.R.V. Prescott: Last of lands: Antarctica, 1979, isbn 0-522-84142-2, Finn boken

May, J.: The Greenpeace book of Antarctica: a new view of the seventh continent, 1988, isbn 0-86318-283-6, Finn boken

Njåstad, B.: Antarktis: norsk natur- og kulturminneforvaltning, 1999, isbn 82-7666-164-5, Finn boken

Rubin, J.: Antarctica, 2nd ed., 2000 (Lonely planet)

Stonehouse, B.: North Pole, South Pole: a guide to the ecology and resources of the Arctic and Antarctic, 1990, isbn 1-85375-056-5, Finn boken

Sugden, D.: Arctic and Antarctic: a modern geographical synthesis, 1982, isbn 0-631-13085-3, Finn boken

Aagaard, B.: Antarktis 1502–1944: oppdagelser, naturforhold og suverenitetsforhold, 1944, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.