Hansakogg

Tegning fra middelalderen av en kogg fra hansabyen Stralsund.
Typisk hanseatisk kogge som ble brukt til å hente særlig tørrfisk i Bergen fra slutten av 1100-tallet.
Hanseatisk kogge
Av /Bergen byarkiv.
Den tyske hansa omkring 1350. De viktigste handelsveiene til sjøs er tegnet inn, likedan en del vanlige vareslag i hansahandelen. Understrekede varenavn viser produksjonssted. D = Dragør. S = Skanör. M = Malmö.
.

Hansakogg, også bare kalt «kogg», var opprinnelig et énmastet hanseatisk handels- og krigsskip som var sterkbygget og utrustet med forsvarskonstruksjoner (kasteller) i baug og akterende samt oppe i mastene. Båttypen var ble utviklet på 1100-tallet, og de største koggene kan ha vært mellom 80 og 100 fot lange og tatt last på opptil 70–80 tonn.

Faktaboks

etymologi:
av tysk ‘kule’

Bak kasteller kunne soldater beskytte seg og komme høyt opp i en angreps-situasjon. Koggen var bredbygd og høybordet, hadde en stormast og noen mindre master og rundholter i baugen og akterenden som har ført flagg og kanskje et råseil for å balansere skipet og bruke som hjelp i vendinger mot og med vinden. På toppen av masten hadde koggene ofte et rundt «stridsmers» der skyttere kunne stå skjult i forsvar og angrep.

Konstruksjon

Hansakoggen Lübecker Kogge var en rekonstruksjon av en stor hansakogg bygd i Lübeck i 1926.
Av .
Flere rekonstruksjoner av hansakogger samlet i Hamburg i Tyskland.
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Koggene var bygd på en slik måte at huden under vann var kravellbygd, og dermed slett, mens huden over vann var klinkbygd. Styrken i bunnen gjorde at fartøyene kunne legges opp på strender og være sterke nok til å tåle påkjenningene av tung last. Klinkerhuden over vann ga konstruksjonen styrke, men også en mulighet for ett lettere skrog over vann. Det gikk bjelker tvers gjennom huden ut på hver side.

Der huden var klinkbygd, var den sammenføyd med spiker (søm) som var bøyd på innsiden og strammet opp med hammer inne og mothold på utsiden. Dette er noe forskjellig fra tradisjonell klinking i Norge, der en har søm (spiker) som går gjennom begge hudbordene og et rø (plate med hull) på innsiden, der sømmen/spikeren går gjennom hullet før den blir klippet/neiet og klinket utpå røet.

Da skroget skulle kunne legges tett på elve- eller strandbredden fikk det ingen dyp kjøl som kunne henge seg fast. For å få skipet til å drifte minst mulig ble skroget foran og akter laget med en «lubeit» – en skarphet i kriet, overgangen bunn og stevn. Lubeita er som en liten kjøl som henger i sjøen, ikke ulikt virkningen av øksede halser på en oselver. Dette førte til at skipet ble mer retningsstabilt, men også tyngre å manøvrere siden stevn og stilk gikk i en forholdsvis bratt retning ned på kjølen.

Fra starten på 1100-tallet vokste hansakoggene i størrelse, og de største kan etterhvert ha vært på opptil 80 til 100 fot. Med veksten i skrogstørrelse gikk man sannsynligvis fra å ha ett stort storseil til flere mindre seil som var letter å berge, noe bilder fra 1500- og 1600-tallet også tyder på. Midtskipsseksjonen på skipet hadde U-fasong, noe som ga rom for mye last. Funn viser at lengde/bredde-forholdet kunne være rundt 1:3 til nærmere 1:4.

Hansakoggens konstruksjon har hatt påvirkning på norske fartøyer, spesielt i Øst-Norge. Den har trolig utkonkurrert vikingskipene, som var lavere og lastet mindre. Funnene som er gjort under Bjørvika-utgravningene er av noen mindre båter, men de viser en viss likhet i form. Båtene kan ha vert brukt til å frakte last frå de større skutene som har ligget til ankers. Kalmar-skipet har også et drag over seg fra koggens konstruksjon.

Vestlandet og i Nord-Norge beholdt imidlertid de fleste båtene sin gamle fasong fra vikingtiden. Likevel kan koggen ha gitt litt inspirasjon til jektene som ble brukt fram til vår tid. Jektene fikk og en veng akter til opphold for mannskap og passasjerer. Vengen ble bygd over et akterspeil. Koggene var en spisstevning (spisse foran og akter) men hadde et kastell med speil. Roret var plassert på akterstevnen på både kogg og jekter. Knarren, som var vikingenes lasteskip, hadde mer likhet med koggen i sitt volum og skrogform.

Navigasjon og egenskaper til sjøs

Hansakoggen Ubena av Bremen under seil i Kiel i Tyskland. Denne rekonstruksjonen stod ferdig i 1991.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Koggen var sjødyktig, men hadde ikke de beste evnene til å komme seg mot vinden i stor sjø og sterk vind, grunnet skipets butte baug og runde form midtskips. Med tung last og et stort seil som skulle håndteres, var skipet krevende å seile i trange farvann. Norskekysten opp til Bergen var en farlig uren kyst og ofte var det lettest å passere opp gjennom Karmsundet i medvind. Dermed sikret at de seg at de ikke driftet forbi Bergen ute i havet og fikk problemer med å ta seg ned kysten igjen, da strøm og vind oftest gikk nordover. Men på Avaldsnes ved Karmøy ble de ofte skattlagt og i noen tilfeller røvet. Det endte med at hanseatene angrep stedet for å få kontroll og lettere komme gjennom denne «flaskehalsen».

De fleste kyster har ingen skjærgård som Norge. Områdene ved Danmark og Den engelske kanal kunne være grunne og med få beskyttede havner. Her kunne en «seile seg i taul», det vil si at de ikke klarte å seile seg fra kysten ene eller andre veien i hardt vær. Til slutt havnet de inne på sandbankene og ble sugd ned i sand og malstrøm. Men ute på havet klarte de seg best. De må tidlig ha lært å legge bi for å ri av stormer og holde mest mulig posisjonen mens uværet stod på.

Koggene med sitt store tunge råseil var avhengige av å benytte medvind langs kysten da vindøkning og vinddreining i trange farvann kunne være krevende. Men de var utrustet med mange ankere, som var redningen når de kom for tett på land under skiftende forhold. De måtte også vite hvor de kunne seile seg inn i le til trygge ankringsplasser for å vente på været, eller seile langt ut i havet når sikten var dårlig, for så seile de seg inn på kysten på breddegraden ved hjelp av polarstjernen og middagssolhøgden, noe som var en av den tids navigasjonsmetoder. På den farlige norskekysten ble det etterhvert mange loser som fikk jobb med å få skuter trygt i havn.

I tiden som fulgte utviklet de fleste land sine fartøytyper og de må ha påvirket hverandre over hele Nordsjøen og Østersjøen. Ord og uttrykk ble og utvekslet og folk fra flere av landene tok jobb på andre lands skuter og kvinner og menn reiste over havet og tok arbeid. Slik vart kystområdene en smeltedigel av inspirasjon, kunnskap og utveksling.

Mannskap

Opp gjennom tidene hadde en et mannskap som manøvrerte skipet og et mannskap som kunne forsvare det. Alle var bevæpnet med håndvåpen for å forsvare seg selv, da sjørøveri var en stor fare i enkelte farvann. På de største koggene må det alt i alt ha vært rundt 10 til 20 personer, ledet av en kaptein, for å utføre alle manøvre og oppgaver. I tillegg kunne det være mannskap i tillegg til forsvar av skipet.

Noen av dem som stod lavest på rangstigen, som dekksmannskapet og de som lagde mat, var tvunget til gå til sjøs. I krigsflåten kunne det og være kvinner med på skipene eller i egne skip, som hadde arbeid med uniformsutrustningen og fulgte med mennene sine på tokt.

Handel

Bergen var en viktig hansaby, og dette maleriet gjengir en hansakogg som ligger langs Bryggen i hansatiden.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Hansaforbundet hadde sitt utspring i Lübeck i dagens Tyskland, og spredde seg til et titals byer i tysk område. Men også ni andre byer fikk tilknytning til Hansaforbundet, hvorav Bergen, London, Novgorod og Brugge var blant det største. På norskekysten var Bergen en av de viktigste byene som koggene transporterte varer til og fra. Lasten fra Bergen var i hovedsak tørrfisk, men sild var også, som på svenskekysten, en skattet vare. Kleberstein og marmor var også ettertraktede varer som ble eksportert fra Vestlandet, det samme var tømmer fra norske skoger. Alt som kunne omsettes og var ledig plass til ombord var i omløp.

Andre veien fraktet man importvarer som var produsert på kontinentet. Dette påvirket folket på kysten og videre inn fjorder og daler, slik at mens man i innlandet kan finne folkekunst av gammel årgang i hus og redskap, var kystfolket i en evig smeltedigel der moter og trender hele tiden kom og gikk og påvirket dem.

På Nordsjøen konkurrerte hansakoggene med andre båttyper, mannskapene observerte skip mot skip og så likheter og ulikheter, noe som førte utviklingen mot flere master og mindre seil, slik skutene ble lettere å håndtere, både på koggene og andre skip i området. Og slik forsvant koggen inn i den internasjonale utviklingen og ble et flermastet skip på lik linje med andre lands skuter.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg