Ernest Shackleton

Faktaboks

Ernest Shackleton
Sir Ernest Henry Shackleton
Uttale
ʃækltən
Født
15. februar 1874, Kilkea, Irland
Død
5. januar 1922, Sør- Georgia

Ernest Shackleton var en britisk polarfarer med irsk opphav, som deltok i og ledet flere ekspedisjoner i Antarktis i årene fra 1901 til 1922. Selv om han aldri oppnådde målene for sine ekspedisjoner blir han på grunn av sine lederegenskaper og overlevelsesevne likevel regnet som en av de mest betydningsfulle polarfarere fra den heroiske tidsalderen i Antarktis.

Bakgrunn

Shackleton var født i Kildare i Irland i 1874, som sønn av Henry Shackleton og Henrietta Letitia Sophia Gavan. Familien flyttet til Dublin i 1880 og fire år senere til London. I 1887 begynte Shackleton sin utdannelse ved Dulwich College, det sies at hans far ønsket at han skulle studere medisin, men Shackleton hadde større interesse av havet. I 1890 – 16 år gammel – gikk han inn i den britiske handelsflåten ombord på fullriggeren Hoghton Tower, eid av North Western Shipping Company, Liverpool. Han tilbrakte de neste årene til sjøs, og 24 år gammel tok han skipsførersertifikat og ble med det kvalifisert til å føre britiske skip hvor som helst i verden.

I 1897 traff han den seks år eldre Emily Mary Dorman. De innledet etter hvert et forhold og giftet seg i 1904.

The British National Antarctic Expedition (1901–1903)

I årene før giftermålet fortsatte Ernest Shackleton sitt liv til sjøs og i mars 1901 fikk han nyheten om at han var antatt som 3. styrmann på The British National Antarctic Expedition, ledet av Robert Falcon Scott, på ekspedisjonsskipet Discovery.

The British National Antarctic Expedition, også kjent som Discovery-ekspedisjonen, forlot London sommeren 1901 med kurs for Antarktis. I februar 1902 kom de i land ved fronten av Ross Ice Shelf, der ekspedisjonens luftballong ble prøvd ut. Scott var førstemann, etterfulgt av Shackleton, som under sin ferd tok de første fotografier av Antarktis fra luften. Senere samme måned etablerte ekspedisjonen vinterkvarter ved Hut Point på Rossøya. I de påfølgende månedene ledet Shackleton blant annet ekspedisjonens første sledereise, og var redaktør for utgivelsen av ekspedisjonsavisen The South Polar Times.

2. november 1902 la Shackleton, sammen med Edward Wilson og Robert Falcon Scott ut på en sledereise mot Sydpolen. Med seg hadde de 19 hunder, men uten tilstrekkelig kunnskap og mat til hundene måtte mennene selv gjøre mye av sledetrekkingen. 30. desember nådde de deres sørligste punkt, 82°16′33′′S. På hjemveien led alle mennene av skjørbuk og utmattelse, Shackleton var dårligst, og Wilson og Scott var i tvil om han ville overleve. I februar 1903 nådde de likevel vinterkvarteret ved Hut Point i live. Før vinteren ble det bestemt at en del av mannskapet skulle returnere til England ombord på unnsetningsskipet Morning, som hadde ankommet Rossøya. Shackleton ble sendt hjem mot sin vilje.

British Antarctic Expedition (1907–1909)

Ernest Shackleton og hans menn i 1908, underveis til vulkanen Mount Erebus på Ross Island i Antarktis.

Av /NTB Scanpix ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Etter hjemkomsten fra Antarktis giftet Shackleton seg 9. april 1904 med Emily Mary Dorman, som han hadde blitt kjent med syv år tidligere. Sammen fikk de barna Raymond, Cecily og Edward. I de kommende årene var Shackleton innom flere jobber før han i 1907 annonserte sin egen plan om en ekspedisjon til Antarktis og Sydpolen.

I august 1907 forlot ekspedisjonsskipet Nimrod England og begynte ferden sydover mot Antarktis. I tillegg til mannskap var også hunder, mandsjuriske ponnier og en motorisert Arrol-Johnston-bil ombord. De etablerte sitt vinterkvarter ved Cape Royds på Rossøya, der de reiste en hytte og landpartiet på 15 mann flyttet inn. I mars 1908 besteg en liten gruppe vulkanen Mount Erebus (3794 moh.) som de første, og i oktober samme år dro tre sledepartier ut i hver sin retning med ulike formål. Shackleton ledet partiet som dro sydover, sammen med Frank Wild, Erik Marshall og Jameson Adams. Etter store anstrengelser nådde de 9. januar 1909 88°23′ S, og var med det nesten 700 kilometer nærmere Sydpolen enn noen andre mennesker før dem. Tilstanden til mennene var imidlertid såpass dårlig at det det ikke var noe håp om å komme lenger syd, hvis de i det hele tatt skulle ha noe håp om å komme levende tilbake. Tilbaketuren ble et kappløp med døden, og 27. februar kollapset Marshall. Shackleton lot Adams bli igjen i teltet med ham, mens han selv og Wild gikk videre mot ekspedisjonens vinterkvarter. Etter en 30 timers marsj nådde Wild og Shackleton tilbake og fikk signalisert etter hjelp og organisert en hjelpeekspedisjon som fikk reddet Adams og Marshall.

I tillegg til turen mot polpunktet nådde andre partier av ekspedisjonen den magnetiske sydpol og toppen av Mount Erebus.

Imperial Trans-Antarctic Expedition (1914–1917)

Shackletons ekspedisjonsmedlemmer som hadde overlevd i månedsvis på Elefantøya i Antarktis vinker til redningsbåten som ankom 30. august 1916.
Av /Library of Congress.
Av /Royal Museums Greenwich.

Etter at Roald Amundsen og deretter Robert Falcon Scott nådde Sydpolen i 1911 og 1912, lanserte Shackleton sin nye plan i desember 1913, som gikk ut på å krysse hele det antarktiske kontinentet. Planen bestod av et parti som gikk i land ved Rossøya for å etablere depoter innover barrieren, samtidig som et parti gikk i land fra Weddellhavet og begynte ferden over kontinentet. Shackleton var ombord på skuta Endurance, som i desember 1914 seilte inn i Weddellhavet. I løpet av den antarktiske sommeren drev skuta mot land, men isen stoppet dem og i februar 1915 ble de nødt til å forberede en overvintring ombord. I oktober begynte Endurance å lekke på grunn av ispresset, og 27. oktober forlot mannskapet det synkende skipet. Tre uker senere forsvant Endurance i isen.

Shackleton og mannskapet drev rundt på isen i Weddellhavet i provisoriske leirer frem til april 1916, da de tok i bruk de tre småbåtene de hadde reddet med seg, James Caird, Dudley Docker og Stancomb Wills. Kursen ble satt mot Elefantøya, nordvest for Antarktishalvøya, som de nådde 15. april 1916.

24. april dro Shackleton, sammen med Frank Worsley, Tom Crean, Harry McNish, Timothy McCarthy og John Vincent, videre med James Caird. Målet var Sør-Georgia og de bebodde hvalfangstasjonene på øyas østkyst, 1300 kilometer unna. Resten av mannskapet ble værende på Elefantøya i påvente av å bli reddet. 15 dager senere, etter en høydramatisk seilas, nådde James Caird den ubebodde vestkysten av Sør-Georgia. Derfra fortsatte Shackleton, Worsley og Crean til fots over øya, gjennom et til da ukjent fjellandskap østover mot hvalfangststasjonen Strømnes. Etter 36 timers vandring nådde de stasjonen, der de ble gitt mat, varme og klær. Senere ble også McCarthy, Vincent og McNish hentet og brakt i sikkerhet i Strømnes. Etter tre mislykkede forsøk på å trenge inn til de forlatte ekspedisjonmedlemmene på Elefantøya, lyktes Shackleton å redde sine menn 30. august 1916 med den chilenske skuta Yelcho.

Etter dette vendte Shackleton sin oppmerksomhet mot ekspedisjonens andre parti ved Rosshavet. Også der hadde det oppstått vanskeligheter, ekspedisjonsskipet Aurora hadde slitt seg fra land i en storm og drev rundt i isen i 9 måneder før den kom løs. På land hadde de etterlatt 10 mann, av disse omkom tre. 9. februar 1917, med Shackleton ombord, reddet Aurora ekspedisjonens gjenværende medlemmer.

Ved hjemkomsten i 1917 herjet første verdenskrig ennå kontinentet og flere av ekspedisjonens medlemmer dro ut på slagmarken. Shackleton meldte seg frivillig til hæren, men ble i oktober 1917 sendt til Buenos Aires på et diplomatisk oppdrag for de allierte. Senere tjenestegjorde han også en kort periode i Murmansk med forsyninger av materiell til britiske styrker.

Shackleton-Rowett Antarctic Expedition (1921–1922)

Etter krigen hadde Shackleton opprinnelig et ønske om å organisere en ekspedisjon til Arktis for å lete etter nytt land, men etter økonomiske vanskeligheter snudde han om på planen og bestemte seg for å sette kursen for Antarktis. Med støtte fra forretningsmannen John Quiller Rowett ble Shackleton-Rowett Antarctic Expedition en realitet.

Den ambisiøse ekspedisjonsplanen gikk ut på å seile rundt det Antarktiske kontinent og gjennomføre en rekke vitenskapelige undersøkelser langs kysten og ved de subantarktiske øyer. Shackleton hadde også planer om å gjennomføre de første flyvninger med fly i Antarktis.

Ombord på ekspedisjonsskuta Quest forlot de London 17. september 1921. På vei til Antarktis opplevde de flere problemer, men nådde likevel Sør-Georgia og hvalfangststasjonen Grytviken 4. januar 1922. Påfølgende natt døde Ernest Shackleton i lugaren sin av et hjerteinfarkt. Dødsfallet kom som en overraskelse på mannskapet, i og med at Shackleton hadde vært god til å holde tidligere hjerteproblemer hemmelig. Kroppen hans var tenkt å fraktes for gravlegging i England, men etter ønske fra kona Emily ble den returnert til Sør-Georgia og gravlagt på kirkegården i Grytviken.

Ettermæle

Selv om Shackleton, på grunn av verdenskrigen, ikke opplevde en umiddelbar anerkjennelse for sine prestasjoner etter Endurance-ekspedisjonen ble hans død i 1922 markert med stor oppmerksomhet. Shackletons ettermæle har ofte vært satt opp mot og blitt sammenlignet med Robert Falcon Scott, og de påfølgende årene etter sin død havnet han ofte i skyggen av historien om Scott og hans menn.

På slutten av 1990-tallet oppstod likevel en tydelig endring. Da begynte flere utstillinger, bøker og tv-serier å fokusere på Shackletons lederegenskaper og evne til å overleve, noe som bidro til at han i dag er et velbrukt eksempel som en ledermoddel innenfor flere bransjer.

Bibliografi

  • The heart of the Antarctic; being the story of the British Antarctic Expedition 1907-1909
  • Aurora Australis, 1908-09
  • South: The Last Antarctic Expedition of Shackleton and the Endurance

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Alexander, Caroline (1999). Endurance : Shackletons legendariske ekspedisjon til Antarktis.
  • Barczewski, Stephanie (2007). Antarctic Destinies: Scott, Shackleton and the changing face of heroism.
  • Fisher, Margery og James (1957). Shackleton.
  • Huntford, Roland (2000). Shackleton : en polarhelt for vår tid.
  • Lansing, Alfred (1959). Manns mot : Ernest Shackletons utrolige reise.
  • Worsley, Frank Arthur (1931). Endurance : an epic of polar adventure.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg