galeas

Modell av en galeas på Sjöhistoriska museet i Stockholm.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Artikkelstart

Galeas er et mellomstort seilskip utviklet på 1800-tallet, gjerne plattgattet og med kraftig spring, med to master, der forre mast er størst.

Faktaboks

Uttale
galeˈas
Etymologi
av italiensk galeazza, 'storgalei'
Også kjent som
galeass, galease

Galeasen er en tradisjonell seilskute i norsk sammenheng. Den ble også konstruert i en rekke andre europeiske land på 1800- og 1900-tallet, og var i senmiddelalderen et typisk orlogsskip i middelhavsområdet som hadde flere likhetstrekk med galeier og gallioner.

Den typiske 1800-talls-galeasen har hentet trekk og egenskaper fra en rekke skipstyper som for eksempel hardangerjekter, gallioner, karaveller, slupper, galeier og skonnerter. Av kjente norske galeaser i dag er blant annet Gurine og Loyal bygget av Knut Johannesson Skaale, i tillegg til Berntine, Christiane og Svanhild. I tillegg finnes skonnerten Solrik, som ble rigget om fra galeas til skonnert på 1990-tallet.

Virkeområde

Både den norske og de utenlandske galeasene var i hovedsak bygget for frakt og fiske. Normalt gikk disse fartøyene langs de europeiske kystene i Nordsjøen, Østersjøen, og til Vesterhavsøyene i Nord-Atlanteren – men enkelte gikk også i ishavsfart. Under galeasens storhetstid var fartøyet et vanlig syn langs kysten, og er en historisk del av den tradisjonelle kystruten i Norge.

Konstruksjon og utvikling

I Norge var galeasen et resultat av jektenes utvikling i størrelse, der det over tid ble naturlig å rigge skuten med to master i stedet for én, slik at fartøyet fikk 8–10 mellomstore seil i stedet for 3–5 store seil.

Galeasen kan defineres ut fra en rekke egenskaper, der den tomastede løsningen med høyest stormast og lavere aktermast er én forklaring. Mindre seilbåter med denne typen rigg kalles gjerne for ketsj, men galeaser er større og har ofte mulighet til å føre råseil, i tillegg til stagseil forut. Primært fører galeasene sneiseilgaffel og toppseil over disse.

Skroget kjennetegnes av typiske trekk fra hardangerjektene, som også har trekk fra gallioner og galeier med sitt kraftige spring og flate akterparti. Den typiske lengden kunne være rundt 15–30 meter, og målt i moderne tonnasje lå en galeas gjerne på 20–60 bruttotonn. I norsk tradisjon var galeaser, i likhet med jekter, bygget etter klinkprinsippet, men dette endret seg til kravellbygging i siste halvdel av 1800-tallet.

I utlandet, og da spesielt i de andre nordiske landene, fulgte utviklingen av galeasen de typiske byggetradisjonene i sine respektive land. Likevel var det de samme fellestrekkene med en naturlig voksene tonnasje, altså størrelse, og ny riggføring, som er typisk for disse galeasene også. Ulike dekksløsninger etter behov ble utviklet, men skroget delte til stadighet likhetstrekk med galeier og gallioner. For spesielt tyske og nederlandske galeaser, var de ofte mer flatbunnet enn norske galeaser, slik at de kunne navigeres opp kanaler og elveløp.

Selv om disse fartøyene krysset større havstrekninger, var de generelt dårlig rigget for å seile med vinden, som er fordelaktig hvis et skip seiler med passatvindene i handelsbeltet. Den store overvekten av sneiseil gjorde galeasene gode på kryss, som er en typisk vindretning for seilskuter langs kystene.

Bevaring

De norske fartøyene Gurine, Berntine, Svanhild, Loyal og Christiane er klassiske eksempler på norsk kystkultur, og et større arbeid er lagt ned for å restaurere og holde disse båtene i drift. Hardanger fartøyvernsenter er blant de stedene der det er bevart og utviklet kompetanse for å bygge og vedlikeholde denne typen seilskuter etter originale tradisjoner.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg