Robert Falcon Scott

Faktaboks

Robert Falcon Scott
født:
6. juni 1868, Plymouth, Devon, England
død:
29. mars 1912, Rossbarrieren, Antarktis
Av .
Ruten til Robert Scotts Terra Nova-ekspedisjon i grønt og Roald Amundsens ekspedisjon i rødt for å nå Sørpolen.
Av .
Robert Falcon Scott skriver i dagboken sin i sitt vinterkvarter i Antarktis under British Antarctic Expedition (Terra Nova-ekspedisjonen) i 1910 eller 1911.
Av /Library of Congress.
Robert Scott på ski i Antarktis i 1910.
Av /Library of Congress.
Robert Falcon Scott's besetning på den mislykkede polekspedisjonen Terra Nova, fra venstre til høyre: Oates (stående), Bowers (sittende), Scott (står foran det britiske "Union Jack" flagget), Wilson (sittende), Evans (stående). Bowers tok bildet ved å bruke et snøre som utløser.

Robert Falcon Scott var en britisk marineoffiser og polarforsker, som ledet to ekspedisjoner til Antarktis. Han er mest kjent for sin ekspedisjon til Sydpolen, kjent som Terra Nova-ekspedisjonen, som han nådde i januar 1912, litt over en måned etter Roald Amundsen. På vei hjem omkom både han og resten av det britiske polpartietgruppen han ledet, noe som har vært dominerende for Scotts ettermæle.

Bakgrunn

Robert Falcon Scott ble født 6. juni 1868 i Devonport i Plymouth i Sørvest-England. Flere av familiemedlemmene hans hadde gjort karriere i den britiske marinen, noe også Scott begynte med i tidlig alder. Allerede som 13-åring gikk han ombord på HMS Britannia, og i årene 1883–1900 tjenestegjorde han på ulike skip rundt om i verden og spesialiserte seg senere til torpedo-løytnant. I 1897 døde faren hans, og året etter gikk broren bort, noe som bidro til at Robert Scott fikk et økonomisk ansvar ovenfor for sin mor og sine søstre.

I 1899 fikk Scott, gjennom sitt bekjentskap med Clements Markham, president ved Royal Geographic Society, kjennskap til planene om en forestående britisk ekspedisjon til Antarktis. Selv uten erfaring fra polare strøk meldte Scott sin interesse og ble i juni 1900 valgt ut til å lede The British National Antarctic Expedition, også kjent som Discovery-ekspedisjonen, til Antarktis i 1901–1904.

The British National Antarctic Expedition (1901–1903)

Ekspedisjonen hadde som formål å utforske isbarrieren og områdene som var blitt oppdaget av James Clark Ross i 1841, gjennomføre vitenskapelig forskning og utføre et fremstøt innover i landet. Med ekspedisjonsskipet Discovery forlot de London 31. juli 1901 med kurs for New Zealand, derfra satte de kurs for Antarktis i desember 1901. Hovedkvarteret ble opprettet på Rossøya i McMurdo-sundet, og selv om de konstruerte en hytte på land ble skuta brukt som det primære oppholdssted gjennom vinteren, fordi den var enklere å holde varm.

2. november 1902 la Scott, sammen med Ernest Shackleton og Edward Adrian Wilson, ut på en sledereise sydover. Med seg hadde de hunder og sleder, men kunnskapen om og håndtering av sledehundene var mangelfull og mennene måtte gjøre mesteparten av sledetrekkingen selv. 30. desember nådde de deres sørligste punkt, 82°16′33′′S. På hjemveien led alle mennene av skjørbuk og utmattelse, og da de nådde tilbake til Discovery i februar 1903 var de alle i elendig forfatning. Sesongen etter fortsatte utforskningen med flere sledereiser og vitenskapelig innsamlinger, inntil februar 1904, da Discovery kom fri fra isen. Sammen med skipene Morning og Terra Nova, som var ankommet Antarktis for å bistå ekspedisjonen, returnerte de hjem til Storbritannia.

Ved hjemkomsten ble Scott tatt imot som en nasjonalhelt, han ble forfremmet til kaptein i marinen, mottok en rekke æresbevisninger og skrev senere bok og foredrag om ekspedisjonen. I 1906 gjenopptok han arbeidet i marinen, samtidig som han også ivret for å lede flere ekspedisjoner til Antarktis. I 1907 møtte han Kathleen Bruce, som han giftet seg med året etter. Sammen fikk de sønnen Peter Markham Scott, født 14. september 1909. Samme år annonserte Scott at han var i gang med planleggingen av en ny ekspedisjon, offisielt kalt British Antarctic Expedition, men mest kjent som Terra Nova-ekspedisjonen.

British Antarctic Expedition (1910–1913)

Denne ekspedisjonens hovedmål var å fortsette arbeidet fra Discovery-ekspedisjonen og i tillegg nå Sydpolen.

1. juni 1910 seilte ekspedisjonsskipet Terra Nova ut fra London. I tillegg til et utvalgt mannskap var både motoriserte sleder, hester og sledehunder ombord. Ved ankomst Melbourne, Australia, ble Scott informert om at Roald Amundsen også var på vei til Antarktis. Inntil da hadde hele verden trodd at Amundsen var på vei nordover, men etter at amerikanerne Robert Peary og Frederic Cook hevdet å ha nådd Nordpolen, bestemte Amundsen seg for å forsøke å nå Sydpolen.

I november fortsatte Scott ferden videre til Antarktis, og nådde Rossøya i McMurdo-sundet i januar 1911, der overvintringshytten ved Cape Evans ble bygget. Mannskapet tok også i bruk hytten fra Discovery-ekspedisjonen som lå rundt 15 kilometer unna. Gjennom den antarktiske sommeren ble det gjennomført flere sledeekspedisjoner og depoter ble etablert langs den planlagte ruten til Sydpolen. Scott ledet selv gruppen som etablerte det som fikk navnet Ettonns-depotet. Planen var å etablere det ved 80°S, men på grunn av forholdene ble det reist rundt 50 km tidligere, noe som senere skulle vise seg å være en avgjørelse av kritisk betydning.

Selve ferden mot Sydpolen startet fra Cape Evans 25. oktober 1911, da de motoriserte sledene begynte sin ferd mot Ettonns-depotet. Senere fulgte partiet gruppen med hestene og hundene. Motorsledene stoppet dog imidlertid etter få dager, og hestene slet under i de lave temperaturene. I begynnelsen av desember ble de gjenlevende hestene avlivet og hundespannene returnert tilbake til Cape Evans. Scott og de andre fortsatte videre ved å trekke sine egne sleder. 3. januar 1912, ved 87° S endret Scott antallet personer for den endelige sydpolsgruppen fra fire til fem mann, og lot samtidig den siste støttegruppen returnere tilbake til Cape Evans. Sammen med Edward Wilson, Lawrence Oates, Henry Bowers og Edgar Evans fortsatte Scott sydover med håp om at Amundsen ennå ikke hadde ankommet polpunktet.

16. januar 1912 brast drømmen om å bli først på Sydpolen: Foran dem i snøen oppdaget de et av Amundsens svarte markørflagg festet på en sledemei. Dagen etter nådde de polpunktet, og ble møtt av et telt etterlatt av Amundsen og hans menn, samt meldinger som avslørte at nordmennene hadde vært der 35 dager før dem.

Hjemturen fra polpunktet begynte bra for Scott og de fire andre, men etterhvert utartet det til å bli et kappløp mot hvert eneste depot. 17. februar kollapset Edgar Evans under dagsmarsjen. Han ble båret inn i teltet av de andre, men det var likevel for sent, og han døde samme dag. Ifølge Scotts dagbok skjedde det neste dødsfallet 16. mars 1912, da Lawrence Oates snudde seg til de andre i teltet og uttalte: «I am just going outside and may be some time», før han forlot teltet og gikk ut i stormen, for aldri å bli sett igjen.

De tre gjenværende – Scott, Bowers og Wilson – fortsatte ferden med mål om å nå det store Ettonns-depotet som de hadde etablert nær 80°S året før. Men 21. mars reiste de teltet for siste gang. De var da cirka 18 km fra depotet og nærmere kom de aldri. 29. mars 1912 var siste gang Scott skrev i dagboken sin. I tillegg skrev han flere brev, blant annet et til sin kone Kathleen, med tittelen «Til min enke».

Åtte måneder senere ble de frosne levningene etter Scott, Wilson og Bowers funnet av resten av ekspedisjonens medlemmer som hadde ventet ved Cape Evans. Dagbøkene, deres siste brev og andre personlige eiendeler ble tatt ut, før teltduken ble senket og en varde av snø reist over dem.

Ettermæle

Nyheten om polekspedisjonens skjebne skapte stor sorg da den ble kjent, og i Storbritannia fikk Scott og hans menn en umiddelbar heltestatus. En nasjonal minnegudstjeneste ble holdt i St. Pauls Cathedral i London og store offentlige pengeinnsamlinger bidro til økonomisk hjelp til de etterlatte, til ekspedisjonen og til å opprette Scott Polar Research Institute i Cambridge.

De første tiårene etter sin død ble Scott og resten av polgruppen fremstilt som heroiske skikkelser; Særlig i tiden rundt første verdenskrig ble fortellingen om Scott brukt som et eksempel på hvordan man kunne gå i døden for sitt land. På 1920-tallet utkom flere beretninger skrevet av ekspedisjonens overlevende medlemmer, som beskrev positive sider ved Scott som leder, men også kritiserte sider ved ekspedisjonens organisering. I årene etter 1945 utkom flere biografier og redigerte utgaver av Scotts dagbok, som bidro til å opprettholde Scotts heltestatus. På 1970-tallet ble det derimot publisert bøker med kritiske beskrivelser av Scotts personlighet og evner til å planlegge og lede, og sammenligninger av Amundsens og Scotts ferder til Sydpolen ble brukt for å bygge opp om skjebnesvangre valg og avgjørelser ved Scotts ekspedisjon. En endring i fremstillingen oppstod igjen utover 2000-tallet da flere bøker, utstillinger og forskningsprosjekter balanserte fremstillingen av Scott som person og leder.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Baughman, T.H.: Pilgrims on the ice : Robert Falcon Scott's first Antarctic expedition, 1999, isbn 0-8032-1289-5, Finn boken
  • Cherry-Garrard, Apsley: The worst journey in the world : Antarctic 1910-1913, 1922, 2 b., Finn boken
  • Huntford, Roland: Scott og Amundsen, 1980, isbn 82-03-10296-4, Finn boken
  • Jones, Max: The last great quest : Captain Scott's Antarctic sacrifice, 2003, isbn 0-19-280483-9, Finn boken
  • Scott, Robert Falcon: Den siste reisen : Scotts dagbøker, 2004, isbn 82-7643-364-2, Finn boken
  • Solomon, Susan: The coldest March : Scott's fatal Antarctic expedition, 2001, isbn 0-300-08967-8, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg