Mikkel Gaup i en dramatisk scene fra Veiviseren (1987), regi Nils Gaup.

Filmkameratene. Begrenset gjenbruk

Alfred Maurstad i hovedrollen i Tancred Ibsens Fant fra 1937.

Norsk Filminstitutt. Begrenset gjenbruk

Hildegun Riise og Mads Ousdal som mor og sønn i Detektor (2000), i regi av Pål Jackman.

Sandrew Metronome. Begrenset gjenbruk

Observatøren (Tomas Nordström) og forskningsobjektet (Joachim Calmeyer) i Bent Hamers underfundige film Salmer fra kjøkkenet (2003).

SF Norge. Begrenset gjenbruk

Sven Nordin som Kjell Bjarne og Per Christian Ellefsen som Elling i kinosuksessen Elling (2001); regi ved Petter Næss etter romanen Brødre i blodet av Ingvar Ambjørnsen.

UIP og Foto Fabrikken. Begrenset gjenbruk

Etter årtusenskiftet produserer den norske filmbransjen mellom 20 og 30 filmer for kinovisning per år, et høyere antall enn noen gang før, og svært høyt i forhold til folketallet sammenlignet med mange andre land. Publikumsoppslutningen har økt i takt med økningen i antallet filmer. Det har også vært en markant økning av markedsandelen opp mot internasjonale filmer, og norske filmer står nå for rundt 20 prosent av alle kinobesøk.

Stumfilmen i Norge omfatter cirka 45 kortere og lengre spillefilmer. Over en tredjedel av disse er gått tapt, inkludert nesten alle fra før 1920. Den norske filmbransjens økonomiske grunnlag var dårlig fordi hjemmemarkedet var lite og norsk film ikke maktet å hevde seg internasjonalt. Det kommunale kinosystemet hindret dessuten filmprodusentenes muligheter til selv å drive kino og dermed investere mer av overskuddet i filmproduksjonen.

Det er vanlig å regne Fiskerlivets farer, et drama av 5–6 minutters varighet som muligens ble innspilt 1907, som den første norske «spillefilm», skjønt filmen er gått tapt og noen premieredato er ikke kjent. Halfdan Nobel Roede, Jens Chr. Gundersen, Ottar Gladtvet og  Peter Lykke-Seest var blant de som forsøkte seg med filmproduksjon før 1920.

Av de filmene som er delvis bevart i fra denne første perioden i norsk filmhistorie er Halfdan Nobel Roedes film Under forvandlinges lov fra 1911. Filmen var inspirert av de de populære danske såkalte "sosiale" eller "erotiske" melodramaene, som gjerne kretset rundt forbudt kjærlighet, forbrytelser, hvit slavehandel, sjalusi og erotiske trekanter. 

Under forvandlinges lov er på mange måter med på å innlede spillefilmens historie i Norge. Det er den eneste som er delvis bevart av et knippe på 8 filmer som hadde premiere i årene mellom 1911 og 1913. 1913 framstår ellers som et viktig år i norsk filmhistorie. Da vedtok Stortinget Lov om offentlig forevisning av kinematografbilleder som en reaksjon på datidens moralske bekymring overfor det nye populære underholdningsmediet, og innførte nasjonal filmsensur gjennom Statens Filmkontroll samt en bestemmelse om kommunal konsesjon for kinodrift. Dette siste la det formelle grunnlaget for utviklingen av det særnorske kommunale kinosystemet, der kommunene snart kom til å stå for for eierskap og drift av storparten av kinoene. Dette er en ordning som hundre år etter er under avvikling, i og med at de større byene i Norge har vedtatt å overdra kinodriften til henholdsvis svenske SF Kino (Stavanger, Bergen, Lillestrøm, Tønsberg m.fl) og danske Nordisk (Oslo, Ålesund, Kristiansand) 

På 1910-tallet var Peter Lykke-Seest den sentrale norske filmskaper. Han hadde virket som manusforfatter både i Danmark og Sverige før han i 1916 etablerte filmselskapet Christiania Film Co A/S. Han laget 7 filmer fram til selskapet ble lagt ned i 1919. Historien om en gut (1919) var den mest vellykkede med interenasjonal distribusjon, og forteller om skolegutten Esben som urettmessig blir beskyldt for tyveri, og som av den grunn bestemmer seg for å rømme fra stedet. Esben kommer tilslutt hjem der det hele blir oppklart. Lykke-Seest forlot etter noen år filmproduksjonen blant annet fordi hans selskap ble nektet å etablere en egen kino som en følge av vedtaket om den kommunale kinoovertakelsen i Kristiania i 1918. 

I 1920-årene kom produksjonen inn i fastere former og bestod hovedsakelig av farser og bonderomantikk. Rasmus Breistein laget Fante-Anne  (1920), en film som karakteriseres som et nasjonalt gjennombrudd (Evensmo 1967, Iversen 2011), inspirert av tidens svenske "gullalderfilmer",  og Brudeferden i Hardanger (1926), begge basert på populære romener. Leif Sinding debuterte som regissør med Himmeluret og kom til å bli en av mellomkrigstidens fremste regissører ved siden av Rasmus Breistein og Tancred Ibsen. I 1927 laget han  Fjeldeventyret, samme år laget Harry Ivarson Madame besøker Oslo (1927) og Walter Fyrst den kritikerroste Trollelgen (1927). To Hamsun-filmatiseringer, Markens grøde (1921) ved dansken Gunnar Sommerfeldt, og Pan (1922) i regi av skuespilleren Harald Schwenzen, så også dagens lys. I en klasse for seg var Glomdalsbruden (1926), men den var da også iscenesatt av den danske filmmesteren Carl Theodor Dreyer. Danske George Schnévoigt regisserte flere filmer der Laila (1929), en dramatisk kjærlighetshistorie lagt til et samisk miljø ble en stor publikumsuksess. 

Lydfilmen ble introdusert med den dansk-norske samproduksjonen Eskimo i 1930 i regi av George Schnévoigt, et melodrama lagt til Grønnland. Tancred Ibsen og Einar Sisseners fulgte opp med Den store barnedåpen i 1931 etter Oskar Braatens skuespill, en film som vant stor publikumsoppslutning, og som tematiserte på humoristisk vis ugifte mødres rett til å få døpt deres barn. I 1932 kom et viktig vendepunkt i form av opprettelsen av produksjonsselskapet Norsk Film A/S finansiert av de kommunale kinoene med Oslo Kinematografer som hovedaksjonær. Tancred Ibsen ble den fremste norske regissør i 1930-årene med filmer som To levende og en død (1937) og Fant (1937), begge produsert av Norsk Film A/S. Disse, sammen med filmer som Leif Sindings De vergeløse (1939), Ibsens Gjest Baardsen (1939) og Breisteins Ungen (1938) utgjør en liten «gullalder» i norsk filmhistorie. I samme periode laget Olav Dalgard Vi bygger landet (1936) og andre filmer om og for den norske arbeiderbevegelsen.

Under okkupasjonen i 1940–45 besatte nazistene de viktigste posisjonene i norsk filmliv, og sensur ble innført. Lystspill som Toralf Sandø Den forsvundne pølsemaker (1941) og Alfred Maurstads En herre med bart(1942) var lyspunkter i den monotone okkupasjonshverdagen. Populær ble også Trysil-Knut (1942), i regi av Rasmus Breistein etter dikt og fortellinger om den legendariske skihelten.

Etterkrigstiden brakte flere nye regissørnavn. Blant de mest interessante var journalisten og forfatteren Arne Skouen med den sosialrealistiske Gategutter (1949; sammen med Ulf Greber), og Edith Carlmar med kriminaldramaet Døden er et kjærtegn (1949). Det var imidlertid okkupasjonsdramaene som ble den dominerende sjangeren. I spissen stod Skouen med blant annet Nødlanding (1952), Ni liv (1957; Oscar-nominert) og Kalde spor (1962), som alle røper et blikk både for spenning og krigens menneskelige dilemmaer. Andre bidragsytere var Toralf Sandø med Englandsfarere (1946), Titus Vibe-Müller med Kampen om tungtvannet(1948) og Kåre Bergstrøm med Blodveien (1955).

Bergstrøm gav også et suggererende bidrag til kriminalsjangeren med De dødes tjern (1958), mens en mer hverdagslig tematikk ble behandlet i Nils R. Müllers Vi gifter oss (1951), danske Astrid Henning-Jensens Kranes konditori (1951) og Carlmars Aldri annet enn bråk (1954). Populære ble Øyvind Vennerøds Støv på hjernen (1959) og flere senere «Lambertseter-komedier», og Nils-Reinhardt Christensens Stompa-filmer (1962–67).

I et helt annet toneleie laget Erik Løchen en moden og moderne spillefilmdebut i form av trekantdramaet Jakten (1959), en film som varslet om nye ambisjoner i det norske filmmiljøet, der impulsene fra de modernistiske europeiske etterkrigsfilmene var viktig. Dette ble bekreftet av regissører som Pål Bang-Hansen med Skrift i sne (1966), Pål Løkkebergmed Liv (1967) og Exit (1970), Knut Andersen med Brent jord (1969) og Den sommeren jeg fylte 15 (1976), og Arnljot Berg med Lukket avdeling (1972).

En ny generasjon gjorde seg gjeldende i 1970-årene. Anja Breienskvinneskikkelser i Hustruer (1975; oppfølgere 1985 og 1996) ble lagt merke til også i utlandet. Mye diskusjon skapte filmene til det produktive tospannet Svend Wam og Petter Vennerød, blant annet Lasse og Geir(1976) og Adjø Solidaritet (1985). Andre sentrale navn var Oddvar Bull Tuhus med Maria Marusjka (1973) og Angst (1976), Per Blom med Mors Hus (1974), Haakon Sandøy med Dagny (1977) og Lasse Glomm med Svarte fugler (1983). Olsenbanden-filmene fra 1969–84, produsert av Teamfilm A/S etter danske forbilder, ble publikumstreffere, men den største kinosuksessen stod Ivo Caprino for med dukkefilmen Flåklypa Grand Prix(1975).

Flere regissører gjorde seg bemerket med barne- og ungdomsskildringer, blant de fremste var Laila Mikkelsen med Liten Ida (1981) og Vibeke Løkkeberg med Løperjenten (1981). Nye finansieringsformer gjorde seg gjeldende med Ola Solums Orions belte (1985), som var kommandittfinansiert, og Tor M. Tørstads Havseilere (1986), som ble laget i samarbeid med NRK. Sølve Skagen vant et stort publikum med Hard asfalt(1986), og det samme gjorde Leidulv Risan med Etter Rubicon (1987) og Martin Asphaug med En håndfull tid (1989). Internasjonal anerkjennelse kom blant annet til Oddvar Einarsons X (1986) som ble prisbelønnet ved festivalen i VeneziaNils Gaups Veiviseren (1987) – som var den første spillefilm på samisk og ble Oscar-nominert – og Per Bloms Is-slottet (1987).

Eva Isaksen oppnådde stor kinosuksess med ungdomsfilmen Døden på Oslo S (1989) etter Ingvar Ambjørnsen, og det samme gjorde Saeed Anjum og Espen Thorstenson med Bak sju hav (1991), Erik Gustavson med Telegrafisten (1993) og Berit Nesheim med Frida (1991) og Søndagsengler(1996; Oscar-nominert). Unni Straume fikk oppmerksomhet med Strindberg-filmatiseringen Drømspel (1994) og Liv Ullmann med Sigrid Undset-filmatiseringen Kristin Lavransdatter (1995); sistnevnte ble en av de største kinosuksesser i norsk filmhistorie. Bemerkede nye talenter var Marius Holst med Ti kniver i hjertet (1994) etter Lars Saabye ChristensenBent Hamer med Eggs (1995), Pål Sletaune med Budbringeren(1997), Erik Skjoldbjærg med Insomnia (1997), Torun Lian med Bare skyer beveger stjernene (1998) og Hilde Heier med Suffløsen (1999).

Ved årtusenskiftet var interessen for den norske filmen blitt større enn på lenge. Etter opprettelsen av Norsk Filmfond i 2001 kom antallet produksjoner opp i over 20 pr. år, dokumentarfilmer medregnet. Et merkbart oppsving kom med Pål Jackmans Detektor (2000), Knut Erik Jensens dokumentarfilm Heftig og begeistret (2001; oppfølger 2002) om mannskoret i Berlevåg, og Ingvar Ambjørnsen-filmatiseringen Elling (2001) i regi av Petter Næss. En særlig sentral regissør er Hans Petter Moland med Aberdeen (2000) og Dag Solstad-filmatiseringen Gymnaslærer Pedersen (2006), og Bent Hamer ble på ny aktuell med den underfundige Salmer fra kjøkkenet (2003). Morten Tyldums Buddy (2003) ble en publikumstreffer, og flere sterke regibegavelser gjorde seg bemerket, blant annet Jens Lien med Jonny Vang (2003), Annette Sjursen med Min misunnelige frisør (2004), Erik Poppe med Hawaii, Oslo (2004) og – med utgangspunkt i filmmiljøet i Stavanger – Arild Østin Ommundsen med Mongoland (2001) og Monstertorsdag (2004). Sara Johnsen fikk mye ros for sin debutfilm Vinterkyss (2005). Johnsens neste film Upperdog (2009) vever sammen flere plot og handlingstråder i ett flettverk av personer og miljøer som tematiserer Norges engasjement i Afghanistan, adopsjon, klasseforskjeller og kjærlighetsforhold. Både Vinterkyss og Upperdog vant en rekke norske og internasjonale filmpriser. Sara Johnsens Uskyld fra 2012 forteller om en kvinnes relasjoner til to brødre som resulterer i sjalusi og drap. 

Joachim Trier debuterte med den modernistisk inspirerte spillefilmen Reprise i 2006 og handler ytre sett om to unge menn som begge vil bli forfattere. Filmen fikk med en gang internasjonal oppmerksomhet vant en lang rekke internasjonale priser. Det samme gjorde Joachim Triers Oslo 31 august (2011) På samme måte som Triers første film er dette en film med tydelige modernistiske impulser. Det er en stemningsfull skildring av Oslo, men også en film om en ung manns grenseløse eksistensielle utfordringer. I 2015 hadde Joachim Triers  film Louder Than Bombs premiere ved filmfestivalen i Cannes. Det er et familiedrama om en far og hans to sønner og deres avdøde mor, en prisbelønnet krigs- og krisefotograf som vi møter gjennom enn rekke tilbakeblikk. Filmen viser faren og sønnenes konfliktfylte følelser og ulike minner om moren og hennes død tre år tidligere. 

Roar Uthaugs film Bølgen fra 2015 er et eksempel på en sjangerfilm som har nådde et stort publikum etter premieren. Det er den første norske katastrofefilmen og handler om et fjellskred ved en vestlandsfjord med en påfølgende flodbølge som resultat. Filmen vant bestefilmprisen ved Amandafestivalen i 2016.  Uthaug sto også bak skrekkfilmen Fritt vilt (2006) og norske ungdommer som søker tilflukt i et øde fjellhotell der det viser seg at en monsterlignede karakter har opphold. Veksten i tallet på norske sjangerfilmer etter årtusenskifte tilskrives for en stor del omleggingen av det norske støttesystemet for film, der en produsent ville motta 50 prosent av budsjettert beløp om produksjonsselskapet kunne reise de resterende 50 prosentene. Dette ga støtet til en satsning på sjangerfilmer med et antatt stort publikumspotensial, med skrekkfilmer som Villmark (Pål Øie 2003), Rovdyr (Patrik Syvertsen, 2008) Fritt vilt II (Mats Stenberg, 2008), Skjult (Pål Øye, 2009), Fritt vilt III (Mikkel B. Sandemose, 2010) og Villmark 2 Pål Øie 2015). De fleste av skrekkfilmene er modellert etter den amerikanske undersjangeren "slasher-film". 

En norsk filmskole ble etablert høsten 1997 på Lillehammer i tilknytning til Høgskolen i Lillehammer som har hatt opplæring i video- og fjernsynsregi siden 1986. Filmskolen tilbyr en treårig utdannelse innenfor seks spesialiseringer: manus, produksjon, regi, fotografi, klipping og lyd. Dens første leder var Malte Wadman.

Statens forvaltning av filmsektoren skjer gjennom Norsk filminstitutt, som fordeler statlige midler, bistår ved lansering og støtter arbeid med film i skolen. Norsk filminstitutt har dessuten cinematek og museum. I filmbransjen er Norske film- og TV-produsenters forening arbeidsgivernes organisasjon, Norsk Filmforbund arbeidstakernes organisasjon.

Det største årlige arrangementet innen den norske filmsektoren er Den norske filmfestivalen, første gang avholdt i Drøbak 1973, siden 1987 avholdt i Haugesund. Festivalen har et internasjonalt hovedprogram og vanligvis to eller tre norske premierer, men ingen konkurranse eller priser. Den fjernsynsoverførte utdelingen av Amanda-prisen er imidlertid lagt til festivalen, og i tillegg deler kritikerne og kinosjefene ut priser. Kortfilmfestivalen ble arrangert første gang i 1978 (på Røros), og har siden 1988 hatt sitt hjem i Grimstad hvor den holdes hvert år i juni. Dens hovedpris er Gullstolen. Tromsø Internasjonale Filmfestival har vært holdt årlig i januar siden 1991. Det er også årlige filmmønstringer i Trondheim og Bergen. Blant festivaler for barn bør nevnes Amandusfestivalen og Barnefilmfestivalen i Kristiansand. Film fra Sør-festivalen har vært arrangert årlig siden 1991 i Oslo med et fokus på filmer fra Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Regissør År
Rasmus Breistein 1890–1976
Tancred Ibsen 1893–1978
Leif Sinding 1895–1985
Toralf Sandø 1899–1970
Walter Fyrst 1901–1993
Edith Carlmar 1911–2003
Kåre Bergstrøm 1911–1976
Arne Skouen 1913–2003
Nils R. Müller 1921–2007
Erik Løchen 1924–1983
Knut Andersen 1931–
Knut Bohwim 1931–
Pål Bang-Hansen 1937–2010
Anja Breien 1940–
Laila Mikkelsen 1940–
Espen Thorstenson 1940–
Oddvar Bull Tuhus 1940–
Knut Erik Jensen 1940–
Ola Solum 1943–1996
Lasse Glomm 1944–1996
Vibeke Løkkeberg 1945–
Berit Nesheim 1945–
Per Blom 1946–
Svend Wam 1946–
Petter Vennerød 1948–
Oddvar Einarson 1949–
Nils Gaup 1955–
Erik Gustavson 1955–
Unni Straume 1955–
Hans Petter Moland 1955–
Eva Isaksen 1956–
Bent Hamer 1956–
Pål Sletaune 1960–

Norske forhold er også beskrevet blant annet i artiklene animasjonsfilmbarnefilmdokumentarfilmfilmavisfilmbyråfilmmusikkfilmsensurkinokortfilm.

Se også artiklene om Norsk Film AS og Norsk filminstitutt.

  • Arntzen, Knut Ove m.fl., red.: Kunnskapsforlagets teater- og filmleksikon, 1991, isbn 82-574-0907-3, Finn boken
  • Braaten, Lars Thomas m.fl., red.: Filmen i Norge : norske kinofilmer gjennom 100 år, 1995, isbn 82-417-0195-0, Finn boken
  • Brinch, Sara & Gunnar Iversen: Virkelighetsbilder : norsk dokumentarfilm gjennom hundre år, 2001, isbn 82-15-00163-7, Finn boken
  • Cowie, Peter: Straight from the heart : modern Norwegian cinema 1971-1999, 1999, isbn 82-90823-51-7, Finn boken
  • Cowie, Peter: Cool and crazy : modern Norwegian cinema 1990-2005, 2005, isbn 82-8025-017-4, Finn boken
  • Dahl, Hans Fredrik m.fl.: Kinoens mørke, fjernsynets lys : levende bilder i Norge gjennom hundre år, 1996, isbn 82-05-23193-1, Finn boken
  • Evensmo, Sigurd: Det store tivoli : film og kino i Norge, ny utg., 1992, isbn 82-05-20607-4, Finn boken
  • Hald, Odd Heide: Norsk filmbibliografi : litteratur om norsk film og norske filmforhold, 1993, isbn 82-12-00100-8, Finn boken
  • Hanche, Øivind m.fl.: "Bedre enn sitt rykte" : en liten norsk filmhistorie, 2. utg., 2004, isbn 82-8025-015-8, Finn boken
  • Helseth, Tore, red.: Mørkets musikk : musikk i norske kinofilmer, 1997, isbn 82-90463-81-2, Finn boken
  • Iversen, Gunnar & Ove Solum: Den norske filmbølgen : fra Orions belte til Max Manus, 2010, isbn 978-82-15-01547-7, Finn boken
  • Iversen, Gunnar & Ove Solum, red.: Nærbilder : artikler om norsk filmhistorie, 1997, isbn 82-00-22716-2, Finn boken
  • Nistad, Einar: Det magiske rommet : en reise gjennom den norske film- og kinohistorien, 2002, isbn 82-8025-009-3, Finn boken
  • Nistad, Einar, red.: Drømmen om de levende bilder, 1999, isbn 82-90463-90-1, Finn boken
  • Sinding, Leif: En filmsaga : fra norsk filmkunsts begynnelse, 1972, isbn 82-00-04660-5, Finn boken
  • Thoresen, Tore Breda: Gjester i studio : historien om "de 44" og opprøret mot Norsk film A.S., 1996, isbn 82-588-1247-5, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.