kino

En kino er et lokale for visning av film. En kino består vanligvis av én eller flere saler med sitteplasser for publikum og et lydisolert maskinrom med kinomaskiner (projektorer) som projiserer filmbildet på den motsatte veggen («lerretet»). Størrelsen på lerretet kan reguleres i forhold til de forskjellige filmformatene.

Betegnelsen kino er en kortform av kinematograf som igjen er en fornorsket form av Cinématographe (av gresk 'bevegelse' og 'skrive, tegne'), patentnavnet på brødrene Lumières apparat for visning av film.

I 2017 var det 290 kommunale kinoer i Norge, og 153 private. Nordisk Film Kino AS var samtidig den største kinobedriften i Norge.

De fleste filmer som vises på kino i dag vises digitalt fra projektor, som DCP (Digital Cinema Package) – en samling digitale filer som danner lyd, bilde og data. I 2010 ble Norge første land i verden som gjennomførte en samlet nasjonal digitalisering av kinoene. Etter utrullingen kunne 185 kinoer med 420 saler vise film digitalt, inklusive den mobile Bygdekinoen. Dette innebar også at kinoene raskere og enklere kunne få tilsendt ny kinofilm enn før.

I Norge er det nå kun cinematekene og et fåtall filmklubber som viser film analogt (35mm eller 16mm). Da film fortsatt ble vist analogt som standard hadde en spillefilm på to timer en lengde på cirka 3300 meter. Den gang ble filmen distribuert i ruller, hver på cirka 600 m. Rullene ble fordelt på to kinomaskiner.

En tradisjonell kinomaskin består av et mekanisk system, projeksjonsverket, og et optisk system med lampehus og optikk. Filmen kommer inn i projeksjonsverket ovenfra og går via en sløyfe til filmporten hvor selve projeksjonen foregår. Lyskilden er som regel en xenonkolbe (kvartskolbe med to elektroder i en atmosfære av xenongass under høyt trykk). Den er montert i et justerbart speilsystem (lampehuset). Speilsystemet sender en lyskjegle mot filmporten og gjennom filmen.

Lyden har tradisjonelt vært gjengitt ved at filmen går gjennom et optisk lydhode. Lyden ligger da fotografert inn på en 2 mm bred stripe ved siden av bildene på filmremsen. I lydhodet passerer dette lydsporet en smal lysspalte. Det lys som slipper gjennom, fanges opp av en solarcelle som omvandler lys til strøm. Ved å variere svertingen av lydsporet skapes en strømvariasjon som forsterkes og gjengis i høyttalere i salen. I 1977 kom Dolby stereo der filmen har to lydspor og to solarceller. De to signalene dekodes til fire kanaler: Venstre, senter, høyre (bak lerretet) og surround-kanalen med høyttalere bak og i sideveggene i salen. I tillegg kan det være en egen dypbasskanal.

Brødrene Lumières visninger i Paris 28. desember 1895 regnes som de første kinovisningene. I tiden som fulgte arrangerte Lumière-brødrene og andre pionerer visninger i mange land med stor suksess. Etter hvert kom de første kinoene, som var innredet i vanlige forsamlingslokaler, ofte også i butikklokaler. Med økende tilstrømming og skjerpede brannkrav fikk man etter hvert spesialbygde kinoer. Gjennom 1900-tallets første tiår gjennomgikk kinobransjen i de fleste land en eksplosiv vekst, og ble preget av de mange og små kinoene. De amerikanske småkinoene, kalt nickelodeons etter billettprisen som var én nickel (fem cent), passerte et antall på 10 000 i 1908. I storbyene vokste det også frem store luksuriøse kinopalasser.

Kinoene viste til å begynne med programmer med flere korte filmer, men gikk rundt 1920 over til å vise langfilmer slik de gjør i dag. USA fikk på denne tiden en ledende stilling innen produksjon og distribusjon som de har beholdt. Den første spillefilmen med lyd var The Jazz Singer og kom i 1927, og med den nye krav til akustikk og utstyr. Dette krevde store investeringer, men lydfilmen viste seg å være lønnsom og var en viktig årsak til at kinobransjen kom seg ut av lavkonjunkturen i 1920-årene.

I midten av 1960-årene forsvant nitratfilmen fra kinoene etter at det kom forbud mot å bruke dette brannfarlige materialet. Den nye brannsikre filmtypen ga mulighet for automatisering av fremvisningen og satsing på flerkinoanlegg, ofte kalt kinokomplekser eller multiplekser, som både virket rasjonaliserende på driften og gav publikum valgmuligheter. I 1970- og 1980-årene ble mange av de store kinosalene delt opp i flere mindre saler, eller det ble bygd mindre saler i tilknytning til de eksisterende.

I Norge ble film første gang vist på Circus Varieté i Oslo 6. april 1896. De tyske brødrene Max og Emil Skladanowsky arrangerte visningene som pågikk til 5. mai samme år. Den første norske kinoen, Kinematograf-Theateret, ble åpnet i Oslo i 1904 av Hugo Hermansen. Den første norske kinoen som fikk lydfilmutstyr, var Eldorado i Oslo i 1929.

Lov av 25. juli 1913 om offentlig fremvisning av kinematografbilder ga kommunene rett til å gi konsesjon for kinodrift, noe kommunene i stor utstrekning ga til seg selv. Den norske kinobransjen utviklet seg derfor på en unik måte med overveiende kommunale kinoer.

Den første kommunale kinoen kom på Nesodden i 1914. Trondheim fikk kommunale kinoer i 1918, Bergen i 1920 og Oslo i 1926. I 1917 ble Kommunale Kinematografers Landsforbund (nå Film & Kino) stiftet. Filmleien ble regulert gjennom en avtale, Filmleieoverenskomsten, som ble inngått mellom filmbyråene (selskaper som importerer og distribuerer film i Norge) og Kommunale Kinematografers Landsforbund, hvor kinoenes leieutgifter ble regulert etter blant annet kinoens størrelse og filmenes salgsresultater. Kommunene engasjerte seg også i filmdistribusjon gjennom Kommunenes Filmcentral A/S.

Etter andre verdenskrig hadde kinobesøket i Norge en betydelig vekst. Rekordåret 1956 kunne vise til 35 millioner solgte billetter tilsvarende om lag ti kinobesøk per innbygger. I 1960-årene sank besøket. Hovedårsakene var nok at fjernsynet fikk innpass i mange norske hjem, og at den bedrede økonomien skapte rikere muligheter for andre fritidsaktiviteter, blant annet reiseliv. Hjemmevideoen og den sterke utvidelsen av TV-tilbudet førte til ytterligere nedgang i 1980-årene, men kinobransjen svarte med å bygge kinokomplekser. Rundt årtusenskiftet stabiliserte besøket seg.

I det nasjonale gjenoppbyggingsarbeidet etter andre verdenskrig ble et kulturelt løft prioritert. Kulturen skulle bringes ut til det norske folket. Sammen med Riksteatret, Rikskonsertene og Riksgalleriet ble Norsk Bygdekino etablert – det omreisende kinotilbudet vi i dag kjenner som Bygdekinoen. Selskapet ble vedtatt opprettet i Stortinget i 1948, med det formål å tilby kinodrift med visning av god film til bygde- og kystbefolkningen.

Tilbudet kom i gang i 1950, i form av et norsk aksjeselskap som drev omreisende kinofremvisning. I begynnelsen av juli 1950 dro fem nye varebiler ut fra Oslo, for å vise film på Storsteinnes, i Øvre Salangen, Sørkil, Drevja og Namdalseid. Den felles ilddåpen skjedde 23. juli, med forskjellige filmer på stedene.

I 1951 ble virksomheten utvidet med tolv nye biler, i tillegg til to båter med en skipper, en kokk og en kinomaskinist. Slik kunne bygdekinoen også nå øyer og småsamfunn som ikke hadde veier, langs kysten fra Kristiansund til Bodø. Utstrekningen ble gradvis større.

I hver bil satt en kinomaskinist som også var billettør på stedene filmen ble vist – det var allerede blitt 702 av dem på landsbasis i 1951. Det mobile kinoutstyret og rullene med film lå bak i bilen, der maskinistene også hadde plass til å overnatte.

I 1961 oppnådde Norsk Bygdekino det beste besøkstallet noensinne, med drøyt 1,7 millioner tilskuere – en vekst på over 100 000 målt mot året før. Etter dette har kulturtilbudet, som i dag er kjent under navnet Bygdekinoen, drevet av bransjeorganisasjonen Film&Kino, overlevd kritikk fra private kinoselskaper, TVens inntog i hjemmene, hjemmevideomarked og statlige budsjettkutt.

  • Asbjørnsen, Dag & Ove Solum, red. (2008). Film og kino : den norske modellen,, isbn 978-82-7477-355-4
  • Nistad, Einar (2002). Det magiske rommet: en reise gjennom den norske film- og kinohistorien. isbn 82-8025-009-3
  • Vaagan, Mona m.fl. (2000). Film på vei: Bygdekinoen gjennom femti år.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.