Skrekkfilm. Jack Nicholson i Stanley Kubricks The Shining (Ondskapens hotell, 1980), etter en roman av Stephen King.

Anon. Begrenset gjenbruk

Skrekkfilm, film bygd over angstskapende situasjoner etablert gjennom virkemidler som spenner fra det subtile og antydende til det effektfulle og eksplisitte. Andre filmsjangere, som kriminalfilmer og science fiction, kan ha slike scener, men i skrekkfilmen befinner gjerne hovedpersonene seg konstant i en situasjon hvor en forferdelig skjebne truer. Denne skjebnen er ikke alltid døden, men like ofte en påtvunget videre eksistens i en ikke-menneskelig tilstand, som vampyr, «zombie» eller en annen type viljeløst redskap for onde krefter.

De første skrekkfilmene var bygd på de mest kjente skrekkfortellingene fra 1800-tallet, fra Mary Shelleys Frankenstein (1818) via Robert Louis Stevensons Dr. Jekyll og Mr. Hyde (1886) til Bram Stokers Dracula (1897), og disse såkalte «gotiske» (eng. gothic) fortellingene har fortsatt å inspirere filmskapere. Fra 1950-årene finner man produsenter som spesialiserer seg på skrekkfilmer med sterkt vekslende ambisjoner, eksempler er det britiske selskapet Hammer Films og amerikanske produsenter som William Castle og Roger Corman.

Vampyrmyten er en av de oftest benyttede motivene i skrekkfilmen, blant de mest kjente eksemplene er Nosferatu, eine Symphonie des Grauens (1921) av Friedrich Wilhelm Murnau, Dracula (1931) av Tod Browning, den britiske serien fra Hammer Films med Christopher Lee (fra 1958), og Francis Coppolas Dracula (1992). Det mest personlige bidraget kom fra Carl Th. Dreyer med den suggererende Vampyr (1931). Beslektet med vampyrsjangeren er historier om andre krefter som tar kontroll over kropp og sinn. Her finner vi zombie-filmene, som klassikeren I Walked with a Zombie (1943) av Jacques Tourneur, og fra nyere tid George A. Romeros Night of the Living Dead (1968) med oppfølgere, og John Carpenters The Thing (1982). Den norske De dødes tjern (1958), i regi av Kåre Bergstrøm, tilhører denne varianten, likeledes Stanley Kubricks The Shining (1980). Av og til står kampen mot selve Djevelen som i William Friedkins The Exorcist (1973) med oppfølgere, Richard Donners Omen (1976) med oppfølgere, og i filmer som Peter Hyams' End of Days (1999).

En annen tradisjonell variant er den hvor monsteret er skapt av en vitenskapsmann, og hvor filmen gjerne er utformet som et angrep på vitenskapens rasjonalitet og hybris. Den klassiske filmen er Frankenstein (1931) av James Whale, hvor Boris Karloff i rollen som det menneskeskapte Monsteret ble et skrekkikon. En variant av denne undersjangeren er vitenskapsmannen som omformer seg selv til et monster, med bl.a. klassiske filmatiseringer av Dr. Jekyll and Mr. Hyde 1931 ved Rouben Mamoulian og 1941 ved Victor Fleming.

En populær type forteller om gjenoppvekkelsen av en farlig kraft som har ligget i dvale, som i Karl Freunds The Mummy (1932) og Clive Barkers Hellraiser (1987). Dette motivet finnes også i Howard Hawks og Christian Nybys The Thing from Another World (1951) hvor skrekkfilmen føres over i science fiction-sjangeren. En beslektet variant er motivet med det hjemsøkte huset, med filmer som Stuart Rosenbergs The Amityville Horror (1979), Tobe Hoopers Poltergeist (1982) og Alejandro Amenábars The Others (2001). The Blair Witch Project (1999) og den norske Villmark (2003), i regi av Pål Øie, spiller på dette, likeledes Hideo Nakatas Ringu (1998, oppfølger 2005; amerikansk versjon ved Gore Verbinski 2002); her er det en videokassett som sprer død.

I nyere skrekkfilm er monsteret helst en psykisk syk person, og det er utsikten til å bli drept på en brutal måte som skaper angsten. Ord som splatter, gore eller slasher brukes for å beskrive de mest outrerte scenene og effektene. Det er også blitt mer vanlig at uhyggen finnes midt i sivilisasjonen, i gjenkjennelige hverdagsmiljøer. En forløper er Alfred Hitchcocks Psycho (1960) som brukte både subtile effekter og mer direkte virkemidler (det berømte mordet i dusjen). En videreføring sees i flere filmer av Dario Argento, i Tobe Hoopers mindre subtile The Texas Chain Saw Massacre (1974), og i filmserier som John Carpenters Halloween (1978–98), Wes Cravens Nightmare on Elm Street (1984–91) og Scream (1996–2000), og Jim Gillespies I Know What You Did Last Summer (1997–).

Om ekstreme filmer på forskning.no

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.