Jack Nicholson som den besatte vaktmesteren Jack Torrance i Stanley Kubricks psykologiske grøsser The Shining fra 1980.

/Warner Bros. Pictures.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Skrekkfilm, eller grøsserfilm, er en filmsjanger som kjennetegnes ved at den har til hensikt å skremme eller på annen måte utløse en grøssende tilskueropplevelse. Skrekkfilm er en stabilt populær og mangfoldig sjanger som rommer alt fra romantiske tragedier til motbydelige kroppsødeleggelser.

Faktaboks

Etymologi
Engelsk horror, fra latin horrere, ‘reise bust, skjelve’.
Også kjent som

horror, grøsser, grøsserfilm, dansk gyser.

Sjangertrekk

Det kan være vanskelig å definere skrekkfilmen utover at den søker å skape en ubehagelig filmopplevelse. En måte å bestemme definisjonen på er å vise til skrekkfilmens bruk av overnaturlige skapninger som spøkelser, vampyrer og varulver, men i mange typer skrekkfilm er det mennesker som er monstre. Død, galskap og forfall er vanlige temaer i skrekkfilmer, der grenseoverskridelser ofte iscenesettes som vold og brutalitet. Ulike undersjangre av skrekkfilmen vektlegger forskjellige kjennetegn. Skrekkfilm har også en evne til å fungere i kombinasjon med andre sjangre, for eksempel science fiction og komedie.

Kulturell betydning

Den overnaturlige grøsseren The Exorcist av William Friedkin fra 1973 har mye av æren for at skrekkfilmen fikk en høyere kulturell status som sjanger. Den var basert på en bestselgende roman, rollebesetning og regissør var anerkjente størrelser, og filmens budsjett raget vesentlig høyere enn det som var normalt for skrekkfilmer i Hollywood.
Warner Bros. Pictures.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Skrekkfilmen er en av de mest stabilt populære sjangre i filmhistorien, selv om dens status som kunst og underholdning ofte har vært lav. Denne typen film er gjerne del av en motkultur der opposisjon mot det etablerte og den gode smak er det som tiltrekker og engasjerer dens publikum. Skrekkfilmen har avfødt mange identifiserbare sykluser som har hatt global betydning gjennom store deler av filmhistorien, men sjangeren har først og fremst opplevd jevn produksjon og popularitet i USA.

Selv om skrekkfilmen ofte har vært en lavbudsjettssjanger, har den også hatt større prestisje til ulike tider, for eksempel da Hollywood gjorde den til en respektabel kommersiell og kunstnerisk øvelse med storfilmer som The Exorcist (William Friedkin, 1973), Jaws (Steven Spielberg, 1975), The Omen (Richard Donner, 1976), Carrie (Brian De Palma, 1976) og Alien (Ridley Scott, 1979). Samtidig har lavbudsjetterte filmer av typen Halloween (John Carpenter, 1978) satt dype spor, og anerkjente regissører som Peter Jackson og Guillermo del Toro startet sine karrierer med billige skrekkvarianter. Et moderne eksempel på skrekkelementenes allsidighet er del Toros prisbelønte romantiske drama The Shape of Water (2017).

Historikk

Mary Shelleys gotiske science fiction-roman Frankenstein fra 1818 er blant de viktigste inspirasjonskildene til skrekkfilmer i mange ulike perioder.
/Universal Studios.

Skrekkfilmens opphav kan blant annet spores til den gotiske litteraturen på 1700- og 1800-tallet som inkluderte klassikere som Mary Shelleys Frankenstein (1818) og Bram Stokers Dracula (1897). De naturalistiske skrekkskildringene i Grand Guignol-teateret har også øvet stor innflytelse på den estetikken vi senere har forbundet med skrekkfilmen.

Allerede i filmkunstens barndom ble kameraets triksmuligheter brukt for å skape overnaturlige forsvinninger og plutselige tilsynekomster som pekte mot den senere skrekksjangeren i spillefilmen, for eksempel i de eksperimentelle kortfilmene av Georges Méliès tidlig på 1900-tallet. Den tidligste filmatiseringen av Frankenstein-romanen ble sannsynligvis gjort av selskapet til Thomas Edison i 1910.

Den tyske ekspresjonismen på 1920-tallet hadde stor betydning for sjangerens utvikling gjennom filmer som Dr. Caligaris kabinett (Robert Wiene, 1920) og Nosferatu (Friedrich Wilhelm Murnau, 1922), der den sistnevnte var en uautorisert filmatisering av Dracula. Det amerikanske selskapet Universal opplevde stor suksess med sine delvis tyskinspirerte grøssere på 1930-tallet, hvorav Dracula (Tod Browning, 1931) og Frankenstein (James Whale, 1931) er de mest kjente. Monstre og menneskelig hybris fortsatte å være hovedmotiver i skrekkfilmen, for eksempel i det britiske selskapet Hammer sine filmatiseringer The Curse of Frankenstein (Terence Fisher, 1957) og Horror of Dracula (Terence Fisher, 1958), og den gotiske opprinnelsen levde videre i stadig nye utgaver.

Undersjangre

Skrekkfilm deles gjerne inn i mange undersjangre. To eksempler av stor betydning for skrekkfilmens historie er slasherfilm og psykologisk grøsser. I slasherfilmen legges det vekt på ødeleggelsen av kroppen, i kontrast til den psykologiske grøsserens vektlegging av indre tilstander.

Slasherfilm

Amerikanske slasherfilmer visste å benytte seg av merkedager i kalenderen, som for eksempel Allehelgensmarkeringen i slutten av oktober. John Carpenters Halloween fra 1978 var den første amerikanske spillefilmen som brukte dette ordet i tittelen.
Compass International Pictures.
Lisens: CC BY SA 2.0

De nevnte monsterfilmene er en undersjanger av skrekkfilmen, men i mange skrekkfilmer er det mennesket som er monsteret. En viktig film i denne tradisjonen er Alfred Hitchcocks Psycho (1960), en av forløperne til undersjangeren slasherfilm.

Slasherfilmer fråtser i den ytre skrekk: fysisk vold og grusom død. I slasherfilmen møter vi gjerne en gruppe unge mennesker som jages og drepes av en menneskelig morder, som regel med et relativt prosaisk stikke- eller skjæreredskap. I tillegg til den ofte maskerte morderen er den viktigste rollefiguren i denne typen skrekkfilm den såkalt siste jenta, den kvinnelige hovedpersonen som overlever dramaet, enten ved å bli reddet eller ved å overvinne morderen på egen hånd. Hun er i begge tilfeller en uvanlig ressurssterk person som kjemper seg gjennom marerittet mot alle odds.

Slasherfilm er en av de mest jevnt populære undertypene av skrekkfilm. Slasherfilmens utgangspunkt er ofte pre-teknologisk, ettersom skytevåpen sjelden utgjør trusselen og moderne hjelpemidler som telefonen er til liten eller ingen nytte. I mange moderne filmer av denne typen må det for eksempel etableres at mobiltelefoner er uten dekning, siden den hjelpeløse isolasjonen er en viktig forutsetning for handlingen.

Filmen som for alvor ga denne undersjangeren liv, var John Carpenters Halloween, en suksess som raskt ble etterfulgt av Sean S. Cunninghams Friday the 13th (1980). Slasherfilmens første periode kulminerte med Wes Cravens A Nightmare on Elm Street i 1984 og gikk inn i sin andre store periode med samme regissørs selvrefererende og parodiske Scream i 1996. Denne undersjangeren tar mye av sin inspirasjon fra de italienske knivdramaene til Dario Argento og Mario Bava.

Psykologisk grøsser

M. Night Shyamalans psykologiske grøsser The Sixth Sense (1999) handler om en ung gutt (Haley Joel Osment) som kan se døde mennesker, og den deprimerte psykologen (Bruce Willis) som prøver å hjelpe ham. Filmen har blitt en moderne klassiker i grøssersjangeren, mye på grunn av fortellingens avsluttende vri.
Buena Vista Pictures Distribution.
Lisens: CC BY 2.0

Psykologiske grøssere er derimot opptatt av det indre: subjektive psykologiske tilstander, et famlende forhold til verden rundt, opplevelsen av det åndelige og overnaturlige. De amerikanske forfatterne Edgar Allan Poe og H. P. Lovecraft er viktige inspirasjonskilder for psykologiske grøssere.

Noen av de mest kjente filmene i undersjangeren er Repulsion (1965) og Rosemary’s Baby (1968) av Roman Polanski, The Shining (1980) av Stanley Kubrick og The Sixth Sense (1999) av M. Night Shyamalan. Alle disse har elementer av det overnaturlige ved seg, og slike filmer legger ofte vekt på at fortellingen ikke skal framstå som logisk og lettfattelig, men det psykologiske grøss kan også omfatte mer realistisk orienterte filmer som The Silence of the Lambs (1991) av Jonathan Demme og Seven (1995) av David Fincher. Slike filmer vil ofte betegnes som thrillere, og skillet mellom sjangerbetegnelsene grøsser og thriller er flytende.

Det finnes mange andre undersjangre av skrekkfilmen, men noe som ofte vil skille dem fra hverandre, er forskjellen på det eksplisitte, som i slasherfilmen, og det antydende, som i den psykologiske grøsseren. Noen skrekkfilmer er det man kan kalle skvettefilmer, mens andre er stemningsfilmer.

Sjangerblanding

Grøsserkomedien Ghostbusters (Ivan Reitman, 1984) er et eksempel på en vellykket blanding av sjangre. Filmen handler om en gjeng vitenskapsfolk og parapsykologer som bekjemper spøkelsesproblemer i New York City.
Columbia Pictures.
Lisens: CC BY SA 2.0

De nevnte The Silence of the Lambs og Seven er kritikerroste eksempler på sjangerblanding der grøsseren møter kriminalfilmen. Et viktig kjennetegn ved skrekkfilm er nettopp sjangerens evne til å fungere i kombinasjon med andre sjangre, for eksempel science fiction og komedie. Kombinasjonen med science fiction har røtter helt tilbake til Shellys Frankenstein, som gjerne omtales som verdens tidligste science fiction-roman, mens grøsserkomedien har vært tidvis lukrativ i form av for eksempel Ghostbusters (Ivan Reitman, 1984) og Trolljegeren (André Øvredal, 2010). Den sistnevnte er et eksempel på hvordan skrekkfilmens ulike undertyper i de senere årene også har spilt en sentral rolle i den norske kinofilmproduksjonen.

Utbredelse

I Norge har vi en tendens til å forholde oss først og fremst til amerikansk skrekkfilm, men sjangeren må sies å ha en global utbredelse. Land som Sør-Korea, Italia, Frankrike og Mexico har alle produsert skrekkfilmer av stor betydning for utviklingen av sjangeren og dens mange undersjangre, og Norge har også opplevd en bølge av skrekkfilm i tiden etter 2000. Blant de fremste filmene i den norske skrekksjangeren finner vi Pål Øies Villmark (2003), Pål Sletaunes Naboer (2005), Roar Uthaugs Fritt vilt (2006), Tommy Wirkolas Død snø (2009) og Joachim Triers Thelma (2017).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Andresen, Christer Bakke (2016). Åpen kropp og lukket sinn. Den norske grøsserfilmen fra 2003 til 2015. Trondheim: Doktorgrader ved NTNU.
  • Carroll, Noël (1990). The Philosophy of Horror, or Paradoxes of the Heart. New York og London: Routledge.
  • Clover, Carol J. (1992). Men, Women, and Chain Saws. Gender in the Modern Horror Film. Princeton: Princeton University Press.
  • Freeland, Cynthia A. (2000). The Naked and the Undead. Evil and the Appeal of Horror. Boulder: Westview Press.
  • Hutchings, Peter (2004). The Horror Film. Harlow: Pearson Education Limited.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg