Skrekkfilm er en ganske ny sjanger i norsk film. Den oppstod rett etter årtusenskiftet og preges av sin bruk av norsk utkant og natur som ondskapens omgivelser.
norsk horror, norsk grøsser, norsk grøsserfilm
Norsk skrekkfilm har tidvis vært svært populær og har hovedsakelig tatt form i undersjangrene slasherfilm og psykologisk grøsser, samt filmer som blander skrekkelementer med andre populære sjangre.
Den norske skrekkfilmen bruker norsk natur som åsted for skrekkelige hendelser, en tradisjon som stammer fra klassikeren De dødes tjern i 1958.
Den norske skrekkfilmen, eller grøsserfilmen, er særpreget i hvordan den bruker norsk natur som åsted for skrekkelige hendelser. Handlingen foregår ofte på bygda, i skogen og på fjellet, og både vann og snø gis dystre og truende konnotasjoner. Det er uvanlig ellers i norsk film at naturen har en negativ betydning, men i den norske skrekkfilmen er dette hovedregelen. Veldig få av de norske skrekkfilmene foregår i urbane omgivelser, og til og med da kan nøkkelscener gjerne utspille seg i naturen. Dette er ikke like vanlig i de amerikanske skrekkfilmene som de norske filmene ofte er inspirert av.
I 1958 laget Kåre Bergstrøm den første norske grøsserfilmen, De dødes tjern, basert på boka av André Bjerke. Denne filmen ble en ganske enkeltstående forløper til den norske grøssersjangeren, til tross for stor popularitet og god kritikk. De dødes tjern etablerte likevel noe av det som etter 2000 skulle bli faste holdepunkter i norsk skrekk- og grøsserfilm: gjengen på utflukt og naturen som et skrekkelig sted.
Bergstrøm fulgte opp De dødes tjern med antologifilmen Klokker i måneskinn i 1964, en samling av tre krim- og grøsser-relaterte fortellinger som ikke ble like sjangermessig rendyrket eller like publikums- og kritikermessig vellykket som De dødes tjern. Det tok deretter lang tid før norsk kinofilm skulle befatte seg med grøssersjangeren på nytt.
Mørkets øy (1998) av Trygve Allister Diesen ble laget fire tiår etter De dødes tjern. Den hadde til hensikt å være en grøsserfilm, men endte opp som en slags kriminalfilm. Rett etter årtusenskiftet ble det også laget noen uavhengige lavbudsjettsfilmer i skrekksjangeren, 22 (Pål Aam og Eystein Hanssen, 2001) og Brød & sirkus (Morten Løke, 2003), og samtidig lå forholdene bedre til rette for skrekkfilmen i norsk kinofilmproduksjon.
Ved årtusenskiftet ble det gjort store omlegginger av norsk filmpolitikk. Under regjeringen Stoltenberg I vedtok Stortinget i 2001 at norsk filmpolitikk skulle søke å gjøre norske filmer mer populære hos publikum. Hovedmålet var å stimulere til økt aktivitet i filmbransjen, med et håp om påfølgende økt kvalitet og større publikumsoppslutning. Blant annet innførte man en ordning med tilskudd etter markedsvurdering, det vil si at produsenter kunne søke statlig finansiering basert på at prosjektene deres siktet mot et stort publikum. I tillegg garanterte 50/50-ordningen for statlig dekning av halve budsjettet dersom den andre halvparten hadde privat dekning.
Disse grepene ble tatt for å fremme publikumsvennlig filmproduksjon, og en av konsekvensene var en økt orientering mot sjangerfilm. Omleggingen sammenfalt dessuten både med sensurliberaliseringen under regjeringen Bondevik II i 2004 og framveksten av et sterkere miljø av private produsenter.
Den norske filmskolen på Lillehammer tilførte norsk filmproduksjon profesjonell kompetanse på flere fagfelter som ga norsk sjangerfilm et løft etter årtusenskiftet. Profesjonalisering av filmbransjens kunstnere og håndverkere førte med seg en økt sjangerbevissthet.
Det norske filmpublikumet hadde samtidig utviklet sin sjangerkompetanse gjennom et stadig tettere forhold til sjangerfilm, først med kabel- og satellittfjernsyn og VHS, senere med DVD og internett. Det som på 1980-tallet ble betraktet av mange som spekulativ videovold, var ved inngangen til 2000-tallet mer allment akseptert som sjangerunderholdning. Spesielt det yngre kjernepublikummet kunne regnes som kompetente sjangerlesere.
Den norske grøsserbølgen begynte med Pål Øies Villmark. Publikum og kritikere tok imot Villmark med entusiasme da den hadde premiere i februar 2003. Øies debutfilm hadde utviklet seg i retning av skrekksjangeren i samarbeid med manuskonsulenten hos Norsk Filminstitutt, og de ulike politiske, kulturelle og håndverksmessige utviklingstrekkene fram til dette punktet samlet seg i det som ble den første kinofilmen i den norske grøsserbølgen.
Villmark kan ikke uten videre plasseres i en bestemt undersjanger, men den har mye til felles med slasherfilmen: En gruppe unge mennesker jages av en ukjent morder, og de er isolert på et øde sted der telefoner og annen teknologi er enten fraværende eller til liten nytte.
Slasherfilmen fikk stor betydning i den norske skrekksjangeren da produksjonsselskapet Fantefilm og regissør Roar Uthaug laget Fritt vilt i 2006. Dette var en rendyrket slasherfilm med rollefiguren til Ingrid Bolsø Berdal som en ganske klassisk «siste jente», den sterke hovedpersonen som overvinner den maskerte morderen til slutt. Uthaugs debutfilm fikk oppfølgerne Fritt vilt II (Mats Stenberg, 2008) og Fritt vilt III (Mikkel Sandemose, 2010), og disse tre slasherfilmene er til sammen de mest kommersielt vellykkede av norsk skrekkfilm.
Voldsframstillingene i Fritt vilt var mer brutale enn noe annet i norsk film fram til da, men ble overgått av Patrik Syversens Rovdyr i 2008. Denne filmen hentet mye inspirasjon fra The Texas Chain Saw Massacre (Tobe Hooper, 1974), en av slasherfilmens forløpere, og fikk en absolutt 18-årsgrense som Medietilsynet begrunnet i at den grove volden ble kombinert med en kald og dyster stemning. Til forskjell fra Fritt vilt mangler Rovdyr humorinnslag og en sympatisk hovedperson som tilskueren kan forankre sin innlevelse i, og dette viste seg avgjørende for aldersgrensen.
Den andre hovedtypen av norske skrekkfilmer er den psykologiske grøsseren, en undersjanger som fokuserer på indre tilstander og psykisk desorientering. Den første filmen i undersjangeren var Pål Sletaunes Naboer i 2005, og samme regissør laget den beslektede Babycall i 2011. Spesielt Naboer er en utfordrende filmopplevelse, blant annet på grunn av en lang og ubehagelig scene som blander sex og vold på en eksplisitt måte. Filmen fikk en absolutt 18-årsgrense, i likhet med Rovdyr. Sletaunes Babycall har den svenske stjernen Noomi Rapace i hovedrollen og tegner et skjørt og sårt bilde av en mor som forsøker å beskytte sin unge sønn mot en voldelig far. Hovedpersonens usikre grep på virkeligheten og sin egen forhistorie gjør den til et typisk eksempel på en desorienterende psykologisk grøsser.
Kristoffer Joner har ofte hatt hovedroller i norske skrekkfilmer, inkludert banebryteren Villmark. Pål Øie laget en psykologisk grøsser med Joner i 2009, den David Lynch-inspirerte Skjult, og han fortsatte å utforske de ulike undersjangrenes særegenheter med den uavhengige oppfølgeren Villmark 2 i 2015. Også en av norsk films mest anerkjente og prisbelønte regissører, Joachim Trier, beveget seg inn i sjangerfilmen med sin psykologiske grøsser Thelma i 2017. Triers manuskollega Eskil Vogt laget sin egen psykologiske grøsser med den kritikerroste De uskyldige i 2021.
Samtidig ble det vanlig å bruke skrekkelementer i ulike former for sjangerblandinger i norsk kinofilm. Zombielegenden ble kombinert med svart komedie og parodi i Tommy Wirkolas Død snø (2009) og Død snø 2 (2014), norske troll kom til live i André Øvredals humoristiske liksomdokumentar Trolljegeren (2010), og et forhistorisk monster skjulte seg i en nordnorsk innsjø i Mikkel Sandemoses actioneventyr Gåten Ragnarok (2013). Den av filmene i den norske skrekksjangeren som har trukket flest tilskuere, er den bredt anlagte underholdningsfilmen Trolljegeren, med sine 279 090 besøkende på norske kinoer.
Ved siden av kinofilmene har det eksistert en underskog av uavhengige lavbudsjettsfilmer, der spesielt Reinert Kiil utmerker seg med filmer som Hora (2009) og Inside the Whore (2011). Kiil har spesialisert seg på å framheve den dårlige smaken, de brutale og spekulative uttrykkene som tar inspirasjon fra blant annet den amerikanske kultklassikeren I Spit on Your Grave (Meir Zarchi, 1978), og som inntar en selvbevisst opposisjon mot det etablerte og akseptable. Andre filmer i den norske undergrunnsbevegelsen, i et spenn fra exploitation til psykologiske grøss, er blant annet The Thrill of a Kill (Lars-Erik Lie, 2011), Utburd (Astrid Thorvaldsen, 2014) og Skjærgården (Frode Nordås, 2016).
De senere årene har det blitt mindre vanlig at skrekkfilmer mottar statlig støtte til enten utvikling eller produksjon. Både actionfilm, krigsfilm og katastrofefilm har overtatt som bred sjangerunderholdning med statlig støtte. Joachim Triers Thelma utgjorde et av de sjeldne unntakene fra denne regelen, mens Nini Bull Robsahms nye filmatisering av De dødes tjern (2019) mottok statlig utviklingsstøtte, men ble gjennomført på private midler.
Samtidig har flere av undergrunnsfilmene de siste årene fått bred kinodistribusjon, ofte gjennom selskapet Another World Entertainment. Den første av undergrunnsgrøsserne som fikk slik distribusjon på kino, var zombiefilmen Mørke sjeler (2011) av César Ducasse og Mathieu Péteul. Siden har blant annet Reinert Kiils senere filmer blitt utgitt på denne måten, Huset (2016) og Juleblod (2017). Også Lyst (2017) av Severin Eskeland og Hjemsøkt (2017) av Carl Christian Raabe fikk bred kinodistribusjon på en måte som tidligere var forbeholdt filmer med høyere budsjetter og statlig finansiering.
Flere av regissørene som har laget norske skrekkfilmer, har også fått oppdrag i amerikansk film. Dette gjelder Roar Uthaug, Patrik Syversen, Tommy Wirkola og André Øvredal. I tillegg kommer Lars Klevberg, som ikke har laget noen norske spillefilmer, men som har regissert de amerikanske grøsserne Polaroid (2019) og Child's Play (2019). Den som har gjort seg mest bemerket i USA er imidlertid Øvredal. Han har regissert de kritikerroste Hollywood-grøsserne The Autopsy of Jane Doe (2016) og Scary Stories to Tell in the Dark (2019), og er i kraft av sitt virke et eksempel på hvordan nyere norsk film har oppfostret filmskapere som har et internasjonalt format i sin sjangerkompetanse.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.