regissør

Både fra antikken og middelalderen kjennes spillederfunksjonen, altså funksjonen til den eller de som tilrettelegger for en teaterproduksjon. Det er en slik funksjon som tillegges Absalon Pedersøn Beyer når det sies at han satte opp den første teaterproduksjon som er kjent i Norge, Spillet om Adams fall, i Bergen i 1562. Det å ha tilrettelagt teksten kan også inngå i denne tradisjonen.

I eldre nordisk teater var regissøren en teaterfunksjonær som hadde det daglige oppsyn med den praktiske avvikling av en forestilling, det som senere er blitt inspisientens oppgave. Både i nordisk og internasjonalt teater var det til og med 1800-tallet skuespillerne som hadde det kunstneriske hovedansvaret. Fremveksten de første tiår av 1900-tallet av sterke teaterteoretikere og instruktører som Erwin Piscator, Edward Gordon Craig, Bertolt Brecht og Max Reinhardt, førte til et skifte, slik at regissøren etter hvert overtok det kunstneriske ansvaret.

Siden 1960-årene har de tradisjonelle hierarkiene i teateret igjen blitt brutt ned, ved at regikunsten har tatt opp i seg eksperimentelle virkemidler fra gruppeteater, frie prosjekter og visuell dramaturgi. Funksjonene i teateret er gjennom dette blitt mer blandet, og begrepet auteurregissør har vært brukt om regissører som også skaper egen tekst, scenografi eller musikk til sine forestillinger, til forskjell fra den klassiske, moderne regissøren.

Begrepet regiteater viser til forestillinger der regissøren, med vekt på sitt eget konsept, stiller seg fritt til og gjør omfattende endringer i tekstmaterialet fra en eller flere dramatikere. Dette begrepet oppsto tidlig på 1900-tallet, med opprinnelse i den tyske teatertradisjonen, der regissøren har en særlig mektig posisjon.

• film
• teater
• TV
• opera
• regikunst