Katastrofefilm er en filmsjanger som skildrer mennesker i kamp med en katastrofe. I katastrofefilmer truer en pågående eller nært forestående hendelse med å endre, ødelegge eller utslette menneskers liv og samfunn. Hendelsen kan for eksempel være en naturkatastrofe, ulykke, krigshandling, invasjon fra verdensrommet, pandemisk sykdom eller klimaforstyrrelse.
undersjanger av både actionfilm og science fiction
Katastrofefilmer skildrer menneskers møte med overveldende og katastrofale hendelser, og hva de gjør for å redde seg selv og hverandre. I Independence Day (1996) er det en invasjon fra verdensrommet som truer menneskeheten.
Katastrofefilmen er en undersjanger av både actionfilmen og science fiction, men den er betydningsfull nok i filmhistorien til at den ofte beskrives som en egen sjanger. Den kan kombineres med alt fra skrekkfilm til komedie i sjangerblandinger, men hovedvekten vil alltid ligge på de mer eller mindre vanlige menneskene som må hanskes med overveldende trusler og utfordringer for å redde seg selv og hverandre. Romantiske forhold og familiedynamikk iscenesettes sammen med spektakulær action og spenning som setter personene på umenneskelige prøver.
Et bredt spekter av hendelser kan utgjøre grunnlaget for handlingen. Det kan være naturkatastrofer, som i Earthquake (Mark Robson, 1974), invasjoner fra verdensrommet, som i The War of the Worlds (Byron Haskin, 1953), hybris-drevne og teknologi-relaterte ulykker, som i Titanic (James Cameron, 1997), sykdomsutbrudd, som i Contagion (Steven Soderbergh, 2011), krig, som i Saving Private Ryan (Steven Spielberg, 1998), ødeleggende nedfall av kometer og asteroider, som i Deep Impact (Mimi Leder, 1998), eller miljø- og klimamessige kriser, som i The Day After Tomorrow (Roland Emmerich, 2004). Noen ganger kommer trusselen fra jordiske eller utenomjordiske monstre, en overlapping med grøsserens monstertradisjon som finnes for eksempel i Cloverfield (Matt Reeves, 2008) og Jurassic World (Colin Trevorrow, 2015).
Katastrofen som beskrives i slike filmer kan enten være fri fantasi, som invasjonen fra rommet i Independence Day (Roland Emmerich, 1996), spekulasjon basert på mulige scenarioer, som i Contagion, eller hentet fra virkeligheten, som i Titanic.
Novellefilmen "In Nacht und Eis" av Mime Misu fra 1912 er et tidlig eksempel på katastrofefilmen. Den er en filmatisering av skipet Titanics forlis, som hadde funnet sted tidligere samme år. Mange filmer har senere tatt for seg Titanics skjebne, blant annet Roy Ward Bakers A Night to Remember fra 1958 og James Camerons Titanic fra 1997 med Kate Winslet og Leonardo DiCaprio i hovedrollene.
Skremmende og katastrofale hendelser fra virkeligheten ga inspirasjon til noen av de aller tidligste filmene i historien. Britiske James Williamson laget kortfilmen Fire! i 1901, der han iscenesatte evakueringen av et brennende hus, og den tidligste kjente filmen basert på Titanic-katastrofen er den tyske novellefilmen In Nacht und Eis av Mime Misu fra 1912, innspilt og utgitt bare noen få måneder etter skipets forlis i Atlanterhavet.
Som med så mange andre sjangerfenomener har Hollywood i stor grad formet det narrative og audiovisuelle uttrykket vi i dag forbinder med katastrofefilmen. Tidlige eksempler var to filmer av Merian C. Cooper og Ernest B. Schoedsack, King Kong (1933) og The Last Days of Pompeii (1935), samt den banebrytende stormsekvensen i John Fords The Hurricane (1937).
Den første store bølgen av populær amerikansk katastrofefilm kom på 1970-tallet med filmer som Airport (George Seaton, 1970), The Poseidon Adventure (Ronald Neame, 1972), The Towering Inferno (John Guillermin, 1974), den nevnte Earthquake, og The Hindenburg (Robert Wise, 1975). I løpet av tiåret kom også de populære oppfølgerfilmene Airport 1975 (Jack Smight, 1974) og Beyond the Poseidon Adventure (Irwin Allen, 1979).
På 1990-tallet opplevde amerikansk film en ny bølge av fengende katastrofefilmer. De skremmende hendelsene varierte fra pandemiske sykdomsutbrudd i Outbreak (Wolfgang Petersen, 1995) til ødeleggende orkaner og skypumper i Twister (Jan de Bont, 1996), fra vulkanutbrudd i både Dante's Peak (Roger Donaldson, 1997) og Volcano (Mick Jackson, 1997) til en asteroide på kollisjonskurs med jorden i Armageddon (Michael Bay, 1998), fra invaderende romvesener i Independence Day og tilbake til skipet Titanic igjen, som ble åsted for et romantisk epos i James Camerons prisbelønte Titanic.
Etter 2000 har katastrofefilmen gjenspeilet nye og ulike trusler mot mennesker og samfunn, som for eksempel terrorisme i den 9/11-baserte thrilleren United 93 (Paul Greengrass, 2006) og klimakrisa i actionfilmen 2012 (Roland Emmerich, 2009). Det har også kommet satiriske filmer som komedien Don't Look Up (Adam McKay, 2021) og virkelighetsbasert dramatikk som HBO-serien Chernobyl (Craig Mazin og Johan Renck, 2019).
Roar Uthaugs Bølgen fra 2015 anses som den første ordentlige norske katastrofefilmen etter Hollywood-målestokk. Den er en utpreget actionfilm med thriller-tendenser og handler om et steinskred og en påfølgende flodbølge som utsletter turistbygda Geiranger i Møre og Romsdal. Filmen tar utgangspunkt i Loenulykkene i 1905 og 1936, og i det faktum at nye skred av potensielt katastrofal art kun er et spørsmål om tid og tilstrekkelig advarsel.
Bølgen fikk de mindre realistiske oppfølgerne Skjelvet (John Andreas Andersen, 2018), der et jordskjelv ødelegger Oslo, og Nordsjøen (Andersen, 2021), som tar for seg en katastrofal geologisk hendelse i forbindelse med olje- og gassboring på norsk sokkel. Bølgen, Skjelvet og Nordsjøen er alle produsert av selskapet Fantefilm, som også stod bak den banebrytende skrekktrilogien Fritt vilt.
Det finnes også enkelte mindre kjente filmer i norsk filmhistorie som har berørt katastrofesjangeren, for eksempel den post-apokalyptiske Havet stiger (Oddvar Einarson, 1990), flydramaet Pax (Annette Sjursen, 2011) og den absurde satiren Mennesker i solen (Per-Olav Sørensen, 2011). Sistnevnte er den av disse som ligger tettest opp til definisjonen av katastrofefilm.
Noen av filmene i den norske grøssersjangeren kan også betraktes som tilstøtende katastrofefilmen. Dette gjelder både monsterfilmer som Gåten Ragnarok (Mikkel Brænne Sandemose, 2013), post-apokalyptiske fortellinger som Kadaver (Jarand Herdal, 2020), og ikke minst de norske trollenes herjinger i Trolljegeren (André Øvredal, 2010) og Troll (Roar Uthaug, 2022).
Den mest realistiske katastrofefilmen i norsk film til nå er Pål Øies Tunnelen fra 2019. Filmens handling er lagt til Vestlandet, der ferdsel gjennom tunneler er en dagligdags nødvendighet for tusenvis av mennesker. En tankbil havarerer i en lang veitunnel, og filmen følger mennesker både på innsiden og utsiden av tunnelen mens den påfølgende brannen utvikler seg.
De norske katastrofefilmene er eksempler på den bevisste sjangerorienteringen som har preget norsk film siden 2000, i en periode der det har vært sterke kulturpolitiske føringer om å gjøre norsk film mer populær hos et bredt publikum. De norske katastrofefilmene har jevnt over vært veldig populære, med Bølgen som et kommersielt høydepunkt med over 850 000 besøk på kino.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.