Det er funnet redskaper som tyder på at det har bodd mennesker i Kongobekkenet i minst 80 000 år, men man kjenner lite til de første innbyggerne i området. De første bantufolkene kom nordfra på 400-tallet. Da bodde det allerede sanfolk i Sentral-Afrika og det sørlige Afrika.
På 1400-tallet utviklet folkegrupper i området rundt Upembasjøen, i regionen som i dag heter Katanga, avanserte samfunnsstrukturer. Utvinning av jern og kobber og handel ga et økonomisk overskudd. Dette la grunnlaget for at kongedømmene Luba (grunnlagt i 1585) og Lunda (fra midten av 1600-tallet) vokste frem. Begge eksisterte frem til slutten av 1800-tallet.
Ved Atlanterhavet i vest, i området sør for Kongoelven, vokste kongeriket Kongo frem fra rundt 1380. Da de første portugiserne kom til kongeriket på slutten av 1400-tallet, var hovedstaden M'banza-Kongo trolig den største byen i Afrika sør for Sahara. Portugiserne sammenliknet den med hjemlandets Évora.
Den første europeeren som fant Kongoelven var den portugisiske oppdageren Diogo Cão under en ekspedisjon i 1482–1483. Mannskapet på skipet hans var tomme for drikkevann da de oppdaget en brun strøm komme fra land. De fulgte strømmen og fant munningen av elven.
Kong Leopold 2. av Belgia sendte den amerikanske journalisten Henry Stanley på to ekspedisjoner til Kongo, den første varte fra 1874 til 1877, den andre fra 1879 til 1884. På Berlinkonferansen i 1885 ble Fristaten Kongo opprettet, med kong Leopold som eneeier. Under dekke av å ha filantropiske motiver, startet kongen en brutal utnyttelse av Fristaten Kongo. Det er anslått at rundt ti millioner mennesker mistet livet som følge av kong Leopolds styre.
Etter at en rekke grusomheter i Fristaten Kongo ble avslørt, måtte kong Leopold gi fra seg kontrollen over kolonien til det belgiske parlamentet, og landet fikk navnet Belgisk Kongo. Belgia styrte som kolonimakt til landet ble selvstendig i 1960 og fikk navnet Republikken Kongo.
Etter parlamentsvalget i 1960 ble Patrice Lumumba landets første demokratisk valgte statsminister, mens Joseph Kasavubu ble president. 11. juli 1960 løsrev regionen Katanga seg fra resten av Kongo. Lumumba vendte seg mot Sovjetunionen for å få støtte, mens Kasavubu ønsket at Kongo skulle være alliert med Vesten. Med hjelp fra CIA gjennomførte oberst Mobutu Sese Seko et kupp, og avsatte Lumumba. Mobutu sendte eksstatsministeren til Katanga, der han ble drept. En belgisk undersøkelse fra 2001 konkluderte med at Lumumba ble myrdet mens belgiske offiserer var til stede. Liket hans ble partert og oppløst i syre.
President Mobutu endret navnet på landet til Zaïre i 1971, og startet en nasjonaliseringsprosess han kalte zaïrisering. Under Mobutu utviklet Zaïre seg til et kleptokrati, der presidenten og en liten gruppe av hans nærmeste ranet til seg det meste av landets verdier.
I 1996 startet Laurent-Désiré Kabila et opprør mot Mobutu, med støtte fra nabolandet Rwanda. Etter at Kabilas styrker nådde hovedstaden Kinshasa, forlot Mobutu landet i mai 1997. Kabila utnevnte seg selv til president og endret navnet på landet til Den demokratiske republikken Kongo.
I 1998 startet en ny borgerkrig i Kongo. Også denne gang støttet Rwanda, som var blitt misfornøyd med Kabilas styre, opprørsgrupper som kjempet mot den kongolesiske regjeringen. 16. januar 2001 ble Kabila drept av en av sine livvakter. Sønnen Joseph Kabila tok over som president.
Krigen ble etter hvert en kamp om landets naturressurser. En rekke andre land var involvert i kampene, blant annet Uganda, Burundi, Angola og Zimbabwe. Sør-Afrikas president Thabo Mbeki meglet i konflikten, og i 2003 trakk de fleste utenlandske styrkene seg ut. En undersøkelse utført av International Rescue Committee anslår at 5,4 millioner mennesker døde som følge av krigen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.