Parlament, brukes i enkelte land, som Storbritannia, som navn på nasjonalforsamlingen, men også allment som betegnelse på en nasjonalforsamling.

Ordet betyr egentlig samtale eller forhandling, men gikk tidlig over til å bli brukt om den institusjon der visse typer offentlige forhandlinger fant sted. 

I Frankrike ble den del av kongens hoff som hadde med rettspleien å gjøre fra 1200-tallet kalt parlament. Disse utførte imidlertid ikke bare domstolsoppgaver; det hadde også en viss lovgivningsmyndighet.

Parlamentet var lenge geografisk oppsplittet og preget av indre uenighet. Presteskap og adel stod mot tredjestanden av borgere og bønder. Av disse grunnene klarte ikke parlamentet å stå imot og balansere kongemakten, inntil den franske revolusjonen i 1789.

I England utviklet parlamentinstitusjonen seg først og fremst ut fra kongens økende behov for penger til statsstyret. Skulle kongen få det han trengte, måtte han vinne støtte fra den stadig sterkere middelklasse og lavadel.

Det første riksparlament ble sammenkalt allerede i 1265. Etter hvert klarte parlamentet å styrke sin stilling, det ble en nasjonalforsamling, og den ofte vilkårlige kongemakten ble gradvis beklippet.

Parlamentets suverenitet ble endelig fastslått gjennom borgerkrigen fra 1642 til 1648 og «the glorious revolution» i 1688. For mer, se artikkelen om Storbritannias historie.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.