Kringkasting, utsending av tale, musikk, bilder og lignende med radiobølger eller over tråd, ment eller egnet til å mottas direkte av allmennheten.

Ved tradisjonell kringkasting blir lyd og bilder omformet til elektriske signaler ved hjelp av mikrofon eller kamerarør. Disse signalene preges så inn, moduleres (se modulasjon), på elektromagnetiske bølger som stråles ut fra sendernes antennesystemer. Bølgene brer seg med lysets hastighet over store avstander og frembringer strømmer i antennen hos mottakeren. Disse strømmene mates inn i mottakerapparater for radio og fjernsyn, og ved en demodulasjonsprosess gjenvinnes de opprinnelige signalene og reproduseres i høyttalere eller på billedskjerm.

Utviklingen frem mot dagens kringkastingssystemer startet ved at den britiske fysikeren J. C. Maxwell i 1865 teoretisk påviste at elektromagnetiske bølger opptrer på samme måte som lysbølger, og at de brer seg med en hastighet på 300 000 km/s. Den tyske fysikeren H. Hertz greide i 1888 å frembringe slike bølger, og italieneren G. Marconi tok i bruk trådløs telegrafi ved å sende bølgene i pulser. Oppfinnelsen av elektronrøret i 1907 gjorde det mulig å generere rene sinusformede bølger som kunne moduleres med tale og musikksignaler, slik at kringkasting av slike signaler ble mulig.

Regulære kringkastingsstasjoner ble opprettet i de fleste større land 1920–24. I Norge begynte private selskaper sendinger i Oslo 1925, Bergen og Tromsø 1926, Ålesund 1927. 20. januar 1933 bestemte Stortinget at all kringkastingsvirksomhet skulle drives av det offentlige, og etter at staten hadde kjøpt opp de private stasjonene, ble Norsk rikskringkasting, NRK, opprettet samme år. NRK hadde enerett på kringkastingsvirksomhet frem til 1981, da det ble åpnet for forsøk med nærradiosendinger.

For radiosendinger var amplitudemodulasjon, AM, lenge det enerådende modulasjonssystem. Slike sendinger går på lang-, mellom- og kortbølge i frekvensbåndet 150 kHz–30 MHz. Senere har frekvensmodulerte systemer,FM, i meterbølgebåndet (87,5–108 MHz) i stor grad tatt over. FM-systemer gir bedre lydgjengivelse enn AM-kringkasting og har muliggjort overføring av stereofonisk lyd. AM-kringkasting på mellom- og kortbølge har lengre rekkevidde, og kraftige AM-sendere (1200 kW) gjør det mulig å nå frem til fjerne deler av jordkloden.

Nå er digitale systemer for lydkringkasting (Digital Audio Broadcasting, DAB) tatt i bruk. Lydgjengivelsen i mottakerne vil da kunne bli av samme kvalitet som for CD-spillere. Grunnet effektiv koding vil frekvensbåndene bli bedre utnyttet, slik at det blir plass til flere radiokanaler innenfor et gitt frekvensbånd. Se også radio.

I 1930-årene var det i en del land forsøksvirksomhet med fjernsynssendinger, men først etter den annen verdenskrig kom regulære sendinger i gang. I Norge startet NRK regulære fjernsynssendinger i 1960.

De første standarder for fjernsynssendinger ble utarbeidet for svart-hvitt-fjernsyn. Samtidig ble det arbeidet med å utvikle fargefjernsyn. Det ble satt som krav at fargefjernsynssignalet ikke skulle kreve større frekvensplass (båndbredde) enn svart-hvitt, og at det kunne tas imot på en svart-hvitt-mottaker som et svart-hvitt-bilde. Tre ulike fargefjernsynssystemer ble tatt i bruk: NTSC i USA og Japan, SECAM i Frankrike og Sovjetunionen og PAL i Vest-Europa for øvrig. Satellittkanaler brukte gjerne PAL eller en variant av MAC-systemet, som kunne overføre fjernsyn og flere lyd- og datatjenester samtidig. Se også fjernsyn.

Regulære fargefjernsynssendinger kom i gang fra slutten av 1950-årene. NRK startet med fargefjernsynssendinger i 1972. I 1991 ble TV2 gitt konsesjon til riksdekkende kringkasting av fjernsyn og startet opp med sendinger i 1992. Fra 1980-årene har det blitt opprettet en rekke kabel-TV-selskaper for distribusjon av norsk- og utenlandskproduserte fjernsynsprogrammer.

Distribusjon av radio- og fjernsynsprogrammer var i mange år jordbunden, det vil si at programmene sendes over landsdekkende programlinjenett til et antall hovedsendere for fjernsyn og FM lydkringkasting (i Norge i alt 45). Områder som ikke nås av hovedsendere, dekkes av TV- og FM-omformere. Disse tar imot signaler fra hovedsenderen, omformer signalet til en ny frekvens og sender signalet ut igjen i de retninger som hovedsenderen ikke dekker. TV2 benytter distribusjon via satellitt for mating av jordbundne sendere og kabelnett. Fjernsynssenderne benytter frekvensbåndene 47–68 MHz (bånd I), 174–223 MHz (bånd III) og 470–790 MHz (bånd VI og V).

Fra 1970-årene har distribusjon via satellitt skutt fart. Ved hjelp av ulike typer av satellitter kan radio- og fjernsynsprogrammer overføres mellom kontinentene, i sann tid og med god kvalitet. To hovedtyper av satellitter benyttes til slik distribusjon. Kringkastingssatellitter, DBS-satellitter (av eng. Direct Broadcasting Satellite), er satellitter beregnet for direkte hjemmemottagning. Satellittene sender med høy effekt (50 til 100 watt) til et lite dekningsområde, og det kreves derfor bare mottakere med små antenner (under 1 m i diameter). De opererer i frekvensområder rundt 12 GHz (109 Hertz) som er avsatt til dette formålet. Kommunikasjonssatellitter er satellitter beregnet for punkt til punkt overføringer av telefoni, data og fjernsyn over store avstander, med et begrenset antall jordstasjoner.

Fjernsynsprogrammene kan så videreformidles i fjernsynsselskapenes ordinære distribusjonsnett. Også kabelfjernsynsselskaper med middels store antenner kan ta imot signaler for videreformidling fra slike satellitter.

Siden kringkastingssendinger tok til for nær 70 år siden, har det vært en betydelig utvikling, både innen programproduksjon og tekniske løsninger. Kringkastingssystemene er utformet slik at mottakerutstyret (som anskaffes av mange) skal være rimelig og heller benytte avansert og kostbart utstyr på sendersiden. Utviklingen innen mikroelektronikk har gjort radio- og fjernsynsmottakere stadig mer kompakte og rimeligere og med forbedret kvalitet.

Frem til midten av 1990-årene var det ikke gjort fundamentale endringer i fjernsynssystemene, men det var en betydelig forbedring i teknisk kvalitet, særlig innen utstyret for produksjon av fjernsynsprogrammer (kameraer og videobåndspillere). For at kvaliteten på studiosiden fullt ut skal komme seerne til gode, var det nødvendig med en ny standard for overføring av fjernsynssignaler basert på digital teknologi. Slike standarder utviklet av DVB. Disse gjør det også mulig å motta TV-sendinger fra sendere på bakken med håndholdte mottakere, for eksempel ved hjelp av DVB-H.

Bruken og utnyttelsen av bølgebåndene som disponeres for kringkasting, ble et problem allerede etter den annen verdenskrig. Frekvenskonferanser i regi av Den internasjonale teleunion (ITU–WARC) blir avholdt med jevne mellomrom, og her blir landene enige om bruken av de tilgjengelige frekvensbånd. Innføring av nye digitale kringkastingssystemer som i en del år fremover skal gå parallelt med de eksisterende, skaper nye problemer med hensyn til frekvensutnyttelse i den jordbundne kringkasting. Når overgangen til digitale systemer er fullført, resulterer det i en forbedring av frekvensutnyttelsen. I enkelte områder i Europa (f.eks. i Berlin) er denne prosessen fullført, og de analoge sendingene stoppet.

Den videre utvikling innen kringkastingsteknikk peker mot en sterkere integrering av kringkasting og telekommunikasjon. Mottakere av digitale kringkastingssignaler kan benytte kan kommunisere interaktivt med databaser hos programleverandørene. De kan også gi adgang til Internett. Det vil bety at vi kan bruke fjernsynsmottakeren til tjenester som «video-on-demand», hjemmeshopping, interaktive dataspill og fjernundervisning. Slike tjenester er i drift.

Med økende utbredelse av bredbåndsystemer vil Internett bli en stadig viktigere plattform for kringkasting. I 2005 er det tilgang til over 1000 TV- stasjoner og flere titusentalls radiostasjoner via Internett.

  • Halse, Ketil Jarl & Helge Østbye: Norsk kringkastingshistorie, 2003

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.