kringkasting

Distribusjon av radio- og fjernsynsprogrammer var i mange år jordbunden, det vil si at programmene sendes over landsdekkende programlinjenett til et antall hovedsendere for fjernsyn og FM lydkringkasting (i Norge i alt 45). Områder som ikke nås av hovedsendere, dekkes av TV- og FM-omformere. Disse tar imot signaler fra hovedsenderen, omformer signalet til en ny frekvens og sender signalet ut igjen i de retninger som hovedsenderen ikke dekker. TV2 benytter distribusjon via satellitt for mating av jordbundne sendere og kabelnett. Fjernsynssenderne benytter frekvensbåndene 47–68 MHz (bånd I), 174–223 MHz (bånd III) og 470–790 MHz (bånd VI og V).

Fra 1970-årene har distribusjon via satellitt skutt fart. Ved hjelp av ulike typer av satellitter kan radio- og fjernsynsprogrammer overføres mellom kontinentene, i sann tid og med god kvalitet. To hovedtyper av satellitter benyttes til slik distribusjon. Kringkastingssatellitter, DBS-satellitter (av eng. Direct Broadcasting Satellite), er satellitter beregnet for direkte hjemmemottagning. Satellittene sender med høy effekt (50 til 100 watt) til et lite dekningsområde, og det kreves derfor bare mottakere med små antenner (under 1 m i diameter). De opererer i frekvensområder rundt 12 GHz (10⁹ Hertz) som er avsatt til dette formålet. Kommunikasjonssatellitter er satellitter beregnet for punkt til punkt overføringer av telefoni, data og fjernsyn over store avstander, med et begrenset antall jordstasjoner.

Fjernsynsprogrammene kan så videreformidles i fjernsynsselskapenes ordinære distribusjonsnett. Også kabelfjernsynsselskaper med middels store antenner kan ta imot signaler for videreformidling fra slike satellitter.

Siden kringkastingssendinger tok til for nær 70 år siden, har det vært en betydelig utvikling, både innen programproduksjon og tekniske løsninger. Kringkastingssystemene er utformet slik at mottakerutstyret (som anskaffes av mange) skal være rimelig og heller benytte avansert og kostbart utstyr på sendersiden. Utviklingen innen mikroelektronikk har gjort radio- og fjernsynsmottakere stadig mer kompakte og rimeligere og med forbedret kvalitet.

Frem til midten av 1990-årene var det ikke gjort fundamentale endringer i fjernsynssystemene, men det var en betydelig forbedring i teknisk kvalitet, særlig innen utstyret for produksjon av fjernsynsprogrammer (kameraer og videobåndspillere). For at kvaliteten på studiosiden fullt ut skal komme seerne til gode, var det nødvendig med en ny standard for overføring av fjernsynssignaler basert på digital teknologi. Slike standarder utviklet av DVB. Disse gjør det også mulig å motta TV-sendinger fra sendere på bakken med håndholdte mottakere, for eksempel ved hjelp av DVB-H.

Bruken og utnyttelsen av bølgebåndene som disponeres for kringkasting, ble et problem allerede etter den annen verdenskrig. Frekvenskonferanser i regi av Den internasjonale teleunion (ITU–WARC) blir avholdt med jevne mellomrom, og her blir landene enige om bruken av de tilgjengelige frekvensbånd. Innføring av nye digitale kringkastingssystemer som i en del år fremover skal gå parallelt med de eksisterende, skaper nye problemer med hensyn til frekvensutnyttelse i den jordbundne kringkasting. Når overgangen til digitale systemer er fullført, resulterer det i en forbedring av frekvensutnyttelsen. I enkelte områder i Europa (f.eks. i Berlin) er denne prosessen fullført, og de analoge sendingene stoppet.

Den videre utvikling innen kringkastingsteknikk peker mot en sterkere integrering av kringkasting og telekommunikasjon. Mottakere av digitale kringkastingssignaler kan benytte kan kommunisere interaktivt med databaser hos programleverandørene. De kan også gi adgang til Internett. Det vil bety at vi kan bruke fjernsynsmottakeren til tjenester som «video-on-demand», hjemmeshopping, interaktive dataspill og fjernundervisning. Slike tjenester er i drift.

Med økende utbredelse av bredbåndsystemer vil Internett bli en stadig viktigere plattform for kringkasting. I 2005 er det tilgang til over 1000 TV- stasjoner og flere titusentalls radiostasjoner via Internett.