DR Kongos samtidshistorie

Mennesker på flukt fra opprørere utenfor Goma, 2008.

Karel Prinsloo/AP/NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse

Den demokratiske republikken Kongo har siden 1990-årene gjennomgått store interne kriser og maktkamper, inkludert statskupp og borgerkrig, og vært gjenstand for innblanding og krigføring fra nabolandene. Etniske motsetninger har blitt brukt og forsterket i kamp om makt og ressurser, og sentrale myndigheter har i liten grad hatt kontroll over hele landets territorium.

Folkemordettutsier i nabolandet Rwanda i 1994 fikk store konsekvenser for Kongo, som da het Zaïre. Over én million flyktninger, og etterhvert hutumilitser, søkte tilflukt i østlige Zaïre, primært rundt Goma i Kivu. Samtidig var Zaïre på randen av økonomisk kollaps fordi diktator Mobutu Sese Seko hadde stjålet enorme summer fra statskassen, og etter mange tiår med vanstyre var ikke statsapparatet i stand til å hanskes med noen form for krise.

Mobutu var nær venn og langvarig støttespiller av Rwandas president Habyarimana, som var hutu. Da Habyarimana ble drept i 1994, noe som ofte sees på som den utløsende årsaken til folkemordet, støttet Zaïre hutuene i Rwanda. Hutumilitser som søkte tilflukt i Zaïre etter folkemordet dannet opprørsgrupper øst i landet da en tutsi-dominert regjeringen tok over i Rwanda.

Zaïre har også en tutsibefolkning, de såkalte banyamulenge i Sør-Kivu og banyarwanda i Nord-Kivu. Særlig banyamulenge-grupper ble truet av både hutumilitser og den kongolesiske hæren i Zaïre og fant militærstøtte i det nye tutsiregimet i Rwanda. I oktober 1996 brøt det ut et væpnet opprør i det østlige Zaïre.

Statssammenbruddet i Zaïre og etterspill fra det rwandiske folkemordet dannet bakteppet for krigen som brøt ut i 1996. I denne skjøre situasjonen ble etnisk tilhørighet brukt av forskjellige aktører for å mobilisere befolkningen rundt krav om landrettigheter og en grunnleggende sikkerhet som staten ikke er i stand til å sørge for. Når da enkelte etniske grupper føler seg absolutt truet – slik som i et folkemord – skaper dette enorm kampvilje.

Mer konkret ble opprøret i 1996 utløst av en etnisk landkonflikt i Sør-Kivu øst i Zaïre, der rundt 300 000 banyamulenge (tutsier) i 1981 hadde blitt fratatt sine zaïrske statsborgerskap gitt ordre om å forlate Zaïre, noe som i praksis gjorde dem stats- og rettsløse. En gruppe væpnede banyamulenge angrep den rwandiske hutumilitsen Interahamwe, som gjemte seg i østlige Zaïre, og zaïrske regjeringsstyrker. Rwanda svarte med å invadere Nord-Kivu, fordi de mente hutustyrkene i Zaïre både angrep mål i Rwanda og arbeidet for å styrte det nye regimet der.

Med støtte fra Rwanda tok banyamulenge-militsen kontrollen over deler av Øst-Zaïre i oktober-november 1996. Opprøret samlet flere motstandere av Mobutus regime, under paraplyen Alliance des forces démocratiques pour la libération du Congo-Kinshasa (AFDL), ledet av Laurent-Désiré Kabila.

AFDL tok raskt kontrollen over provinshovedstedene Bukavu og Goma, og rykket videre vest- og sørover. Til tross for en motoffensiv fra Mobutus regjeringshær tok opprørerne raskt kontroll over store deler av landet. Da de strategisk viktige byene Kisangani og Lubumbashi falt, utarbeidet FN en våpenhvileplan, men denne ble avvist av oppørerne, som fortsatte marsjen mot hovedstaden Kinshasa.

For å få en slutt på krigen, oppfordret USA Mobutu til å gå av. Også Sør-Afrika under ledelse av Nelson Mandela forsøke å megle frem en forhandlet løsning, men samtalene førte ikke frem. Den kreftsyke Mobutu dro 16. mai 1997 i eksil til Marokko, og dagen etter inntok AFDL hovedstaden Kinshasa. Opprørslederen Kabila utnevnte seg selv til president, og den avsatte diktatoren døde i eksil senere samme år.

Laurent-Désiré Kabila etablerte et presidentstyre og avskaffet statsministerposten; politiske partier ble for en overgangsperiode forbudt. Landets gamle navn Kongo ble tatt tilbake og lagt til Den demokratiske republikken, selv om den verken var demokratisk eller særlig republikansk, siden Kabila verken var folkevalgt eller styrte i henhold til statens lovverk.

Kabilas maktovertakelse førte midlertidig til en relativ stabilitet, men situasjonen forble usikker blant annet fordi hutumilits fra Burundi og Rwanda fortsatt oppholdt seg øst i landet. Det samme gjorde væpnede grupper fra Uganda, mens angolanske styrker holdt til sør i Kongo.

Det var tutsistyrker som hadde løftet Kabila til makten, noe som vakte mistro blant mange kongolesere. Han slet med å få oppslutning i befolkningen fordi mange mente han var en dukke styrt av de mektige krigsherrene i Rwanda og Uganda, og at tutsigruppene banyamulenge og banyarwanda i Øst-Kongo fikk fordeler i form av tilgang på land og mineralforekomster.

Kabila stod dermed ovenfor et dilemma: Skulle han fortsette å la seg diktere av Rwanda og tutsistyrker i øst-Kongo for å beholde makten, eller skulle han kutte båndene og vinne folkets støtte i Kongo? Han valgte det siste, og i 1998 – ett år etter at han kom til makten, brøt han båndene til støttespillerne i Rwanda og Uganda. Det førte til en ny krig – denne gangen av internasjonal størrelse.

Opprøret som startet mot Kabila i Øst-Kongo i 1998 utviklet seg raskt til en vesentlig mer omfattende krig enn den han selv hadde ledet fra det samme området to år tidligere. Kongo ble i praksis delt i tre: I vest styrte Kabilas regjering, i øst styrte Rwanda og deres allierte, og i nordøst styrte Uganda og deres allierte. Rwanda og Uganda var allierte, men hadde også ulike interesser og grupper de støttet.

Flere kongolesiske grupper deltok i opprøret. Særlig Rassemblement congolais pour la démocratie (RCD), som bestod av soldater med tutsi-herkomst og som ble støttet av blant annet Rwanda og Uganda, truet Kongos regime i vest.

Kongo har så godt som ingen kystlinje, og hele ni naboland – mange med store, interne konflikter. De fleste store byene i Kongo ligger ved grensene. Dette gjør landet både sårbart for og fullstendig avhengig nabolandene, både når det kommer til handel og økonomi, og konflikt og befolkningsforflytninger.

Regjeringsstyrkene var for svake til å nedkjempe opprøret, og da de Rwanda- og Uganda-støttede RCD-styrkene nærmet seg Kinshasa, søkte Kabila støtte hos Angola, Namibia, Tsjad, Zimbabwe og Sudan, som sendte militære avdelinger til Kongo.

Bidragene fra Angola, Namibia og Zimbabwe kom gjennom den regionale organisasjonen Southern African Development Community (SADC), som Kongo sluttet seg til i 1997. Zimbabwes president Robert Mugabe var drivkraften bak SADC-initiativet og forsøkte å få med flere land i en unnsetning for regjeringen i et medlemsland, som han mente var utsatt for aggresjon fra andre stater.

Særlig de fransktalende landene i Sentral-Afrika støttet Kabila politisk. De fryktet at det nye og militært sterke tutsi-dominerte regimet i Rwanda, som var nært knyttet til Uganda, skulle bli for dominerende, og at de ville utvikle et nytt maktsenter i det sentrale Afrika, der det østlige Kongo, eller hele Kongo, ville innlemmes.

Kongos store forekomster av ettertraktede mineraler bidro til å forsterke konflikten. Kontroll over mineralutvinningen var viktig for å finansiere krigføringen, men mange så også en muligheten for å tjene store penger i en kaotisk situasjon.

Statseide og utenlandske selskaper fikk konsesjoner for mineralutvinning av både Kabilas regjering og opprørsgruppene. Dette har skapt eierskapskonflikter i lang tid siden. FN har dokumentert at særlig angolanske, rwandiske, ugandiske og zimbabwiske interesser har vært spesielt aktive; Angola, Rwanda, Uganda og Zimbabwe var også de mest aktive landene i krigen.

Krigen i Kongo som varte fra 1998 til 2003 var derfor en sammensatt konflikt, som ikke bare handlet om Kongos egne motsetninger og fremtid, men også involverte flere gamle konflikter i andre afrikanske land, som nå ble utkjempet på kongolesisk territorium.

Den menneskelige prisen har vært svært høy. Dødstallene er usikre, på grunn av mangel på statistikk både før, under og etter krigen. Dessuten er folk i regionen generelt sårbare også ved fravær av krig. Dødeligheten, og særlig barnedødeligheten, er normalt høy. Konservative anslag tilsier likevel at mellom én og to millioner mennesker døde som følge av krigen.

I 2000 ga president Kabila etter for press, og kunngjorde politiske reformer. Likevel vokste både den militære og den politiske motstanden mot ham. I januar 2001 ble presidenten drept i et attentat av et medlem av hans egne sikkerhetsstyrker.

Presidentens innerste sirkel utpekte sønnen Joseph Kabila som farens etterfølger. Han anla en mer forsonende tone overfor regimets motstandere og gikk med på forhandlinger om Kongos fremtid, med internasjonal megling. I 2002 etablerte han partiet Parti pour la réconciliation et le développement (PPRD), og inngikk avtale om maktfordeling med andre partier, fremfor alt det Uganda-støttede Mouvement de libération du Congo (MLC), men ble avvist av det Rwanda-støttede Rassemblement congolais pour la démocratie (RCD).

Han undertegnet også fredsavtaler med Rwanda og Uganda, slik at de militære styrkene fra disse to landene ble trukket ut av Kongo. Andre lands soldater forlot også Kongo i løpet av 2002. Øst i landet fortsatte imidlertid kampene mellom regjeringsstyrkene og opprørere, også grupper fra nabolandene. FN-styrken MONUC, som hadde vært i landet siden 2000, forsterket sin tilstedeværelse i øst-Kongo, og ble involvert i kamphandlinger.

I juni 2003 kom regjeringen og opprørsgruppene endelig frem til en internasjonalt fremforhandlet fredsavtale. Den la grunnen for maktfordeling og ga plass til opprørere i den kongolesiske hæren. I henhold til avtalen ble Kabila innsatt som president for to år, og et tokammerparlament, med bred deltakelse, åpnet i august. Enkelte grupper stilte seg utenfor fredsprosessen eller brøt med regjeringen, og fortsatte sin militære virksomhet, særlig i Kivu-provinsene, men også i Ituri, Katanga og Kasai.

I 2006 ble en ny grunnlov vedtatt, som foreskrev demokratiske valg hvert femte år. Det første parlamentsvalget ble avholdt i 2006, med stor økonomisk og logistisk hjelp fra FN gjennom MONUC, og en rekke partier og kandidater stilte til valg. Størst ble Joseph Kabilas Parti du peuple pour la reconstruction et le démocratie (PPRD).

I presidentvalget stilte 32 kandidater til valg, og i andre og avgjørende omgang vant Kabila over Jean-Pierre Bemba fra MLC. Etter begge valgomganger brøt det ut vold mellom tilhengere av Kabila og Bemba, særlig i Kinshasa. Voldsutøvelsen understreket den skjøre freden og de fortsatt ustabile forholdene i Kongo. Presidentvalget viste også et regionalt og til dels etnisk skille i befolkningen, der Kabila samlet størst oppslutning i den swahili-talende østlige delen av landet, mens Bemba dominerte i Kinshasa og Vest-Kongo, dominert av lingala-talende. Etter valget dro Bemba i eksil i Belgia, og ble senere utlevert til den internasjonale straffedomstolen i Haag, der han ble tiltalt og dømt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

Fem år senere vant Kabila presidentvalget igjen, denne gang mot Etienne Tshisekedi. Både Tshisekendi selv, andre deler av opposisjonen, internasjonale presse og forskere mente valget var preget av juks og uregelmessigheter. Den Afrikanske Union, som overvåket valget, fant imidlertid ingen irregulariteter av betydning. Det er liten tvil om at det både var tekniske og politiske utfordringer ved dette valget. Teknisk sett var det særlig problemer knyttet til å få valglokaler, stemmesedler og andre registeringer på plass i et krevende terreng. Men politisk var det også blant annet en sterk mediafavør til Kabila og mangel på innsyn i valgkommisjonens stemmetelling.

Etter planen skulle nytt presidentvalg avholdes i 2016, der Kabila etter grunnloven ikke hadde rett til å stille fordi han han allerede hadde blitt valgt til to perioder. Valget ble imidlertid utsatt på ubestemt tid, og Kabila har blitt sittende. I 2017 tok mange, særlig unge, kongolesere til gatene for å demonstrere mot regimet. Politi og militæret brukte til dels brutale midler for å få slutt på opptøyene. Å etablere et reelt demokrati i Den den demokratiske republikken Kongo har dermed vist seg vanskelig.

Hverken den lokale eller den regionale maktkampen i Øst-Kongo tok virkelig slutt med fredsavtalen i 2003. Både Uganda og Rwanda fortsatte å støtte militsgrupper aktive i Kongo, og sistnevnte bidro særlig til at gruppen Congrès national pour la défence du peuple (CNDP) under ledelse av general Laurent Nkunda vokste seg stor og mektig. Kabila inngikk en avtale med Nkunda ved årsskiftet 2006/2007 om å integrere militssoldatene i den kongolesiske regjeringshæren. Avtalen ble brutt, og kampene fortsatte. I 2009 trakk Rwanda sin støtte til opprørslederen, og da Nkunda ble arrestert i Rwanda, tok Bosco Ntaganda over ledelsen av CNDP.

I et nytt forsøk på å stanse borgerkrigen i Øst-Kongo signerte CNDP og Kabila-regjeringen 23. mars 2009 enda en fredsavtale, der det blant annet ble vedtatt en lov om amnesti for tidligere militssoldater. Men flere misfornøyde CNDP-medlemmer bestemte seg i 2012 for å danne en egen gruppe kalt Mouvement du 23 mars (M23), oppkalt etter denne avtalen, og startet sitt eget opprør mot regjeringen med krav om politiske reformer og demokrati. 20. november inntok de Nord-Kivus hovedstad Goma og FNs hovedbase. Regjeringssoldatene valgte å enten flykte eller slutte seg til opprøret. Dette var dramatisk, og M23 utgjorde nå en reell trussel mot regjeringen i Kinshasa. Regjeringen måtte gi innrømmelser ved forhandlingsbordet, og M23 trakk seg ut igjen av Goma etter ti dager.

I februar 2013 signerte elleve afrikanske land, inkludert Rwanda og Uganda, en omfattende fredsavtale. Avtalen satte krav til at Kongo iverksatte sikkerhetsreformer og statsbygging. Samtidig skulle nabolandene sikre og hjelpe Kongo der det var nødvendig.

Kongos maktelite har vist både liten vilje og manglende evne til å hanskes med de enorme strukturelle og økonomiske problemene landet står ovenfor. Særlig gjelder dette landrettigheter og folks levebrød, som igjen skaper enormt potensiale for mobilisering av væpnede grupper for større geopolitiske interesser, ofte basert på etnisk identitet. I oktober 2015 talte Congo Research Group over åtti væpnede grupper og fraksjoner i Nord- og Sør-Kivu.

Opptøyer har også spredd seg til andre deler av det enorme landet. I august 2016 brøt det kamper mellom regjeringshæren og en gruppe i Kasai-regionen sør-vest i Kongo, nærmere Kinshasa. To internasjonale representanter fra FNs ekspertgruppe i Kongo ble sendt for å etterforske menneskerettighetsbrudd på begge sider, men endte opp selv med å bli drept i mars 2017. Urolighetene forsetter både i Kasai og Kivu-regionen.

  • R. Lemarchand (2009). The Dynamics of Violence in Central Africa. Philadelphia: University of Pennsylvania Press.
  • G. Prunier (2009) Africa’s World War: Congo, the Rwandan Genocide, and the Making of a Continental Catastrophe. Oxford: Oxford University Press.
  • T. Turner (2007). The Congo Wars: Conflict, Myth and Reality. London & New York: Zed Books

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.