Mobutu Sese Seko

Joseph-Désiré Mobutu, som han opprinnelig het, var født i Lisala i Belgisk Kongo i 1930. Han fikk raskt en karriere i den belgisk-kongolesiske hæren Force Publique på 1940-tallet. I 1956 gikk han over til en karriere som journalist. Det var gjennom denne stillingen han kom i kontakt med frigjøringshelten Patrice Lumumba.

Mobutu ble med i Lumumbas politiske parti Mouvement National Congolais og ble en nær venn av lederen. I 1960, året da Kongo fikk sin uavhengighet, ble det arrangert en konferanse for Kongos uavhengighet i Brussel. Mobutu representerte Lumumba i Brussel og støttet hans plan for et sterkt og uavhengig kongolesisk styre.

Da Lumumba ble statsminister i 1960, innsatte han Mobutu som statssekretær for forsvaret, en hær som var splittet mellom de belgiske hærførerne og de kongolesiske soldatene. I tillegg var statsapparatet splittet mellom president Joseph Kasavubu og statsminister Lumumba. Mobutu støttet i hemmelighet Kasavubus plan om å styrte Lumumba i september 1960. Lumumba på sin side ledet et opprør for å styrte Kasavubu.

I en kort periode fra 1960 til 1961 tok Mobutu makta som leder for den kongolesiske hæren. Lumumba ble drept, og Kasavubu fortsatte som statsleder igjen i 1961, mens Mobutu fortsatte som øverste leder for hæren. I 1965 tok han makten i et kupp.

Til tross for at Mobutu i dag er mest kjent som en av Afrikas mange «store menn» som stjal store økonomiske verdier fra landet, var han en svært dyktig politiker når det gjaldt nasjonsbygging og diplomati. Mobutu evnet å bevare gode diplomatiske relasjoner til begge sidene av den kalde krigen. Samtidig som han samarbeidet tett med USA, dro han gjerne på statsbesøk til Kina og Romania.

Da Mobutu tok makta i 1965, var landet dypt splittet etter den såkalte Kongo-krisen, altså krigen som herjet landet fra 1960 til 1965, og som blant annet involverte historiens første FN-operasjon. Mellom 1966 og 1974 plasserte Mobutu seg som farsfiguren over landet han døpte om til Zaïre. Mobutus rolle ble også betraktelig styrket av økonomiske oppgangstider i landet.

Når det gjaldt nasjonsbygging, innførte han særlig én viktig politisk ideologi: Autentisitet, på fransk authenticité. Dette var en statsideologi som skulle ta sterk avstand fra vestlig koloniherredømme og etnisk splittelse internt for å ta kongolesere tilbake til det autentisk afrikanske og kongolesiske.

Det var i denne forbindelse at landet ble omdøpt til Zaïre (fra 1971 til 1997); et navn som ble tolket som det opprinnelige navnet på Kongoelva, men som egentlig var en portugisisk tolkning av det kongolesiske navnet på elva, nemlig Nzadi. Franskspråklige navn på byer ble erstattet med såkalt autentiske navn: Léopoldville ble til Kinshasa, Stanleyville ble til Kisangani og Élisabethville ble Lubumbashi. Mobutu tok også det lange navnet Mobutu Sese Seko Kuku Ngbendu Wa Za Banga (tidligere Joseph-Désiré), som kort kan oversettes med «krigeren som går fra seier til seier».

Disse grepene var populære i en befolkning som var svært preget av belgisk kolonistyre og som ønsket uavhengighet. Nasjonsbygging nådde høyden i det som omtales som «Rumble in the Jungle» i 1974; en boksekamp mellom datidens største boksere Muhammad Ali og George Foreman i Kinshasa.

Imidlertid var Mobutu kjent som svært korrupt, og i forlengelse av autentisitetspolitikken innførte han det som kaltes zaïrisering: Tidligere belgiskeide og private selskaper skulle nasjonaliseres. Det betydde i praksis at alle sentrale deler av infrastrukturen og økonomien ble tatt over av Mobutu og hans allierte. Dette fikk gradvis større og verre konsekvenser for alle deler av landets sosiale og økonomiske sider; fra matmangel til økonomisk fiasko i store deler av industrien.

Den kanskje viktigste og mest kontroversielle delen av denne prosessen var Bakajika-loven som innebar at alt land ble nasjonalisert. I stedet for at høvdinger og etniske grupper skulle ha førsterett på landområder, var det nå et statsanliggende hvem som hadde rett på jorda og få lov til å drive kveg- og landbruk, selve livsgrunnlaget til mange i det østlige Kongo den dag i dag. Dette skapte mye sinne.

Da den kalde krigen var over i 1990, var det færre insentiver for støtte til upopulære diktaturer. Mobutu overlevde likevel som statsleder helt fram til 1997. Det var i imidlertid tydelig at økonomien var i ruiner, og det folkelige presset for endring var stort. I tillegg fikk ulike opposisjonsledere og demokratiforkjempere fotfeste. Dette førte til viktige forsøk på forhandlinger om demokrati og reformer i statsapparatet.

Folkemordet i Rwanda i 1994 fikk imidlertid enorme ringvirkninger i det som da het Zaïre, og gjør seg fremdeles gjeldende. Mobutu var en nær venn av tidligere president Juvénal Habyarimana (1937–1994) i Rwanda. Han ble drept da flyet hans ble skutt ned i april 1994, en hendelse som sees som starten på folkemordet. Habyarimana fikk en offisiell kremering i Zaïre etter Mobutus ønske, noe som ble dårlig mottatt av den tutsi-ledede opprørsgruppen RPF ledet av Paul Kagame, som senere tok makta i Rwanda. Mobutu fikk en mektig fiende i øst.

Denne fienden vokste seg større da Mobutu utnyttet den politisk sikkerhetstrusselen i østlige Zaïre med de etniske gruppene banyarwanda og banyamulenge i provinsene Nord- og Sør-Kivu i Zaïre. Disse gruppene hadde kommet til landet i forbindelse med belgisk kolonistyre av både belgiske Kongo og Ruanda-Urundi – dagens Rwanda og Burundi – og som var store innen kvegdrift. Mange kongolesere ønsket å drive landbruk i områdene som Banyarwanda- og Banyamulenge-gruppene drev. RPF fryktet et nytt folkemord av denne gruppen på Zaïre-siden av grensa. Oppe i alt dette var det enorme flyktningestrømmer som presset et allerede svært fattig folk til bristepunktet og som den kongolesiske staten ikke evnet å håndtere.

Opprørslederen Laurent-Desiré Kabila, som var bosatt i Sør-Kivu og som i mange tiår hadde vært i opposisjon til Mobutu, fikk støtte av særlig rwandiske RPF-styrker til å gjennomføre en militær operasjon fra øst til vest for å kapre statsmakta i 1996. Operasjonen lyktes, og i mai 1997 var Mobutus tid som eneveldig statsleder over. Mobutu dro til eksil i Marokko der han døde av prostatakreft kort tid etter.

DR Kongo har i all tid etter Mobutus fall vært preget av politikken han førte. Blant annet hersker det stor forvirring rundt eierrett over landområder og rundt styre og drift av offentlige selskaper.

Kongos utenlandsgjeld, manglende investeringer i alle offentlige tjenester og pengene som Mobutu-familien stjal fra statskassa har også en svært negativ effekt på både staten og på hverdagen til mange kongolesere som ikke har mulighet til å dekke grunnleggende helse- og sanitærbehov. Korrupsjonen har i stor grad fortsatt blant landets skiftende regjeringsmedlemmer.

• DR Kongos historie
• DR Kongos samtidshistorie

• Reybrouck, D. (2011). Kongo – Historien om Afrikas hjerte. Oslo: Font.
• Schatzberg, M. G. (1991). The Dialectics of Oppression in Zaire. Bloomington: Indiana University Press.
• Young, C. & T. E. Turner (1985). The Rise and Decline of the Zairian state. Madison: University of Wisconsin Press.