Kongo-saken

Grunnet den ustabile sikkerhetssituasjonen har DR Kongo et stort marked for private sikkerhetsselskaper. Forskjellige selskaper opererer både lovlig og ulovlig med alt fra våpenhandel og militære tjenester til logistikk og sikring av privat eiendom og utenlandske arbeidere, blant annet for FN.

Både Tjostolv Moland og Joshua French hadde militær bakgrunn fra Norge og Storbritannia (French med dobbelt statsborgerskap), og jobbet siden med sikkerhetstjenester i ulike afrikanske land. I 2008–2009 hadde de base i Uganda med oppdrag i DR Kongo for det private sikkerhetsselskapet Special Intervention Group (SIG), ledet av norske Torgeir Friksen. Det er uklart hva slags tjenester de tilbød, men French uttalte på denne tiden til Fellesrådet for Afrika at de jobbet for fred, men også for penger og spenning.

5. mai 2009 ble den 42 år gamle seksbarnsfaren Abedi Kasongo funnet drept på landeveien ved merkesteinen for 109 kilometer fra Kisangani, mellom landsbyene Uma (92 kilometer) og Badibu (111 kilometer) øst fra Kisangani. Drapet skjedde på en reise der Kasongo jobbet som sjåfør for Moland og French. De to nordmennene flyktet fra åstedet og inn i nasjonalparken Okapi, der French ble pågrepet tre dager senere, før Moland også ble pågrepet kort tid etter.

Til stede i bilen da drapet skjedde var også de to passasjerene Gina Kepo Aila og Kasimu Aradjabo. Begge disse hevdet at det var Moland som skjøt Kasongo. Moland og French har avvist dette ved en rekke anledninger. De hevdet at Kasongo ble drept under et angrep fra banditter, i en sammensvergelse der de to passasjerene også deltok.

Ved pågripelsen hadde Moland og French på seg både norsk militær-ID samt ID-kort med dekknavnene John Hunt (French) og Mike Callan (Moland) som knyttet dem til SIG. De ble derfor antatt å være militære og stilt for en militær domstol i august 2009.

8. september 2009 ble de dømt til døden for blant annet spionasje, drap, væpnet ran og besittelse av ulovlig våpen. Dødsdom i Kongo betyr som regel livstid i fengsel heller enn dødsstraff, ettersom siste statlige henrettelse ble utført i 2003. I tillegg fremmet kongolesiske myndigheter et erstatningskrav på 360 millioner kroner mot norske myndigheter. Dette ble ikke godtatt av norske myndigheter. Dommen ble anket.

Under ankesaken to måneder senere ble et brev skrevet av Moland datert 7. november 2009 lest opp der han innrømmet å ha drept Kasongo ved et uhell. French bestred dette, og stilte spørsmål ved Molands psykiske tilstand, noe som også var et mye omtalt tema under ankesaken.

10. juni 2010 ble begge nordmennene nok engang dømt til døden, men bare Moland ble dømt for selve drapet på Kasongo. Denne dommen ble ikke anket.

Moland og French sonet først i fengsel i Kisangani, men ble i desember 2011 overført til fengselet Ndolo i hovedstaden Kinshasa.

Norge hadde ingen ambassade i DR Kongo da saken pågikk, men en norsk representant fra ambassaden i Angola, som er sideakkreditert til Kongo, var til stede under hele rettssaken. Tidligere var det knapt noen offisielle bånd mellom de to landene med unntak av enkelte bistandsprosjekter, særlig klimaprosjektet REDD.

Med French og Moland-saken ble en rekke erfarne og ledende diplomater i norsk UD involvert i forsøk på å løse situasjonen og få nordmennene overført til Norge. Dette inkluderte blant andre Kai Eide, Tor Wennesland, Mona Juul og Arild Øyen. I tillegg dekket et titalls norske journalister til stadighet saken.

Dette skapte enda større oppmerksomhet om de to nordmennene blant kongolesere. Kombinasjonen av den militære bakgrunnen, ID-kort fra SIG med falske navn, et drap og det store diplomati- og medietrykket gjorde at mistanken mot de to nordmennene økte. Den enorme summen på 360 millioner norske kroner som kongolesiske myndigheter krevde av Norge, hadde sin bakgrunn i nettopp dette presset fra Norge. Representanter for militærdomstolen var overbevist om at disse nordmennene var verdt mye for Norge og man satte et høyt krav som start på de økonomiske forhandlingene.

Flere andre enkeltpersoner fra norsk side var i dialog med kongolesiske kontakter og myndighetspersoner. I første del av saken var for eksempel predikanten Rune Edvardsen i dialog med familien til enken etter Abedi Kasongo og de to dødsdømte for å finne økonomiske løsninger. I tillegg fikk de advokathjelp fra Morten Furuholmen og etter hvert Hans Marius Graasvold. Moren til French, Kari Hilde Hodne French, skriver i sin bok at hun var i dialog med kongolesisk etterretning (ANR) da French ble alvorlig syk og trengte behandling etter langvarig fengselsopphold.

Alle disse offisielle og uoffisielle kontaktene mellom nordmenn og kongolesere har hatt ulike konsekvenser for norsk-kongolesiske forhold. José Endundo Bononge, miljøminister i Kongo fra 2008 til 2012, uttalte at saken har redusert samarbeidet mellom norske og kongolesiske bistandsarbeidere når det gjelder REDD-prosjektet. I den sammenheng har flere hevdet at de store bistandsmidlene til regnskogsprosjektet har blitt holdt tilbake som pressmiddel for løslatelse av Moland og French.

• DR Kongos samtidshistorie
• DR Kongos geografi
• Joseph Kabila

• Afrika.no: «SIG-operatører: – Vi gjør verden til et bedre sted.» (Reportasje om Joshua French alias «John Hunt» og sikkerhetsselskapet SIG før pågripelsen i Kongo).
• NRK: «To hvite menn.» (Podkast)
• NRK: Kari Hilde Hodne French gjester «Skavlan» 6. februar 2015
• Forskning.no: «French og Moland – typisk norske.»

• French, Kari Hilde Hodne (2017). Dødsdømt i Kongo: Kampen for friheten. Aschehoug.
• Goede, Meike de (2008). «Private and Public Security in Post-war Democratic Republic of Congo.» Monograph No 146. Pretoria: Institute of Security Studies. (Tilgjengelig her.)
• Græsvik, Fredrik (2017). Dømt til døden i Kongo. Kagge Forlag.
• Schouten, Peer (2014). «Private security companies and political order in Congo: a history of extraversion.» PhD dissertation in Peace and Development Research, School of Global Studies, University of Gothenburg. (Les sammendrag her.)
• Strøksnes, Morten A. (2010). Et mord i Kongo. Gyldendal.
• Tveit, Marta (red) 2020: «Maskespillet i Kongo. Hvordan løslatelse av to leiesoldater ble et nasjonalt anliggende». Oslo: Frekk Forlag.