Den demokratiske republikken Kongos litteratur

Artikkelstart

Den demokratiske republikken Kongo, D. R. Kongo, er et av de mest folkerike landene i Afrika. En vesentlig del av landet ligger i området rundt munningen av Kongoelven der det finnes viktige naturressurser av ulike slag. Fra gammelt av har dette området hatt en rik muntlig litteratur, og denne litterære tradisjonen har holdt seg levende helt opp mot vår tid. Området rundt Kongoelven var sannsynligvis også det første stedet der afrikanere skrev på europeiske språk. I dag har D. R. Kongo derimot et ganske begrenset litterært liv. Dette skyldes ikke minst at landet de siste tiår har vært preget av mye intern uro.

Fra muntlig til skriftlig litteratur

I de folkerike områdene langs munningen av Kongoelven ble det fra gammelt av brukt en rekke forskjellige språk. Det fantes folkegrupper med så forskjellige språk at de ikke kunne kommunisere med hverandre. Dette gjorde at nasjonale myter som kunne binde folket sammen, har hatt større problemer med å utvikle seg i Kongo enn i naboland det er naturlig å sammenlikne med. I Senegal, for eksempel, utgjør myter om hvordan nasjonen oppstod, en sentral del av den eldste litteraturen.

Derfor er den muntlige diktningen i Kongo preget av at litterære småformer har spilt en viktig rolle. Det dreier seg om småformer som eventyr, gåter, myter, regler og liknende. Disse formene ble brukt til å ta vare på forskjellige slags teoretisk og praktisk kunnskap og føre dem videre fra generasjon til generasjon. Denne muntlige litteraturen utviklet seg særlig på en tid som svarte til høymiddelalderen i Europa. I Kongo var man også tidlig ute med å lære seg europeiske språk: På tiden da renessansen satte preg på Europa, begynte herskerne i Kongorikene å kommunisere med hoffet i Lisboaportugisisk.

Litteratur på Kikongo

De første eksemplene på skjønnlitteratur i moderne forstand som mer blitt til i Kongo, ble ikke til før på begynnelsen av 1900-tallet. Denne litteraturen hang gjerrne sammen med europeernes misjonsvirksomhet som det var mye av i Kongo på denne tiden. Protestantiske misjonærer gjorde kikongo til et skriftspråk og oversatte Bibelen og tekster som John Bunyans The Pilgrim's Progress til kikongo. Det finnes også en betydelig salmediktning på dette språket.

Flere forfattere brukte Kikongo til å skrive romaner som både hadde et religiøst og et politisk innhold. To av de mest kjente var Émile Disengomoka (1915–1965) og André Massaki (1923-1996). Etter at DR Kongo ble selvstendig, er det også blitt skrevet en del litteratur på kikongo.

Franskspråklige forfattere før selvstendigheten

Det var liten litterær aktivitet på andre afrikanske språk eller på fransk før landet som ble D. R. Kongo fikk sin selvstendighet. De to mest kjente franskspråklige forfatteren fra tiden før selvstendigheten var Antoine-Roger Bolamba (1913–2002) og Paul Lomami-Tshibamba (1914-1985).

Bolamba ble særlig viktig fordi han var redaktør for tidsskriftet La voix du congolais («Kongoleserens røst»). Dette tidsskriftet ble utgitt fra 1945 til 1959 og var et forum for de mørkhudede som man i Belgisk Kongo kalte Les noirs évolués («De svarte som er utviklet»). Uttrykket ble brukt for å betegne mørkhudede som hadde fått skolegang og hadde tilegnet seg deler av den europeisk livsstilen. Mørkhudede uten skolegang og som ikke kjente den europeiske livsstilen, ble kalt Les noirs non évolués («De svarte som ikke er utviklet»).

Inndelingen av de mørkhudede i disse to gruppene, var typisk for belgiernes måte å betrakte innbyggerne i koloniene sine på. Det er blitt sagt at denne inndelingen var preget av Charles Darwins utviklingslære overført til ulike typer mennesker. Man har også hevdet at overgangen fra en oppfatning der en vesentlig del av landets innbyggere ble sett på som «ikke» eller «lite» utviklet, og til en ny ideologi, gikk alt for raskt og uten tilstrekkelige forberedelser i D. R. Kongo. I tillegg kommer at den nye ideologien i stor grad var inspirert fra Kina og særlig fra Sovjetunionen, altså fra stater som på en rekke måter var svært forskjellige fra landene ved Kongo-elven. Dette kan være en av grunnene til at den første tiden etter D. R. Kongos selvstendighet, var preget av spesielt mye vold.

Bolamba gav også ut et par diktsamlinger. Han er mer omdiskutert som lyriker enn som tidsskriftredaktør. Léopold Sédar Senghor, som var en av de store lyrikerne fra det svarte Afrika, betraktet ham som en viktig representant for négritude-bevegelsen. Andre afrikanske kritikere derimot har ment at Bolamba ofte manglet originalitet og i for stor grad lot seg inspirere av fransk lyrikk fra 1800-tallet.

Paul Lomami-Tshibamba

Forbindelsene mellom de to Kongo-statene har alltid vært sterke, og undertiden kan man diskutere om en forfatter egentlig kommer fra belgisk eller fra fransk Kongo. Dette er ikke minst tilfelle med Paul Lomami-Tshibamba. Han var født i fransk Kongo, men faren kom fra belgisk Kongo, og det virker som han hadde et sterkt ønske om å være knyttet til dette landet. Men i belgisk Kongo fikk han også oppleve forfølgelse og tortur, og han bodde i fransk Kongo fra 1950 til 1959.

Da Lomami-Tshibamba var ung, fikk han en sykdom som gjorde ham døv. Han fikk god medisinsk hjelp og klarte delvis å overvinne problemene som døvheten skapte for ham. Men han ble aldri helt kvitt sin funksjonshemning. Lomami-Tshibamba ble etter hvert journalist. Først var han medarbeider i en kristen avis, senere skrev han i La voix du congolais. Han kritiserte ikke minst belgiernes behandling av de innfødt i sine kolonier, og hevdet at denne behandlingen var langt mer hensynsløs enn den de innfødte fikk av franskmennene i nabolandene.

I 1948 utgav Lomami-Tshibamba en roman med tittelen Nganda. Dette ordet betyr krokodille på kikongo, men boken er skrevet på fransk. Den vant første pris ved koloniutstillingen i Brussel det året den utkom. Boken regnes som den første romanen skrevet i Kongo, og den er også en av de aller første bøkene skrevet av en afrikaner som fikk en litterær utmerkelse. Boken skildrer overtro og religiøse tradisjoner blant folkene som bodde ved Kong-elven. Den tar opp en tematikk som skal bli sentral i mye av den afrikansk litteraturen; spenningen mellom gamle tradisjoner og ønsket om å skape et moderne Afrika.

Etter 1960 bodde Lomami-Tshibamba i D. R. Kongo. Han fikk flere administrative stillinger i den nye staten. Her utgav han noen noveller og kortromaner. Enkelte av disse tekstene antyder at han etter hvert gjennomgikk en ganske interessant litterær utvikling. Han huskes likevel særlig som en av de første romanforfatterne fra det franskspråklige Afrika.

Årene etter selvstendigheten

I årene etter at D. R. Kongo ble et selvstendig land, ble det skrevet litteratur innenfor mange sjangrer,. Den politiske uroen i landet var en viktig grunn til at de færreste forfatterne fra denne tiden er blitt kjent utenfor regionen de tilhørte. Vi kan også nevne at president Mobutu i 1972 bestemte at alle innbyggere i hans land skulle ha afrikanske fornavn og ikke fornavn som kunne forbindes med Europa. Det virker som dette pålegget ble lojalt fulgt opp av mange forfattere. Dette førte blant annet til at flere kongolesiske forfattere fra denne tiden både er kjent under europeisk-klingende og afrikansk-klingende fornavn. For eksempel skiftet D. R. Kongos mest kjente forfatter fra denne tiden, V. Y. Mudimbe, fornavn fra Valentin-Yves til Vumbi-Yoka. I den følgende fremstillingen er det de afrikanske fornavnene som vil bli brukt.

Romanforfattere

Blant de fremste romanforfatterne fra årene etter selvstendigheten var Zamenga Batukezanga (1933–2000). Han er også kjent som essayist, og er særlig husket for sitt filantropiske og humanitære arbeid. Blant annet ledet han i flere år et treningssenter for fysisk funksjonshemmet ungdom.

Også Mbwil Mpaang Ngal (født 1933) er både romanforfatter og essayist. Han er trolig mest kjent for romanen Giambattista Viko ou le rapt du discours africain (1975, «Giambattista Viko eller røvet av den afrikanske uttrykksformen»). Helten her er en afrikansk litteraturforsker med et navn som er påfallende likt den store italienske filosofen fra 1700-tallet. Boken kan leses som en kritikk av afrikanere som blir blendet av kunnskapene til europeiske intellektuelle. Men også Ngal er blitt kritisert for å skrive på en spissfindig måte og for å være mer opptatt av form enn av innhold.

Den som likevel regnes som den viktigste romanforfatteren fra denne generasjonen, er Vumbi-Yoka Mudimbe (født 1941). Mudimbe er også kjent som en betydelig filosof og sosiolog. Flere av Mudimbes bøker går inn på forholdet mellom afrikansk tenkesett og den kristne lære. Denne lærens er han som et redskap europeerne har brukt for å makt over afrikanerne. Men han har også et sterkt forhold til det kristne budskapet om frihet og rettferdighet.

Lyrikk, dramatikk og essayer

En av de mest kjente lyrikerne i denne generasjonen er Lisembe Elebe (1937–1997). Han var også en anerkjent dramatiker. Litteraturforskeren Kadima-Njuza Mukala (født 1947) har skrevet flere viktige bøker om kongolesisk litteratur. Også han har utgitt lyrikk.

En forfatter som har gjort seg bemerket innenfor mange sjangrer er Pius Ngandu Nkashama (født 1946). Han er kjent som dramatiker, og romanforfatter og har også skrevet viktige litteraturkritiske verker. Nkashama var en av forfatterne som nektet å gi avkall på det europeiske fornavnet sitt. Han var også blant de første forfatterne fra D. R. Kongo som forlot landet. Han emigrerte først til Algerie og senere til Frankrike før han til sist slo seg ned i USA.

Den mest anerkjente dramatikeren i denne generasjonen er likevel Buabua Wa Kayembe Mubadiate (født 1950). Han har kalt flere av de mest kjente skuespillene sine for tragikomedier, og de er både inspirert av franskspråklig absurdistisk dramatikk og av den fantastiske realismen som er typisk for nyere afrikansk og karibisk litteratur. I den senere tiden han også skrevet flere selvbiografiske fremstillinger.

Kvinnelige forfattere

I D. R. Kongos litteraturhistorie finnes det ikke mye litteratur skrevet av kvinnelige forfattere. De som har studert dette feltet, har kommet til at de første kvinnelige forfatterne debuterte debuterte ganske tidlig etter selvstendigheten, men arbeidsforholdene for kvinnelige intellektuelle har ofte vært spesielt vanskelige, og de fleste av dem har bare fått skrevet en eller to bøker.

Kvinnene fra D. R. Kongo som utgav skjønnlitteratur på 1960- og 1970-tallet, arbeidet gjerne med lyrikk. Som den første regnes Madiva Nzuji. Man vet lite om livet hennes, men hun utgav en diktsamling i 1967. Ikole Botuli Bolumbu var født i 1951 og arbeidet som journalist og som utgiver av et litterært tidsskrift. Diktsamlingen Feuilles d'olive («Olivenblader») kom ut i 1972. Etter dette utgav hun flere dikt i tidsskriftet hun redigerte. Året etter publiserte Lima-Baleka Bosek'Ilolo en diktsamling, men også om henne er opplysningene få.

De første novellene skrevet av kvinner fra D. R. Kongo kom ut på samme tid. Christine Kalondji utgav en novelle i 1973. Tre år senere ble to noveller av Tol'ande Nweya født 1947, trykt: Ahata og Récit de la damnée («Den dømte kvinnens fortelling»). Nsweya, som opprinnelig ønsket å bli nonne, utgav også en diktsamling og et essay om det å være kvinnelig forfatter i D. R. Kongo.

Den mest kjente moderne dramatikeren fra D. R. Kongo er en kvinne, Ntumb Diur. Man vet ikke når hun er født, men hun har skrevet to skuespill, Zaïda (1983) og Qui hurle dans la nuit (1986, «Hvem brøler i natten») som begge vant førstepris ved konkurranser for afrikansk teater. I 1986 kom også den første romanen skrevet av en kvinne fra D. R. Kongo. Hun heter Kabika Tshilolo (født 1949), og tittelen på romanen hennes er Matricide («Moderdrap»). Den skildrer kampen en ung, begavet kvinne må føre for å bli fri fra de krav og forventninger slekten stiller til henne.

Litteraturen ved tusenårsskiftet

På grunn av de vanskelige politiske forholdene i Den demokratiske republikken Kongo, har mange forfattere valgt å leve i eksil. En rekke av dem har valgt å flytte til Republikken Kongo. Andre har flyttet til land som Senegal eller landene i Nord-Afrika eller de har slått seg ned og fått statsborgerskap i land i Europa eller Nord-Amerika. Dette har fått kritikeren Georges Ngal til å si at den nyeste litteraturen i D. R Kongo kommer i to forskjellige slags takt. De som har flyttet fra landet, har beholdt mye av sin dikteriske vitalitet, men de som har blitt igjen, har ofte blitt utsatt for etnisk rensing og andre typer forfølgelse.

Generasjonen av forfattere som er født rundt 1950 eller senere, har kunnet beholde sine europeisk-klingende fornavn hvis de har ønsket det, En av disse er Pie Tshibanda (født 2. november 1949). Han kom fra provinsen Katanga og var utdannet psykolog og ble boende i D. R. Komgo til cirka år 2005 da etnisk rensing tvang hans folkegruppe til å forlate landet. Tshibanda har utgitt både fagbøker om psykologi og romaner og noveller, men boken som har gjort ham berømt, er teaterstykket Un fou noire au pays des blancs (1999, «En svart galning i de hvites land»). Denne beske komedien om forholdet mellom de innfødt og europeerne har særlig gjort suksess i Belgia, der den vises ved flere anledninger hvert eneste år, og hvor den blant annet ble fremført en rekke ganger i 2020.

Vincent Lombune Kalimasi (født 1947) studerte i Frankrike og Belgia, men vendte tilbake til Zaïre og hadde viktige stillinger i landets næringsliv før han ved begynnelsen av 2000-tallet bestemte seg for å flytte til Belgia og bli forfatter på heltid. Gjennombruddet fikk han i 2006 med romanen Un bus nommé Kin-la-belle («En buss kalt Vakre Kin»).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg