Hjelpespråk er språk som brukes i samkvem mellom mennesker som ikke forstår hverandres morsmål. Det kan enten være naturlige språk som brukes i internasjonalt samkvem, f.eks. engelsk, eller konstruerte kunstspråk.

Ved rudimentært hjelpespråk forstår man et forenklet språk som brukes i forbindelsen mellom to eller flere folk som taler helt forskjellige språk, særlig i handelsforbindelser av enklere form. Slike språkformer har en sterkt forenklet fonologi og grammatikk, og kalles pidginspråk. I noen tilfeller kommer ordforrådet fra ett språk, som i lingua franca, eller fra to eller flere språk, som russenorsk. Ofte tror de som gjør bruk av et slikt blandingsspråk at de taler motpartens språk; russeren trodde han talte norsk og nordmannen at han talte russisk når de brukte russenorsk.

I middelalderen var latin det internasjonale språk, og i senere tid har fransk som diplomatiets språk hatt en ledende stilling. Nå gjør en rekke av de større språkene krav på å bli brukt internasjonalt, særlig fransk og engelsk, men også spansk og russisk, og til dels tysk og italiensk, brukes internasjonalt. I FN er engelsk, fransk, spansk, russisk, kinesisk og arabisk offisielle språk.

Det er gjort en rekke forsøk på å skape et nøytralt språk som skulle brukes som hjelpespråk i internasjonalt samkvem. Descartes og Leibniz drøftet muligheten av å skape et regelrett kunstspråk, og det første forslag ble fremsatt av skotten George Dalgarno (død 1687) i hans bok Ars Signorum (1661). Det første av de mer kjente forsøk er volapük, andre er idiom neutral (senere kalt interlingua), esperanto, ido, occidental (senere kalt interlingue), novial, interglossa. Av disse har bare esperanto fått en viss utbredelse. En egen form for hjelpespråk består i forenkling av eksisterende verdensspråk: latino sine flexione (latin uten bøyning) og simplified english eller anglic. Det mest kjente blant disse former for hjelpespråk er Basic English, som ble utarbeidet i 1920-årene av briten C. K. Ogden, men som aldri fikk noen utbredelse.

Man har prøvd å samle alle de forsøk som har vært gjort på å få innført et internasjonalt hjelpespråk. I 1924 ble organisasjonen International Auxiliary Language Association (IALA) dannet i New York, med det formål å søke å få etablert prinsippene for hvordan et internasjonalt hjelpespråk bør være bygd, og å undersøke om noen av de eksisterende konstruerte språk svarer til disse prinsipper. Men den skulle ikke lage noe nytt hjelpespråk. I 1933 slo imidlertid IALA plutselig om, og resultatet ble ikke mindre enn fem varianter av et eget hjelpespråk, som også ble kalt interlingua. Det vant ikke noen tilslutning.

Under den annen verdenskrig ble spørsmålet om et internasjonalt hjelpespråk tatt opp i London. Det ble nedsatt en kommisjon med representanter fra flere land som anbefalte at engelsk skulle anerkjennes som det første internasjonale språk og innføres i grunnskolene i alle land, og at bare engelsk og fransk skulle brukes offisielt på internasjonale møter. Fransk ble anbefalt innført i grunnskolene i engelsktalende land. Heller ikke dette forslaget førte til større resultater.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.